Aldri har så mange kinesiske biler kjørt på veiene i Europa. Hele 22,5 prosent av nybilene som ble solgt i Norge i oktober, var fra Kina. Men flere av de kinesiske bilfabrikantene sliter med å tjene penger, og i resten av verden vokser motstanden mot Kinas eksportflom.
I en artikkel i tidsskriftet The Atlantic beskriver den amerikanske Kina-eksperten Michael Schuman en industrinasjon som produserer mer enn noensinne, men som samtidig har svak lønnsomhet. Han viser til beregninger fra analyseselskapet Capital Economics, som anslår at omkring 30 prosent av Kinas industribedrifter går med underskudd. Andelen skal ha doblet seg siden 2018. «Lønnsomhet har aldri vært det kinesiske kommunistpartiets første prioritet», hevder han.
Det betyr ikke at all kinesisk industri er i krise. Mange bedrifter tjener gode penger, og landet har utviklet en imponerende teknologisk kompetanse. Tallene er likevel urovekkende. Så hva er gått galt?
For å finne svaret må vi tilbake til reformperioden under Deng Xiaoping. Da Kina begynte å åpne seg på slutten av 1970-tallet, var landet blant verdens fattigste. Fabrikkene var gammeldagse, infrastrukturen mangelfull, og de fleste kinesere hadde lite å rutte med.
Så begynte forvandlingen. Utenlandske investorer strømmet til, nye fabrikker poppet opp, og millioner av mennesker forlot landsbygda for å finne arbeid i byene. Kina ble hele verdens fabrikk, og flere hundre millioner mennesker fikk en bedre levestandard.
Men suksessen hadde sin pris, for myndighetene prioriterte investeringer og produksjon fremfor privat forbruk. Stadig nye motorveier, jernbaner, boligområder og industriparker skulle holde veksten oppe. Bankene lånte villig ut penger, ofte etter politiske signaler.
Lenge gikk det bra. Men da eiendomsmarkedet begynte å vakle og boligprisene falt, kom myndighetene i knipe. Svaret ble enda sterkere satsing på industrien, særlig elbiler, batterier, solenergi, roboter og annen avansert teknologi.
Det er denne politikken som nå vekker bekymring. Både kinesiske og vestlige økonomer har lenge advart mot Kinas massive investeringer. De minner om at teknologiske fremskritt ikke nødvendigvis betyr at investeringene er lønnsomme. Supertogene som raser gjennom landet, imponerer alle, og hvor overveldende er ikke de nye storflyplassene? Men hvis investeringene koster mer enn verdiene de skaper, må noen betale regningen.
Økonomene hevder at Kina i mange år har investert i prosjekter som gir for liten avkastning. Resultatet er voksende gjeld og et vedvarende behov for nye investeringer.
Problemene er særlig synlige i bilindustrien. For få år siden var kinesiske elbiler nokså ukjente utenfor landets grenser. Nå utfordrer de Volkswagen, Toyota og andre etablerte produsenter. Et selskap som BYD tjener gode penger i Europa. Men hjemme i Kina er marginene små, og konkurransen er så hard at flere bilprodusenter har røde tall i bøkene.
Kineserne har et eget uttrykk for dette selvødeleggende jaget: neijuan. Det vil si en ond sirkel der alle må arbeide hardere, produsere mer og senke prisene for å holde tritt med konkurrentene, uten at noen nødvendigvis tjener mer.
Brussel-baserte tenketanken Bruegel fastslår at produktiviteten i mange kinesiske bedrifter har økt, samtidig som fortjenestemarginene har falt. Ulønnsomme bedrifter kan likevel overleve i årevis med hjelp fra banker og lokale myndigheter.
Forklaringen er at en fabrikk i Kina ikke bare er en økonomisk virksomhet, men også et politisk prosjekt. Den gir arbeid til mennesker som trenger lønn, og inntekter til lokalsamfunn som allerede sliter med gjeld. En nedleggelse kan skape misnøye og sosial uro. For en lokal partisekretær kan det derfor være tryggere å holde en tapsbringende fabrikk i gang enn å la den stenge.
Men hvor lenge kan det fortsette?
Den amerikanske økonomen Logan Wright i Rhodium Group har studert Kinas finanssystem inngående. Han beskriver i detalj hvordan bankene pøser ufattelige summer inn i gjeldstyngede foretak. Lokale myndigheter som sliter med regningene sine, får også massiv hjelp. Wright tror ikke at Kina nødvendigvis står foran et plutselig økonomisk sammenbrudd. Men han advarer mot en langvarig forvitring der økonomien gradvis mister evnen til å skape vekst.
Kinas overskudd i varehandelen passerte 1200 milliarder dollar i 2025. I år ventes det å bli enda høyere. Isolert sett er dette en god nyhet for lederne i Beijing. Men de kan ikke i det lange løp basere veksten på at resten av verden skal kjøpe stadig flere kinesiske varer. Både USA og EU har for lengst fått nok. Misnøyen øker også i Kinas naboland, og i India, Brasil, Mexico og Sør-Afrika, for å nevne noen.
Det betyr at Xi Jinping og hans kolleger må gjøre langt mer for å stimulere kinesernes kjøpekraft. I vår del av verden er frie fagforeninger viktige pådrivere, men i Kina holdes lønningene kunstig lave av en partistyrt fagbevegelse.
Magre pensjoner, mangelfulle helsetjenester og svake velferdsordninger bidrar også til å holde hjemmemarkedet nede. Dermed blir kineserne mer opptatt av å spare enn å kjøpevarer de selv har produsert.
Men er en kursendring mulig?
Det allmektige kommunistpartiet erkjenner problemet, og Xi Jinping understreker til stadighet viktigheten av å stimulere hjemmemarkedet. Men tiltakene har så langt vært halvhjertede. Myndighetene har riktignok innført forsiktige støtteordningerer, men Det internasjonale pengefondet fastslår i en fersk rapport at kraftigere lut må til. Problemet er at kinesiske husholdninger fremdeles har altfor svak økonomi til å bli en nasjonal vekstmotor.
Mange, særlig i Vesten, vil mene at landet står overfor et systemproblem. Lederne i Beijing klamrer seg til en politikk som først og fremst gagner dem selv og deres allierte. I det skjeve kinesiske systemet er det flust med partitopper og andre som har tjent seg søkkrike på den nåværende økonomiske modellen. Ved årsskiftet hadde landet omkring ett tusen dollarmilliardærer, ifølge Hurun Research Institute. Dollarmillionærene var så mange at de ikke lot seg telle.
En fri fagbevegelse kunne ha vært tingen. Men slikt er fy-fy i «sosialismens» Kina, for partiet vil kontrollere alt og alle. Millioner av overvåkingskameraer er mye bedre.
En fri fagbevegelse kunne ha vært tingen. Men slikt er fy-fy i «sosialismens» Kina, for partiet vil kontrollere alt og alle. Millioner av overvåkingskameraer er mye bedre.