Til Kina i sommer? I så fall kan du ikke svinge utenom Den forbudte by i Beijing. Nå, etter mange års oppussing, skinner det gamle palassområdet mer enn noensinne.
Av Torbjørn Færøvik
Den forbudte by står på UNESCOs verdensarvliste. Mens arbeidet har gått sin gang, har UNESCOs eksperter nå og da rynket på nesen. I større grad enn vi er vant til, er kineserne villige til å erstatte gammelt med nytt. Men Jin Hongkui, palassbyens visedirektør, er overbevist om at restaureringen vil bli tåle ekspertenes granskende blikk: ”Hele verden følger med på det vi gjør. Vi har ikke råd til å gjøre noen feil.”
Kineserne har fra gammelt av omtalt landet sitt som Midtens rike. Rikets fysiske midtpunkt var keiseren og palassbyen han styrte fra. Den forbudte by ble reist tidlig på 1400-tallet, under Ming-dynastiet (1368-1644). Dynastiets tredje keiser, Yongle, ville ikke bo i Nanjing lenger sør, som sine forgjengere. Derfor bestemte han seg for å flytte hovedstaden til Beijing.
Ming-dynastiet hadde avløst det mongolske Yuan-dynastiet. Også mongolene hadde styrt fra Beijing, og Marco Polo, som besøkte Kina på slutten av 1200-tallet, ga en detaljert beskrivelse av den daværende palassbyen. Men Yongle likte den ikke og ville ha en ny. En vietnameser ble utnevnt til sjefsarkitekt for prosjektet. Nguyen An ble regnet som litt av et geni og en organisator av rang. I samråd med fengshui-eksperter risset han opp byens ytre ramme, eller mur, som ble 961 meter lang, 753 meter bred og 10 meter høy. Den nye palassbyen ble stort sett liggende på samme sted som den forrige. Viktige bygninger, som seremonihallene, skulle alle vende mot syd, i pakt med gammel keiserlig byggeskikk.
Arbeidet begynte i 1406. På keiserens befaling dro utsendinger av sted for å anskaffe byggematerialene – eik, kamfer og furu fra provinsene Zhejiang, Jiangxi, Hunan og Hubei, og det harde nanmutreet fra Sichuan, nesten to hundre mil fra Beijing. Tømmeret ble først fraktet østover på de store elvene. Ved byen Yangzhou ble det ledet inn på Den store kanal og slept nordover av hester som stampet seg fram på kanalbreddene. Fra Yangzhou til Beijing var det 1450 kilometer. Hele transporten fra skog til palass kunne ta opp til fire år.
Mye av marmoren ble hentet fra Fangshan, fem mil vest for Beijing. Noen av de større stykkene kunne veie flere tonn, og bare ved å slepe dem på islagte veier lot de seg frakte til byggeplassen. Lenge etter at palasset sto ferdig, ble det bestemt å forskjønne det med et marmorstykke som veide180 tonn. Slikt krevde god is, og for sikkerhets skyld ble ruten utstyrt med en brønn for hver li (en li er ca. fem hundre meter). Den krevende transporten begynte en januardag i 1602. Tjue tusen menn ble mobilisert, og etter 28 dagers slit ble marmorkolossen dratt inn i keiserpalasset – uskadd. Siden den gang har den hvilt bak Den høyeste harmonis hall, vakkert utskåret og fremdeles like hvit.
Anslagsvis en million mennesker bidro med sin arbeidskraft. I tillegg til fagarbeiderne ble et stort antall andre kommandert til byggeplassen. Arbeidet de utførte, ble ansett som pliktig bidrag til staten. På talløse offentlige arbeidsplasser rundt om i landet slet vanlige kinesere på denne måten, i år etter år, uten betaling. Også straffanger bidro. I mylderet av svette kropper var de lett gjenkjennelige, siden de måtte bære sin tunge gapestokk rundt halsen.
