Av Torbjørn Færøvik
Vår. Vår i Venezia.
Borte er tåken, borte er regnet, og maskene fra karnevalet i februar er stuet vekk i skuffer og skap. De levende har gjenerobret gatene. Fra brosteinen siver umiskjennelig varme, og gondolførerne har begynt å synge "O sole mio!" og "Tu sei romantica". Båtpussen er over, lakken har tørket, velkommen om bord! På Markusplassen har duene og turistene innledet en ny sesong, og på den fløyelsbelagte plattformen utenfor Caffé Florian spilles Haydn, Schubert og Chopin. Den kvinnelige fiolinisten, dristig drapert i svart silke, fører buen med nakne armer og skuldre, på pannen leker små svetteperler. I dag: 24 varmegrader. Gutten som løper mellom småbordene og selger røde roser, er plutselig ribbet for skjønnheter. Utsolgt.
Markusplassen - Piazza San Marco - er Venezias hjerte. Et majestetisk rektangel, luftig og bedøvende, rammet inn av tusen år gammel arkitektur. Og nå, i april, banker dette hjertet ekstra heftig. Hele verden er kommet til Venezia, tungemålene forener seg i en felles summende lovsang.Fra Markusplassen faller det naturlig å gå de hundre meterne til Den store kanal - Canal Grande - og nyte utsikten fra Sukkenes bro. Sukk. Så følger vi smugene mot nord, mot Rialtobroen, et annet samlingspunkt i byen som svever på havet. Her spises det frokost på begge kanalbreddene - små bord, mennesker og parasoller - og mens duften av nybrygget kaffe stiger til værs, lener de klokeste av gjestene seg rolig tilbake for å nyte arkitekturen. Rialtobroen, en massiv bue av hvit marmor, ble reist fra 1588 til 1591. Michelangelo deltok i konkurransen, men nådde ikke opp. Seierherren het Antonio da Ponte.Litt forsinket: Gratulerer, Antonio!
Kjærligheten, ser det ut til, har gode kår i dette jordiske paradis. Mens morgensolen stiger, fylles gondolene av forelskede par. Gondolføreren, kledd i svart, nypresset bukse, blå- og hvitstripet T-skjorte og bastflettet hatt med rødt silkebånd, skyver seg ut på dagens første reise. Nesten lydløst glir den slanke båten innover i kanalriket, og før den har rundet det første hushjørnet, har de forelskede funnet hverandre i en varm omfavnelse.
Og jeg? Jeg har funnet meg en trapp. En kald steintrapp i et dunkelt portrom. Det ligger bare to steinkast fra Rialto, bak en portal med påskriften "Corte del Milion". Et ettertankens sted, for her ble han født, den største av alle reisende: Marco Polo. Marco Polo - født i 1254, død i 1324. Ingen minnesmerker pryder den svale dunkelheten, ingen inskripsjoner i marmor eller granitt. Ingen byster og statuer. Ingen evige flammer. Ingenting. Bare trivialiteter og tomhet. En due lander foran føttene mine og plukker opp en gjenglemt smule fra i går. Iblant åpnes et vindu, prøvende og knirkende, og ut i tomheten siver uforståelige tirader med privat kjekkel. En lubben kvinnehånd napper en truse fra nærmeste klessnor, like under takskjegget. Nå og da traver en og annen byborger forbi, "Corte del Milion" er tydeligvis en lur snarvei. I oppgang to, fjerde etasje, bak en loslitt gardin, forkynnes morgennyhetene. Radiorøsten er travel og skarp, men frykt ikke - alt er som før i Italia. Det er en anelse kjølig her jeg sitter, og jeg føler meg forsmådd. Hvorfor har byen glemt sin store sønn? Var han ikke både først og størst? Langsomt åpner jeg boka foran meg. Marco Polo: En beskrivelse av verden. Forordet er ført i pennen av en viss Rustichello av Pisa, en av Marco Polos samtidige:
Keisere, konger, hertuger, markier, grever og riddere og alle andre som ønsker å få kjennskap til menneskeslektens og rasenes mangfoldighet i alle deler av Østen, så vel som dens kongeriker og landsdeler: Les denne bok, og dere vil der finne de beste og mest treffende kjennetegn for disse folk, særlig for dem som bor i Armenia, Persia og Tataria, slik de hver for seg er beskrevet i dette verk av mester Marco Polo, en klok og lærd borger av Venezia, som klart og tydelig forteller om det han selv har sett og det han har hørt av andre, for denne bok er en sannferdig bok. For én ting må være klart, at fra Adams skapelse til denne dag har intet menneske, det være seg hedning, sarasener eller kristen, av hvilken rase eller avstamning han enn må ha vært, noengang sett så mye og utforsket så mange merkelige ting som den nevnte Marco Polo, han som fremfor alt ønsket at de ting han hadde sett og hørt, skulle gjøres kjent for alle gjennom dette verk, til gagn for dem som ikke kunne se dem med sine egne øyne. Han, som i det Herrens år 1298 befant seg i et fengsel i Genova, sørget for at det som står i dette verk, ble skrevet ned av mester Rustichello, en borger av Pisa, som var sammen med ham i fengselet, og han delte dette verk i tre deler.
