«Allahu akbar», jublet krigerne og løftet armene mot himmelen.
Det skjedde i Afghanistan for 25 år siden. De to statuene hadde stått i hver sin nisje i fjellveggen i Bamiyan i rundt 1400 år. Den ene var 55 meter høy, den andre 38 meter. De hadde overlevd vær og vind og talløse kriger. Men så kom Taliban med sitt artilleri. Ordren om å ødelegge dem kom fra organisasjonens daværende leder, Mullah Omar.
«Vi utfører denne handlingen i samsvar med islamsk lov», forkynte den afghanske utenriksministeren Wakil Ahmad Mutawakei.
Taliban-regimet hadde lenge varslet hva som skulle skje. FN og regjeringer over hele verden bønnfalt regimet om å avlyse planen, til ingen nytte. Mullah Omar var strålende fornøyd da statuene var blitt til støv: «Muslimer skal være stolte når de knuser avguder. Ved å ødelegge disse statuene har vi lovprist Allah.»
Buddhismen kom til Afghanistan lenge før islam. De to buddhaene i Bamiyan ble hugget ut i fjellveggen på slutten av 500-tallet og tidlig på 600-tallet. Etter Profeten Muhammeds død i år 632 fikk islam vind i seilene, og i Afghanistan ble buddhismen gradvis fortrengt av den nye religionen. Buddhaene i Bamiyan fikk likevel stå i fred.
«Hør her», sa Pakistans innenriksminister Moinuddin Haider til Mullah Omar i 2001, før skytingen begynte. «Tusener av muslimske soldater har i århundrenes løp krysset Afghanistan på sin vei til India uten å føle trang til å ødelegge disse statuene. Hvorfor er dere så forskjellige fra alle andre muslimer?» Mullah Omar tenkte seg om og svarte: «De hadde ikke teknologien til å ødelegge dem.»
Men jobben ble tyngre enn antatt, og Taliban måtte til slutt bruke dynamitt for å fjerne restene av statuene. Siden da har reisende gjennom Bamiyan-dalen måttet nøye seg med å stirre inn i de tomme nisjene. Heldigvis fikk de mange munkecellene i fjellet stort sett være i fred. Noen av dem er fremdeles rikt dekorert med buddhistiske motiver.
Bamiyan var i århundrer et knutepunkt på den gamle Silkeveien mellom øst og vest. Hit kom karavaner med tunglastede kameler, og på markedet i oasebyen ble det snakket og prutet på mange tungemål. Byen har rundt 17 000 innbyggere og ligger bare et par kilometer fra de sandbrune fjellene hvor statuene sto. Men er det mulig å gjenskape dem på samme sted?
Ekspertene svarer ja, men en eventuell rekonstruksjon vil bli både krevende og kostbar. Fremfor alt vil den forutsette fredelige politiske forhold og et tett samarbeid med Taliban-regjeringen i Kabul.
Mullah Omar døde i 2013. I spissen for dagens Taliban står Hibatullah Akhundzada. Han har bakgrunn som islamsk rettslærd og fremstår som minst like konservativ som Mullah Omar. Hans ambisjon er å videreutvikle Afghanistan som en islamsk stat der han strenge tolkning av sharia styrer alle deler av samfunnet. Hans kvinnesyn er et godt eksempel. Så lenge han bestemmer, forbys jenter å gå på skole etter sjette klasse, og kvinner er utestengt fra høyere utdannelse og store deler av arbeidslivet.
Kvinner kan heller ikke foreta lengre reiser uten en mannlig ledsager, som vanligvis må være ektemann eller nær slektning. Noen steder nektes kvinner også adgang til butikker, helsetjenester og transportmidler uten ledsager. Siden Taliban gjenerobret makten i 2021, har regimet også gjeninnført kroppslige straffer og offentlige henrettelser. Pisking brukes blant annet som straff for utenomekteskapelige forhold.
Regimet ønsker likevel et begrenset samarbeid med andre land, og igjen slippes turister inn. Rundt 10 000 utenlandske turister besøkte landet i fjor. Mange vil til Bamiyan for å oppleve det som er igjen av stedets buddhistiske fortid. Bilturen fra Kabul går i nordvestlig retning, opp i 2500 meters høyde, og tar rundt fire timer.
Men området er ikke helt trygt. For to år siden ble tre spanske turister drept og flere andre såret da terrororganisasjonen IS-K slo til i en av byens basarer. IS-K (Den islamske staten i Khorasan) ble opprettet i 2015 som en gren av IS. Organisasjonens mål er å erstatte Taliban-regimet med et styre som inngår i et verdensomspennende islamsk kalifat.
Inntil videre har Taliban tilsynelatende god kontroll i mesteparten av landet. Og selv om Bamiyan har vært rammet av uro, arbeider UNESCO-eksperter med å bevare de gjenværende kulturminnene. En av de største utfordringene er å stabilisere fjellveggene som buddhastatuene sto i. Arbeidet finansieres i stor grad av Japan og Italia. I en fersk uttalelse uttrykker UNESCO håp om at også afghanske eksperter kan trekkes mer med i bevaringen.
Som et tegn på at Mullah Omars uforsonlige linje er forlatt, har byen fått et kultursenter med utstillinger og andre tilbud. Den imponerende bygningen ligger på en høyde med utsikt over dalføret og de tomme nisjene i fjellet. UNESCO har i tillegg planer om å reise et eget museum om Silkeveiens historie og Bamiyans rolle i den. Silkeveien var et nettverk av handelsruter, og flere av dem snodde seg gjennom Afghanistan.
Uansett blir det smått med turister i byen de kommende månedene, for snart kommer vinteren med snøfall, kulde og kalde vinder fra nord. Den kinesiske buddhistmunken Xuanzang, som besøkte Bamiyan rundt år 630, beskrev de vanskelige fjellovergangene med snøstormer, hagl og isglatte stier. Endelig fremme fant han ti klostre med mer enn tusen munker.
I det nye årtusen kommer ingen buddhistmunker vandrende over fjellene, aller minst fra Kina. Afghanistan har imidlertid sluttet seg til det kinesiske Silkevei-prosjektet (Belt and Road Inititative), som går ut på bygge ny og bedre infrastruktur mellom Kina og en lang rekke land.
For Beijing er Afghanistans mineralrikdommer særlig forlokkende. De karrige fjellene skjuler store forekomster av kobber, litium og sjeldne jordarter, men hvor mye som kan utvinnes, er fremdeles usikkert. Like viktig er ønsket om å holde islamitisk ekstremisme på avstand. Kinas ledere vil ha et Taliban-regime som holder militante grupper i sjakk og sørger for at landet ikke blir et arnested for terrorisme i regionen.
Nå, mens kvikksølvet i gradestokken synker mot null, reiser de fleste utenlandske ekspertene i Bamiyan hjem. Men de kommer tilbake i april hvis alt går bra. Fremdeles til to tomme nisjer i fjellet og mange års krevende arbeid.
Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 15.10 2026