Sluttresultatet ble naturligvis strålende. Murer og vegger ble malt i purpur, mens takene blinket i gult. Purpur var gledens farge, gult var keiserens. Stilige kontraster ble skapt ved hjelp av de hvite marmorterrassene, som omsluttet hallene i flere høyder. Ifølge en legende fikk byen 9999 rom, siden nitallet ifølge tradisjonell tenkning representerte den maskuline yang-kraften. I dag består den av 8707 rom fordelt på 980 bygninger. Hele området utgjør 720 dekar. De få som fikk adgang, begynte med å vandre gjennom den storslåtte Meridianporten. Bak den kneiset seremonihallene på rekke og rad, i rett akse fra sør mot nord. Store, åpne plasser sørget for luft mellom hallene. På sidene lå mindre bygninger som huset ministre, sekretærer, tjenere, evnukker, kokker, vakter, soldater og hester. Keiserfamiliens private boliger lå i palassets nordlige del, i pakt med anvisningene i Ritualenes bok. Her ble det også anlagt en duftende hage av eviggrønne trær.
Innvielsen fant sted første nyttårsdag 1421. Beijing var pyntet til fest, og dignitærer strømmet til fra fjern og nær. Muslimen Hafiz-i-Abru kom fra Herat i Afghanistan. Før innvielsen fikk han streng beskjed om ikke å bære hvite klær, for hvitt var sorgens farge. Som de andre gjestene ble han ført inn i palasset ved midnatt, forbi lange rekker av røde, lysende lanterner. Festen begynte ved soloppgang. Keiseren trådte fram i porten, og gjestene falt på sine knær og gjorde koutou. Etterpå bød han dem på et utsøkt måltid, og før punktum ble satt, hadde akrobater og sjonglører underholdt de langveisfarende.
Fremtiden virket lys. Men da festen var over, døde keiserens favorittkonkubine. Snart kom det for en dag at to andre konkubiner hadde hatt et intimt forhold til en av evnukkene. Slikt var ikke uvanlig, men keiseren ble rasende og forlangte en granskning. Etter lange forhør ble 2800 andre, både konkubiner og evnukker, trukket inn i skandalen, og et ukjent antall ble henrettet. Noen måneder senere ble tre av seremonihallene rammet av lynnedslag. I løpet av minutter sto de i lys lue. Dagen etter var keiserens tronstol forvandlet til aske. Det samme var flere mindre bygninger, og mange omkom i flammene. Tynget av sorg trakk keiseren seg tilbake for å be. Dager senere utstedte han et keiserlig edikt: ”Mitt hjerte er fylt av frykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det kan virke som om vi ikke har utført ritualene med å ære Himmelen og åndene godt nok. Kanskje har vi krenket våre forfedres lover, eller kanskje har regjeringens moralske atferd ikke vært god nok? (…) Jeg vet ikke hvorfor jeg er så forvirret.”
Mange murret og tolket brannene som tegn på at keiseren hadde mistet Himmelens mandat. ”I mer enn tyve år har Deres majestet vært oppslukt av arbeidet med å bygge Beijing,” skrev en tjenestemann. ”Men helt siden prosjektet ble startet, har kostnadene vært enorme, og de ansvarlige har ikke oppfylt sine plikter fullt ut. Arbeiderne er blitt skilt fra familiene sine og har ikke vært i stand til å dyrke sin egen jord. (…) helt siden byggingen begynte, har tømrere og murbrennere jaget folk fra hjemmene sine i ditt navn og på denne måten skapt en ny armé av hjemløse mennesker. Nå spiser mange ikke annet enn trebark, gress og hva som helst annet som de kan finne.” Flere embetsmenn mente keiseren burde flytte tilbake til Nanjing for å blidgjøre Himmelen. Men det ville han ikke, og tre år senere døde han.
Ming-dynastiet skulle bestå til 1644. Den ene keiseren avløste den andre, og alle bodde i Den forbudte by. De fleste av dem levde et høyst regelmessig liv, preget av seremonier og offisielle handlinger. Keiserens morgenaudiens fant sted ved soloppgang. Etter å ha bukket og skrapt det foreskrevne antall ganger, avleverte ministrene og embetsmennene dagens viktige dokumenter. Senere gikk keiseren gjennom dokumentene, og som et tegn på samtykke undertegnet han dem med rødt blekk. Keiserlige dekreter ble ansett som udiskutable. Fra Den forbudte by ble dekretene raskt formidlet til alle rikets kanter ved hjelp av ridende bud.