Marco Polo - ingen over, ingen ved siden av. Mens europeere flest levde et stille, mistrøstig liv i sine innestengte landsbyer, pakket 17-åringen sekken og reiste til Kina. Tusenvis av kilometer, først over havet, så gjennom ukjente dalfører, glohete ørkener og brutale fjellpass. Reisen tok ham tre og et halvt år. Da han endelig vendte hjem i en alder av 41 år, var det få, om noen, som trodde ham. Marco Polo ble stemplet som skrytepave, en tulling, og palassene han hadde sett i Kina, var ikke annet enn luftslott. Sivilisasjonen lå jo i Europa, ikke i Asia. Slik fikk bygården Marco Polo vokste opp i, sitt underlige navn. I "Corte del Milion" får jeg plutselig selskap. Et ungt par med skjeve øyne kommer ruslende, utstyrt med kamera og kart. De er kinesere. Kan det være her? Pekefingrene leter på kartet. Kan det være her at Marco Polo ble født? Småmumlende og lettere forvirret blir de stående og betrakte den århundregamle mursteinen, dørene, de morkne vinduskarmene og det skjeve, falleferdige taket.
- Det stemmer, sier jeg. - Det er her.
Langsomt, nesten vantro, rygger det unge paret ut av portrommet.
- Xie, xie, hvisker de; det betyr takk.
Selvfølgelig burde jeg ha tilføyd at huset Marco Polo vokste opp i, brant ned til grunnen i 1596. Det er ikke originalen vi ser. Og likevel er atmosfæren som hentet ut av en fjern fortid. Den eneste som synes å mangle, er Marco selv.
Venezia har sluttet å synke; det skjedde i 1983. Og likevel reiser venezianerne sin vei. Ungdommen vil ikke bo i et museum. I et museum er det bare plass til museumsvokterne. Nå er bare 80 000 fastboende tilbake, og stadig flere fasader falmer foran turistenes øyne. Nesten daglig styrter gesimser i gater og gulv. Det nye, høyteknologiske Italia bygges andre steder, i Trieste, Milano og Genova. Til og med på Sicilia. Men en gang var byen stor. Venezia var "Middelhavets dronning". Havet holdt liv i dronningen, og dronningen holdt liv i havet. Herfra seilte tusenvis av skuter med kurs for Akra, Aleksandria, Athen og Konstantinopel. Venezianerne dro i alle retninger, og der de ikke handlet, kriget de. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet. Men 1200-tallet, Marco Polos århundre, var heller ikke til å kimse av. Venezianerne deltok med iver i korstogene, de fraktet pilegrimer i titusenvis, de plyndret og røvet og vendte hjem med de kosteligste skatter. Fienden var muslimene, men også kristenhetens avvikere, de greskortodokse, fikk gjennomgå. Det fjerde korstoget, fra 1201-04, ble det villeste av alle. Anført av Venezias fyrste, den blinde nittiåringen Enrico Dandolo, seilte den venezianske krigsflåten med kurs for Konstantinopel. I forstavnen sto Dandolo og ropte "Død over kjetterne!". Plyndringen som fulgte, la byen øde.
I tragediens kjølvann kom handelsmennene. Konstantinopel og områdene innenfor, det store, udefinerbare "Østen", ble ansett som mulighetenes marked. Blant de mange som grep sjansen, var Niccolò Polo, Marcos far, og onkelen Maffeo. Skal vi tro Rustichellos versjon, var ikke Marco engang født da de to vinket farvel. På bryggekanten sto Niccolòs kone med sin halvt bulende mage. Når ville de komme tilbake? Tidsrammene var vide den gang. Kanskje ville hun se dem igjen om et år eller to, kanskje enda mer, kanskje aldri. Ingen visste. Årene gikk. Og så opprant dagen: En fullastet båt klappet til kai, to voksne menn gikk i land, trette og solsvidde etter reisen over havet.
