Hva skiller Kina fra Burma? Mye, selvfølgelig. Først og fremst er de forskjellige land, atskilt av en felles grense. Dessuten har lederne i Beijing muligens litt større talent enn de burmesiske. Likevel har de to naboene mye til felles. Begge styres av selvbestaltede regimer, og begge hater dissidenter og opposisjonelle som pesten.
Av Torbjørn Færøvik
I Kina har domstolene innledet det nye året med å dømme flere ledende regimekritikere til langvarige fengselsstraffer. 10. februar stadfestet den høyeste domstolen i Beijing dommen over Liu Xiaobo. Den 53 år gamle initiativtakeren til Charta 08, et opprop om demokratiske reformer, skal sone bak murene i elleve år. Dommen vakte sterke reaksjoner straks den ble kjent. Liu er en av tre kinesere som er nominert til Nobels fredspris i 2010. Nominasjonsfristen utløper 11. mars. Liu Xiaobo burde være en sterk kandidat.
Bak de kinesiske ledernes forfølgelse av annerledes tenkende ligger en sterk frykt for fremtiden. Rett nok vokser kinesisk økonomi med nesten ti prosent i året. Men innerst inne vet de samme lederne at landet er fattig, og at utfordringene står i kø. Ennå bor det store flertall av innbyggerne på landsbygda, hvor bøndene i gjennomsnitt tjener bare fem tusen kroner i året. I løpet av de kommende femten årene ventes mer enn tre hundre millioner kinesere å emigrere til byer og tettsteder. I så fall vil de følge i fotsporene til de rundt tre hundre millioner som alt har reist i forveien.
Kina opplever i realiteten den største folkevandring i menneskehetens historie. Problemene tårner seg også opp på andre områder. Miljøet blir stadig dårligere, og en fersk rapport om vannforurensningen forteller at situasjonen er mer alvorlig enn tidligere antatt. Den kinesiske miljøregningen tegner til å bli skremmende stor, og på sikt vil det heller ikke være mulig å opprettholde dagens høye veksttall. Grunnene er flere, blant dem "den hvite bølge" som nå skyller over landet. Det vil si: stadig færre unge kinesere må forsørge stadig flere hvithårede eldre mennesker - et resultat av det omstridte ettbarnspolitikken og kinesernes økende levealder.
Under slike forhold fristes noen til å konkludere med at Kina er best tjent med politisk stabilitet, og at Liu Xiaobo og hans likesinnede nå er der de bør være. Så enkelt er det likevel ikke. For det første har kineserne som alle andre folk rett til å kritisere sine ledere. Dette er ikke bare en rettighet de har i henhold til kinesisk lov, men en rettighet de fikk i samme øyeblikk de ble født. Mennesket har fra fødselen visse grunnleggende rettigheter; dette er selve kjernen i FNs menneskerettighetserklaring. For det andre kan Kinas tallrike problemer bare løses ved at vanlige mennesker få lov til å delta i løsningen av dem. Skal miljøet bli bedre, må vanlige mennesker få lov til å engasjere seg uten frykt for represalier og straff. Skal kampen mot korrupsjonen bli effektiv, må folk få lov til å varsle uten å bli buret inne.
I Charta 08 krevde Liu Xiaobo og de andre underskriverne enda mer: en systemendring - et demokratisk Kina styrt ved lov. Også dette var de i sin fulle rett til å gjøre. "Ung må verden ennå være," skrev Nordahl Grieg, men uten å tenke på Kina. Kineserne skryter av å ha en sivilisasjon som går tre til fire tusen år tilbake i tiden. Ja vel. Men altfor ofte fremstår den som ung og umoden.