Keiseren sto i spissen for et stort byråkrati, og bare i Den forbudte by bodde flere tusen mennesker. Den enkeltgruppen som etter hvert ble mest tallrik, var evnukkene. Kjønnsløse som de var, skulle de beskytte keiseren og hans harem mot mannlige inntrengere. Da Ming-dynastiet gikk mot slutten, fikk evnukkene stadig mer makt – så mye at de påskyndet dynastiets fall. For Chongzhen, den siste Ming-keiser, ble slutten ytterst dramatisk. Mens opprørere omringet Den forbudte by, flyktet han gjennom en av portene og opp på Kullhaugen, en høyde bak palassbyen. Etter å ha kastet et siste blikk på sitt forlatte hjem, hengte han seg i tempelbjelke på toppen av høyden.
Ming-dynastiet ble etterfulgt av den mandsjuiske Qing-dynastiet (1644-1911). Mandsjuene var et halvnomadisk folk fra Mandsjuria. På forbausende kort tid klarte de å tilpasse seg sitt nye liv bak maktens murer. Flere av Qing-keiserne viste seg mottakelige for impulser utenfra. Den første fra Vesten som fikk adgang til Den forbudte by, var den lærde jesuitten Matteo Ricci (1552 -1610). Men i motsetning til en senere kollega, Adam von Schall, fikk han aldri møte keiseren. Etter von Schalls død klarte en tredje fremtredende jesuitt, Ferdinand Verbiest, å få et nært forhold til Kangxi (1654 – 1722), den kanskje største av Qing-keiserne. Jesuittene ble høyt verdsatt for sin vitenskapelige innsikt, ikke minst i astronomi – et særdeles viktig fag for keisere som til enhver tid var opptatt av å handle i pakt med Himmelens vilje.
Etter hvert falt jesuittene i unåde. Likevel ble 1700-tallet en storhetstid for landet. Handelen blomstret, og reisende fra mange land strømmet til for å gjøre forretninger. Så også britene, som i 1793 sendte en delegasjon til keiseren med bønn om mer handel og diplomatiske forbindelser. Men i stedet for å bli mottatt i Den forbudte by, ble britene ført til keiserens sommersete i Chengde, femten mil nord for Beijing. Mandsjukeiserne syntes Den forbudte by ble for varm om sommeren. Bedre da å nyte livet i de høyereliggende landskapene i nord.
”Toppmøtet” i Chengde ble dessverre mislykket. Keiseren avviste britenes forespørsler og sendte dem hjem med de berømte ord: ”Som hersker over den vide verden har jeg bare ett for øye, å opprettholde et perfekt styre og oppfylle statens plikter. (…) Som deres utsending selv kan se, har vi alle slags ting. Fremmede lands gjenstander har for meg ingen verdi, og jeg har ikke noe behov for de varer som er produsert i Deres land.”
Med tiden ble Den forbudte by landets største skattkammer. Store og små palasser ble fylt til randen av kalligrafi og edelt porselen, av sølv og gull og jade. Men da 1800-tallet demret, begynte det å gå nedover med Kina. Vestlige makter, anført av Storbritannia, ble stadig mer aggressive, og keisermakten ble merkbart svekket. I år 1900 gjorde fattige kinesere, de såkalte bokserne, opprør mot de fremmede. En felles styrke av soldater fra åtte land slo opprørne tilbake og drepte for fote. Som hevn rykket de inn i Den forbudte by. Keiser Guangxu og den enda mektigere enkekeiserinne Cixi hadde på forhånd flyktet med kurs for den vestlige byen Xian. I løpet av noen dramatiske uker ble palassbyen plyndret for store verdier. Inntrengerne satte seg etter tur i keiserens tronstol, og briten Lenox Simpson tok seg en hvil i enkekeiserinnens seng. ”(...) jeg syntes det var den fredeligste vandalisme jeg kunne begå til gjengjeld for det ubehag som den gamle damens luner hadde forvoldt oss under de åtte ukers geværild.”