Hvor hadde de vært?
Ikke bare i Konstantinopel. De hadde reist til byen Sudak på Krim og videre innover i det russiske riket. Der hadde de kommet i kontakt med et folk som hørte hjemme på den andre siden av jorden - mongolene. Et folk til hest, småvokste og tettbygde, med smale, skjeve øyne og runde, røde bollekinn. I flere tiår hadde mongolene spredt skrekk og gru over store deler av datidens kjente verden. Anført av sin geniale konge, den uovervinnelige Djenghis Khan, hadde de skapt et verdensrike som strakte seg fra Stillehavet til Svartehavet, det største fellesmarked i historien. Selv i Europa hadde de rukket å sette sine spor.
Stilt overfor dette fellesmarked hadde Polo-brødrene kapitulert. De hadde latt seg lokke til Karakorum, mongolenes hovedstad, den lengste reisen datiden kunne forestille seg. De hadde krysset Russland, Sentral-Asia og store deler av Kina til fots og til hest. Endelig fremme hadde de falt på sine knær foran føttene til den nye "verdenskeiseren", Khubilai Khan. Khubilai var Djenghis' sønnesønn. Etter sigende en vakker mann, "velproporsjonert og med rene, klare trekk". Khubilai Khan hadde tatt godt imot de to. Han hadde spurt om alt mellom himmel og jord - om Vestens levesett og vaner, om styringsformene og herskerne og deres måte å krige på. Han hadde invitert til banketter og selskaper, de hadde drukket og spist, og da oppholdet gikk mot slutten, hadde han bedt dem om en tjeneste: Kom tilbake - men ta med dere ett hundre kristne menn! De skulle være lærde og godt skolert i "de sju vitenskaper" - i grammatikk, retorikk, logikk, musikk, geometri, matematikk og astronomi. Han ville gi disse lærde menn en sjanse til å bevise at kristendommen var bedre enn andre religoner. Klarte de det, ville Khubilai og hans folk ta kristendommen som sin religion. Verdenskeiseren ba dem også ta med noen dråper hellig olje fra Jesu grav i Jerusalem. For å sikre dem en smertefri hjemreise, ga han dem en gulltavle påført sin egen innskrift - et slags fripass gjennom det nye verdensriket. Litt av et oppdrag!
Stolte og glade hadde Polo-brødrene tatt fatt på den lange hjemveien, og som bevis på at Khubilai Khan mente alvor, hadde han gitt dem et langt brev - stilet til paven. Men hvor var paven? Da Polo-brødrene trasket inn i Akra på Middelhavets østkyst, fikk de høre at paven var død. Hva skulle de så gjøre? Her sto de, svette og såre etter 800 mil på hesteryggen, med et brev de ikke fikk overlevert. I to år ble de værende i Akra i håp om at kardinalkollegiet skulle velge en ny pave. Forgjeves. Kardinalene klarte ikke å bli enige. Til slutt ga brødrene opp og reiste hjem til Venezia.
Slik sto saken da Niccolò og Maffeo Polo krabbet i land i Venezia i 1269.
Tenk deg øyeblikket: Uten forvarsel banker to trette menn på Polo-familiens dør. Inn kommer Niccolò og Maffeo. Ingen skjønte hvem de var, aller minst 15 år gamle Marco. Niccolò og Maffeo Polo? Var de ikke døde? Langsomt demret sannheten. Omfavnelsene som fulgte, må ha vært lange og heftige. Men Marcos mor glimret helt med sitt fravær. Hun var død. Sorg og lykke på samme tid.
Nye to år gikk, mens kardinalene fortsatte å krangle. Etter hvert ble brødrene Polo utålmodige. Til slutt bestemte de seg for å reise tilbake til verdenskeiseren på den andre siden av kloden, koste hva det koste ville. Vel fremme ville de forklare hva som hadde skjedd og - hvis lykken sto dem bi - gjenoppta sin lønnsomme handelsvirksomhet. I 1271 seilte de ut av Venezias havn, og denne gang var Marco Polo med. Gutten hadde rukket å bli 17 år. Planen var å seile til Det hellige land. Derfra ville ri landeveien til Kina. I bagasjen hadde de verdenskeiserens skinnende gulltavle. Teksten som var risset inn, var klar nok: "Ved Den evige himmels styrke! Måtte khanens navn være hellig! Den som unnlater å vise ham respekt, skal drepes og må dø!" Likevel ble reisen lang og tung, full av omveier og ventetid. Rustichello forteller hvorfor: "Dette fordi de ofte måtte ta lange opphold i ridningen på grunn av uvær og snø, eller voldsomme regnskyll og flom som ofte hindret dem på deres vei." Tidlig på reisen, mens de ennå befant seg i Tyrkia, fikk de beskjed om at pavevalget endelig var over. Tidsnok til at de kunne snu og få med seg pavens hilsen til Khubilai Khan, samt noen dråper hellig olje fra Jesu grav. Bare to munker, og ikke hundre, ble utpekt til å følge dem på reisen. Litt skuffende, og etter kort tid hoppet munkene av. I Tyrkias indre var det krig og uro, og munkene ville ikke risikere liv og helse. Det tre andre fortsatte. Tre og et halvt år senere sto de ved målet.
"Hva mer skal jeg fortelle?" spør Rustichello retorisk "Da brødrene og Marco kom fram, bega de seg til keiserpalasset, hvor de fant keiseren i selskap med et stort følge av baroner. De knelte ned foran keiseren og hilste ham så ydmykt de kunne. Keiseren ba dem reise seg og mottok dem med æresbevisninger. Han viste stor og oppriktig glede og spurte hvordan det sto til og hva de hadde gjort siden sist. De svarte at de hadde det helt utmerket, siden de nå hadde gjenfunnet Hans kongelige høyhet sunn og frisk. Deretter viste de ham brevene som de hadde fått av paven, hvilket gledet ham umåtelig. Så ga de ham den hellige olje fra Jesu gravsted, og han ble meget tilfreds."
Videre:
Da han fikk se Marco, som var en ung mann, spurte han hvem dette var. 'Deres kongelige høyhet,' sa Niccolò. 'Dette er min sønn og Deres tjener.' 'Velkommen skal han være,' svarte kongen." Marco, faren og onkelen ble værende i Kina i 17 år. Khubilai Khan trykket den unge mannen til sitt bryst og ansatte ham like godt som sin rådgiver. De neste årene reiste han på kryss og tvers over hele landet. Hensikten var å samle mest mulig informasjon om rikets tilstand og bringe den videre til verdenskeiseren. En jobb han visstnok skjøttet med stor flid. Med Rustichellos ord: "Hver gang han kom tilbake fra et oppdrag, fortalte han alt i tur og orden. Dette gledet kongen storlig; derfor sendte han ham stadig oftere på de viktigste og mest krevende oppdrag; og ved Guds hjelp utførte mester Marco dem alle med stor kløkt og dyktighet. Storkhanen holdt slik av ham at mange av baronene etter hvert ble svært misunnelige. Og slik gikk det til at mester Marco Polo etter hvert kom til å få større kunnskap og erfaring om verdens forskjellige land enn noe annet menneske.
"Hva mer skal jeg fortelle?" gjentar Rustichello.
Jo, til slutt begynte de tre venezianerne å lengte hjem. De hadde ikke sett sitt kjære Venezia på mange år. Nå var det på tide å pakke og dra. Og det gjorde de - visstnok i 1292. Hjemreisen foregikk sjøveien til Persia. Derfra red de til den tyrkiske Svartehavskysten, hvor de skaffet seg ny båtskyss. I 1295 var reisen over. Kanskje den mest omtalte reisen i historien.
Marco Polo foldet hendene og takket sin Gud:"Grazie a Deo. Amen."
Men stopp nå litt. Reiste Marco Polo egentlig til Kina?
Neppe, svarer Frances Wood. Svaret passer meg dårlig, der jeg sitter med min cappuccino, med utsikt til Canal Grande, skumsprøyten og rekken av falmede palasser.
Frances Wood er ingen hvem som helst. Hun er leder for Kina-avdelingen ved British Library i London. Hun er sinolog og har gransket Marco Polo og hans samtid både forlengs og baklengs. Resultatet sammenfattet hun i en bok som vakte stor oppsikt da den utkom i 1995. Bokas tittel: Did Marco Polo Go to China?