Mens Qing-dynastiet gikk i oppløsning, ble Beijing invadert av fattige unge menn fra landsbygda. Noen av dem hadde bare ett mål: å bli keiserlige evnukker. ”Kirurgene” holdt til i en falleferdig bygning utenfor palassmuren. I århundrer hadde de drevet sin blodige butikk med keiserens velsignelse. For seks sølvpenger kunne hvilken som helst ung mann få fjernet sin edlere del. Når operasjonen var over, var det første hinderet passert. Men slett ikke alle fikk ansettelse, og de som mislyktes, risikerte å ende opp som tiggere på livstid. I verste fall led de en tidlig og smertefull død.
Pasienten ble lagt i en skråstilt seng og spurt om han noensinne ville angre det forestående inngrepet. Svarte han nei, kunne kirurgen slipe kniven. Tre sykepleiere bøyde seg over ham og holdt ham fast. Legger og lår ble spredt, før de edlere kroppsdeler ble dynket med varmt, bedøvende ”peppervann”. For å roe ned pasienten, ble han tilbudt en kopp beroligende urtete. Så løftet han kniven, kirurgen, en krum liten ting, og med en hurtig bevegelse kappet han penis så nær roten som mulig. Etterpå tettet han pasientens urinrør med en propp, og såret ble dekket med fuktig papir og bandasjert. ”Reis deg og gå!” befalte kirurgen. Støttet av assistenter begynte pasienten å gå rundt i rommet, for bevegelse var viktig. Først etter to eller tre timers gange fikk ha lov til å legge seg ned. ”Vann,” ropte han. ”Gi meg vann!” Men drikke var bannlyst. I tre dager måtte han klare seg uten en dråpe. På den fjerde dagen ble bandasjene og proppen fjernet. Hadde operasjonen hadde vært vellykket, ville pasienten være i stand til å urinere. Hvis ikke, ville han dø.
To til tre måneder senere var rekonvalesensen over. I håp om å bli ansatt hos keiseren, lot han seg undersøke av de erfarne evnukkene i Den forbudte by. Ingen ”rester” måtte være igjen, og for å bevise sin nye tilstand brakte han med seg sine avskårne kjønnsdeler i en krukke fylt med formalin. Pao ble de kalt, ”de kostelige”. Så kostelige var de, at de måtte bevares for resten av livet, ja til og med i døden. Hver gang en evnukk skulle forfremmes i det keiserlige hierarki, måtte han kunne vise fram sine pao, ellers var han sjanseløs. Og når han endelig døde, skulle de følge ham i graven, i håp om at gudene skulle tro at han var ”et helt menneske”.
I 1908 døde både Guangxu og Cixi, og i all hast ble Puyi, en to år gammel gutt, satt på tronen. Gutten bar seg og skrek under den høytidelige seremonien. ”Ta det rolig, snart vil alt være over,” hvisket den fortvilte faren. Forskrekkede dignitærer så på hverandre og fryktet at dynastiets dager snart ville være talte. Og ganske riktig, tre år senere ble Qing-dynastiet styrtet, og Kina ble republikk. Inntil videre fikk Puyi og hans hoff lov til å bo i Den forbudte by. I en avtale som regjeringen inngikk med den avsatte keiseren, ble han tilgodesett med en årlig apanasje. Om han selv ønsket det, kunne han beholde sin store stab av embetsmenn og tjenere, men med ett forbehold: Ingen flere evnukker skulle ansettes. Under Ming-dynastiets storhetstid hadde hoffet holdt seg med hundre tusen evnukker. Etter at Den siste keiser hadde falt, var ”bare” to tusen tilbake. ”Min barndom er utenkelig uten evnukker,” skrev han som godt voksen. ”Evnukker kledte av og på meg, ledsaget meg til undervisningen, betjente meg når jeg spiste, og våket over meg mens jeg sov (…).”
Hver dag ble han båret til undervisningstimene, og én farge omga ham mer enn alle andre: ”Hver gang jeg tenker tilbake på min barndom, legger det seg et slør av gult over mine erindringer: De glaserte teglsteinene i takene var gule; bærestolene var gule, putene var gule; fôret i mine klær og hodeplagg, beltene mine var gule; kopper og tallerkener jeg drakk og spiste av var gule; innbindingen på mine bøker, forhengene i mine gemakker, tøylene på hesten – alt som omga meg var gult. Denne fargen, den såkalt ”strålende gult”, var utelukkende et privilegium for keiserfamilien.”