Wood begrunnet sin skepsis med de uforklarlige utelatelsene i Marco Polos beretning. Ikke et ord om Den store muren. Heller ikke om de kinesiske skrifttegnene, den kinesiske teen og kvinnenes snørte føtter. Hvorfor ikke? Fordi Marco, faren og onkelen neppe reiste lenger enn til Konstantinopel eller Sudak. Der slo de seg for, og den kunnskap Marco fikk om landene bortenfor, snappet han opp fra andre reisende. Til slutt kokte han suppe på alle ryktene, og resultatet ble boka som senere gjorde ham berømt. Under slike forhold var det ikke så underlig at Marco Polo "glemte" å nevne Den store muren. Han så den jo aldri med egne øyne.
Woods bok er ikke lang. Men den er poengtert og velskrevet, og full av ironi over mannen som gjorde krav på å ha vært i Kina - men som neppe kom seg lenger enn til Krim. Det hun synes å legge mindre vekt på, er den korrekte informasjonen som Marco Polo gir. Marco var den første som kunne fortelle at kineserne brukte papirpenger, noe europeerne fant både latterlig og ubegripelig. Han var den første som fortalte om steiner som glødet og avga varme. På det tidspunkt var kullet et ukjent fenomen i Europa. Han var den første som ga detaljerte beskrivelser av forholdene ved det mongolske keiserhoffet, av byen Khanbalik (Beijing) og flere andre byer, blant dem Hangzhou - etter sigende verdens vakreste. Mange av disse beskrivelsene inneholder et vell av detaljer, og enda viktigere: De har vist seg å tåle ettertidens granskende blikk. Slikt hører også med når Marco Polo skal veies på gullvekt.
Et annet poeng: Marco Polos bok handler ikke bare om hans opplevelser i Kina. Reisen begge veier foregikk gjennom mange land, og alle er de omtalt. Noen ganske flyktig, andre mer inngående, blant dem India og Sri Lanka. Hvordan fikk han tak i den informasjonen hvis han satt i ro og mak på Krimhalvøya? Et kinkig spørsmål, men kanskje en ny cappuccino vil hjelpe.
- Kelner, en ny kopp cappuccino!
Det lille fingerbølet av en kopp gir meg krefter til å fullføre enda et resonnement: Frances Wood har liten tro på at Marco Polo reiste til Kina. Derimot ser hun ikke bort fra at faren og onkelen vitterlig besøkte landet første gang de dro av gårde. Underlig. Hvis de to hadde vist seg i stand å reise dit én gang, hvorfor skulle de ikke makte det en gang til - nå som de hadde et oppdrag av verdenshistorisk betydning? Vel var reisen lang, men den var slett ikke umulig. Mange hadde reist i forveien. Det eneste som skilte dem fra Marco Polo, var at de ikke hadde skrevet om sine opplevelser. Naturligvis fikk Frances Wood en hær av Marco Polo-spesialister på nakken. Mange av dem var italienere. Andre hørte hjemme i Kina. Kineserne følte seg ille berørt, ikke det minste rart, for i hundrevis av år har venezianeren hatt heltestatus i Midtens rike. Her var utlendingen som endelig hadde noe pent å si om det kinesiske folk, som hadde rost den kinesiske sivilisasjon opp i skyene. Og så hadde han ikke vært i Kina? Det var for vondt til å være sant. "Jeg er blitt en gammel mann. Men nå skal jeg ta ut det siste jeg har," svarte Kinas fremste Marco Polo-ekspert, 81 år gamle Yang Zhijiu, i et intervju i 1996. "Marco Polo er berømt, og nå er det mange som forsøker å skaffe seg berømmelse ved å trampe på hans lik. Men jeg skal stanse dem! Hva har de å fare med? Ingenting. Argumentene er de samme gamle. Jeg har hørt dem om og om igjen i 50 år, og nå dukker de opp enda en gang." "Folk stemplet Marco Polo som en løgner allerede før han døde," fortsatte Yang. "Når han fortalte dem om de kinesiske papirpengene, ble de rasende. En umulighet! En provokasjon mot den sunne fornuft! Men hvem hadde rett? Marco Polo! Slik kan jeg fortsette, jeg kan ta hele listen fra begynnelse til slutt, og gjendrive kritikernes argumenter punkt for punkt."
Utmattet?
La oss slappe av med en kanaltur. Hvis alt går oss vel, skal vi legge til kai ved Sukkenes bro. Derfra skal vi rusle den korte veien til Biblioteca Nazionale Marciana. Der, i en sirlig hylleverden av 1000 år gamle skatter, hviler Marco Polos siste vilje.
- Vent, papa - vent!
Pietro, en av Venezias 400 gondolførere, glir sakte forbi. En eldre, innrøyket mann som nesten går i ett med byens alderdommelige arkitektur. Ikke et smil å få, til det har han holdt på altfor lenge, men ennå er han myk i bevegelsene. Når han parkerer gondolen foran mine føtter, skjer det lett, rytmisk og nesten lydløst. Raskt blir vi enige. Jeg skal til Marciana, og siden Venezias kanaler bevoktes av pur skjønnhet, vil jeg gli så sakte som mulig mot målet. Ikke syng, Pietro, slapp av - la byen tale for seg selv. Den venezianske gondolen sies å være like gammel som selve byen. Og når ble byen født? I det 4. århundre etter Kristus. Da ble de første styltehusene reist i lagunen. Men den virkelige veksten begynte ikke før på 700-tallet, og da det første årtusen var over, var byen sterk nok til å kontrollere handelen i Adriaterhavet. Tunge galeier, drevet av galeislaver og blafrende seil, dro ut på havet fulle av varer. Men hjemme i kanalriket hersket gondolene. Som slanke fisker smøg de seg rundt i labyrintene av vann og støy. På 1600-tallet, en travel fase i byens liv, hadde Venezia hele 10 000 gondolieris (gondolførere). Og omtrent like mange prostituerte.
- Se opp! roper Pietro; han er i ferd med å kollidere med en møtende gondol. I siste liten unngår vi det svarte prosjektilet. Kollisjoner kan iblant utløse heftige, gudeløse krigsrop i kanalriket. Mens Canal Grande pløyer seg gjennom byen som en bred elv, løper de smalere kanalene på kryss og tvers, i buer og på skrå, alt avhengig av bebyggelsen de passerer. Pietro lover å stake meg gjennom Rialto, bydelen hvor Marco Polo ble født, og derfra på smale vannspor til Marco Polos testamente. Vi glir forbi vegger av burgunderfarget stein, forbi palasser i oker og beige, og runder hjørner hvor både mur og puss har løsnet. På klessnorene mellom veggene dingler halvt fuktige klær, og i blomsterkassene nikker de første rosene til våren. Under takskjeggene har duene anlagt en vårlig tone, de godsnakker mer enn vanlig, og iblant belønner de båtfolket med en fuktig klatt i håret.
Og likevel: I denne stund fristes jeg til å lukke øynene for å gjenoppleve Marco, Niccolò og Maffeos hjemkomst i 1295. Hva skjedde? Hva slags mottakelse fikk de?
Ordet går til en viss Giabattista Ramusio: "Ingen kjente dem igjen! Det kan lyde underlig, ærede leser, men husk at de hadde vært borte i 24 år. Klærne var skitne og meget grove, og så fremmede var barndommens smug at de måtte spørre om veien hjem. Da de endelig sto i døråpningen, ville ikke slektningene vedkjenne seg dem. Men omsider ble det gjenforening og familiefest. Under middagen sprettet de opp sine fillete klær, og ut trillet de kosteligste perler og edelstener."
Problemet med denne versjonen er at Ramusio levde på 1500-tallet. Han hadde hørt den av "andre", som igjen hadde hørt den av "andre". Til alt overmål forteller Marco Polo ingenting om hjemkomsten, heller ikke medfange og medforfatter Rustichello. Ett år etter hjemkomsten, i 1296, brøt det ut krig mellom Venezia og erkerivalen Genova. I årevis hadde de to byene kjempet om kontrollen over havene. Marco Polo ble utnevnt som kommandør på en av de venezianske krigsgaleiene, men da de to flåtene braste sammen, hjalp det lite at han hadde seilt fra Kina til Persia. Marco ble tatt til fange, og Ramusio skriver at han ble sittende bak lås og slå i ni måneder. Under fangenskapet ble han kjent med forfatteren Rustichello av Pisa, og sammen - muligens for å få tiden til å gå - forfattet de den mest kjente reisebeskrivelsen noensinne. Marco Polo dikterte, Rustichello skrev. Om Marco hadde tilgang på egne notater, vet vi ikke. Uansett var det et samarbeid med rom for misforståelser og feiltolkninger. Senere forsvinner Rustichello ut av historien, Marco Polo likeså. Etter løslatelsen i 1299 hører vi fint lite om verdenskeiserens rådgiver. Han blir borte i Venezias mylder av mennesker, men på folkemunne blir han omtalt som "Il Milione". En mann med sans for skryt og store tall. Marco Polos bok ble ingen suksess så lenge han levde. Datidens bøker ble kopiert for hånd, i verste fall ble de ikke kopiert i det hele tatt. I 1307 ga han et eksemplar til en fransk bekjent, adelsmannen Thibaut av Cepoy. Originalen i Rustichellos håndskrift er aldri funnet - et stort tap for historien. Men Marco Polos testamente finnes.