Som andre barn fikk Puyi lov til å leke, men forberedelsene var omfattende: ”Når jeg dro ut i de keiserlige hagene for å leke, ble det satt i gang en kjempeprosesjon: I spissen skred en evnukk fra Den indre palassforvaltningen. Han fungerte som et slags bilhorn – han hvislet uopphørlig ’tsj…! tsj…!’ for å varsle alle i nærheten. Tyve til tretti skritt etter ham kom generalevnukkene: De vagget i andegang på begge sider av veien. Ti skritt etter kom hovedprosesjonen (...). Hvis jeg ble båret i bærestol, gikk to unge evnukker ved siden av meg til høyre og venstre – for å kunne følge mine minste vink. Gikk jeg til fots, holdt de meg under armene for å støtte meg.”
I 1919 fylte Pu Yi tretten år. Rådgiverne mente det var på tide å lære ham engelsk, og Reginald Fleming Johnston, en lærd skotte, ble kalt til keiserpalasset. Johnston hadde en M.A. i litteratur fra Oxford og snakket nydelig mandarin. Pu Yi og Johnston fikk etter hvert et vennskapelig forhold. En dag bestemte eleven seg for å kvitte seg med den tradisjonelle mandsjuiske hårpisken. Episoden kunne tolkes som et tegn på at han hadde oppgitt tanken på å gjenopprette Qing-dynastiet. Men det var en forhastet slutning, for rundt ham svermet rådgivere som drømte om en ny Qing-æra. Samtidig ble keiserpalasset utsatt for stadige tyverier av verdifulle skatter. ”Alle” deltok, fra de høyeste ministre til de laveste evnukker, ifølge Pu Yi. Tallrike mistenkte ble tatt i forhør, men plyndringen fortsatte. Flere palasser ble herjet av mistenkelige branner, og uerstattelige verdier gikk opp i røyk. Muligens var brannene påsatt av tyver som ønsket å skjule sin spor.
I 1924 rykket krigsherren Feng Yuxiang inn i Beijing. ”Til sist kom det som måtte komme: Det var om morgenen den 5. november ved nitiden.” Pu Yi satt i Den opphopede eleganses palass og spiste frukt sammen med sin unge kone, Wang Rung. ”Da kom det plutselig en klynge ministre fra Hoffembetet styrtende inn. De var ledet av Shao Ying, overhoffmarskalken. Han holdt et offisielt skriv i hånden og sa andpustent: ’Deres Majestet, Deres Majestet! Feng Yuxiangs soldater er her.’” Skrivet var et kort. Pu Yi ble forelagt en traktat hvor han gikk med på å flytte ut av Den forbudte by sammen med resten av hoffet. Der og da hadde han ikke noe valg. Timer senere ble han kjørt bort i en svart bil.
De neste årene ble Den forbudte by hjemsøkt av enda mer forfall. Ingen tok ansvar for å vedlikeholde de gamle palassene. Fra 1937 til 1945 lå landet i krig med Japan. Da japanerne endelig var slått, gikk kineserne løs på hverandre. Mange av kunstskattene som ennå var i behold, ble på slutten av 1940-tallet fraktet over havet til Taiwan. I dag hviler de i det storslåtte Palassmuseet i Taipei.
Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 begynte en gradvis restaurering av de keiserlige palasser. Men Maos menn manglet både penger og en dypere forståelse for viktigheten av å bevare historiske minnesmerker. Dagens ledere er heldigvis bedre rustet. Restaureringen de siste årene har kostet summer, men i en hovedstad som blir stadig fattigere på gammel bebyggelse, vil Den forbudte by lyse som et varig minne fra fortiden.
KILDER
Johnston, Reginald F.: Twilight in the Forbidden City, Oxford University Press, Oxford 1985, første gang utgitt i 1934
Pu Yi: Jeg var keiser av Kina, Aschehoug, Oslo 1975
Seagrave, Sterling: Dragon Lady, The Life and Legend of the Last Empress of China, Vintage Books, New York 1992
Weale, Putnam: Aabenhjertige Breve fra Peking, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København 1910
Wood, Frances: Forbidden City, The British Museum Press, London 2005