- Ciao! roper Pietro til en av sine båtkolleger.
Vi har staket oss inn i Rio Canonica, en nesten snorrett vannåre. I fem lange minutter blir de to kollegene stående og skravle med hverandre. Den lombardiske dialekten smeller som skarpe skudd mellom husveggene og får de halvåpne vinduene til å klirre. Men nå vil jeg videre! Rio Canonica ender ved Sukkenes bro. Takk, Pietro, her er dine lire.
Foran meg ligger Biblioteca Nazionale Marciana. Et skattkammer i fem etasjer, unnfanget i 1305 av Francesco Petrarca, den store renessansedikteren. Samlingen ligger like ved Dogepalasset med utsikt til havet, lyset og livet. I hyllene står 57 trykte utgaver av Marco Polos bok, den første fra 1496. Men i denne stund er jeg mest nysgjerrig på hans siste vilje, ført i pennen 9. januar 1323. Marco Polo må ha følt at døden nærmet seg, følgelig kalte han på en prest og den lokale notarius publicus. Den store reisende var i sitt 69. år, bare den siste mørke etappen gjensto:
I GUDS EVIGE NAVN. AMEN! I år 1323 etter Vår herre Jesu Kristi fødsel, på den niende dag i måneden januar, i Rialto.
Det er Den hellige inspirasjons råd, så vel som alminnelig sunn fornuft, at ethvert menneske skal vie sine tanker til fordelingen av sitt gods før døden inntrer. Derfor har jeg, Marcus Paulo i menigheten St. Johannes Chrysostom, som på grunn av kroppslig skrøpelighet føler meg svakere og svakere for hver dag som går, sent bud på Johannes Giustiniani, prest og notarius publicus, og bedt ham sette opp mitt fullstendige testamente.."
Roberto Malate, en av bibliotekets spesialister, viser meg det lange, gulnede dokumentet med synlig respekt. Han legger det forsiktig på glassplaten foran oss, som om det skulle være et levende, nyfødt barn. - Ikke ta på det, advarer han. Selv har han iført seg hvite hansker.
Å, hvilket øyeblikk! Jeg har hjertebank. I nesten 700 år har Marco Polos siste vilje hvilt i Marciana-biblioketets mørke indre. Et fyldig dokument, 68 centimeter høyt, 26 centimeter bredt, sirlig håndskrevet på pergament og med stadige understrekninger. Flekkene er blitt mange etter hvert, vannskader i øverste høyre hjørne. Hva forteller det? Døde Marco Polo som en rik mann?
- Ikke rik, men heller ikke fattig, sier Roberto Malate og myser gjennom sine brilleglass. Svart på gult leser vi at Marco Polo etterlater seg Donata, sin kone, og de tre døtrene Fantina, Bellela og Moreta. Hver av dem skal tilgodeses med sin del av arven. Laugene og brorskapene han tilhører, får også sine lire. Og slik det sømmer seg en gudfryktig mann, gir han en pen sum, såkalt tiende, til byens fattige og trengende.
Videre bestemmer han seg for å frigi sin personlige slave, "tataren Peter". Aha, tenker jeg, Marco Polo hadde en slave, og han var tatar. Mest sannsynlig en asiat. Endelig et bevis på at Marco reiste hele veien til Kina. Men Roberto Malate bevarer fatningen. Han har gransket teksten tusen ganger og finlest det minste komma. - Betegnelsen "tatar" ble den gang brukt om slaver flest, enten de kom fra Asia eller ikke, sier han. - Det utelukker ikke at Peter var av asiatisk opphav. Men betegnelsen i seg selv beviser ingenting. Ellers sier testamentet svært lite om hva Marco Polos gods besto av. Ingen kinesiske gjenstander er omtalt - ingen smykker, vaser, krukker, bilder, møbler eller tepper.
- Så hva blir din konklusjon?
- Jeg tror ikke det er mulig å bevise at Marco Polo reiste til Kina. Men etter min mening er det heller ikke mulig å bevise at han ikke gjorde det.
- Hva tror du selv?
- Jeg er en troende. Han reiste til Kina. Men hos de fleste troende vil det være rom for tvil. Det er ikke noe galt ved det; ethvert tenkende menneske bør reservere et rom for tvilen.
Bibliotekets utgaver av Marco Polos bok nyter sin skjønne alderdom i nyvaskede glasskap. Ingen er håndskrevet, alle er trykt. Flere er nydelig illustrert med fantasibilder fra den reisendes vidunderlige verden. Etter Johann Gutenbergs oppfinnelse av trykkekunsten på 1450-tallet ble boka spredt i stadig større opplag. Veien til berømmelse gikk rett fram, og på 1800-tallet ble han folkelesning i Europas opplyste sjikt. Så synd at han aldri rakk å innkassere sine royalties. En av Marco Polos tidlige beundrere var Christofer Columbus. Før han seilte til Amerika i 1492, hadde han lest En beskrivelse av verden svært grundig. Da han vendte hjem fire år senere, skaffet han seg sitt eget eksemplar, og denne gang følte han seg fri til å skrive egne kommentarer i margen - nesten hundre i tallet. Columbus var tydelig opptatt av handelsmulighetene i fjerne land, ikke minst Kina. Der han fant spesielt viktige opplysninger, pleide han å tegne en knyttet hånd med en utstrakt pekefinger. Fingeren pekte rett på det aktuelle sted i teksten. En slik godbit var Marco Polos beskrivelse av forholdene i byen Khanbalik (Beijing). Og Columbus tilføyde: mercacciones innumeras - en ubeskrivelig handel!
Men til de senere utgavene, enten de er håndskrevne eller trykte, knytter det seg et stort problem: "Noen" har tuklet med originalen. Stadig nye hender og hoder har smuglet inn sine egne tilføyelser og forklaringer, andre har slurvet med oversettelsen. Slik kan boka ha blitt enda mer fantastisk enn den virkelig var. - Derfor vil diskusjonen om Marco Polos troverdighet aldri ta slutt, sier direktør Malate. Han smiler og slår ut med hendene. Fra Niccolò og Maffeo Marco er det heller ingen hjelp å få. Førstnevnte - Marcos far - døde få år etter hjemkomsten fra Kina, trolig i år 1300, mens Maffeo gikk bort i 1310. Lite er funnet etter dem, og det som er funnet, beviser verken det ene eller det andre. Malate og jeg avslutter dagen på Harry's Bar ved Canal Grande. Et gammelt vannhull hvor fortidens forfattere nøt sine drinker. Ernest Hemingway, selvfølgelig; han drakk jo over hele verden; James Joyce og Marcel Proust. Sistnevnte pleide å bo i Venezia i lange perioder og begrunnet sin vane med én setning: "Min drøm er blitt min adresse."
- Helt enig, sier Malate og planter sitt glass i bardisken. - Derfor reiser jeg aldri herfra!
Jeg, derimot, er reiseklar. Jeg har bestemt meg for å reise til Kina i Marco Polos fotspor. Ikke for å bevise noe som helst, men bare for å reise, leve og suge inn ny kunnskap. Ute er det blitt kjølig, og vårkveldens siste etternølere haster forbi Harry's Bar i tykke klær. Noen virker blåfrosne, og en eldre kvinne tripper forbi i noe som minner om et ullteppe. Men her inne er det varmt, og inne i min kropp er det enda varmere. Polo-feberen har rammet meg med full styrke, og den eneste måten jeg kan fordrive den på, er å komme meg av gårde.
Neste morgen våkner jeg tidlig. Havet neste. Men hvor er min galei? Og hvor er mine galeislaver?
Copyright: Cappelen Damm Forlag AS.
Du kan kjøpe VEIEN TIL XANADU - En reise i Marco Polos fotspor i bokhandelen, eller bestille den fra Cappelen Damm, www.cappelendamm.no
