«Hva vil dere?» spurte hun og skvatt opp.
Offiseren som ledet operasjonen, stilte seg stram foran henne og sa:
«Jiang Qing! Du har ikke lyttet til sentralkomiteens advarsler. Du har fortsatt å danne klikker og fraksjoner. Du har drevet virksomhet som splitter partiet og lagt planer om å tilrane deg makten. Kinas kommunistpartis sentralkomité har besluttet å sette deg under isolert granskning. Beslutningen skal gjennomføres straks.»
I dag er det femti år siden Jiang Qing ble arrestert. Hun hadde møtt Mao i 1938 mens han levde som geriljaleder i landets skrinne nordvestlige del, langt fra maktens sentrum. Ekteskapet de inngikk to år senere, ble ikke vellykket, og etter hvert bodde de hver for seg. Men Mao kvittet seg aldri helt med Jiang, og da han startet sin elleville Kulturrevolusjon i 1966, trengte han henne mer enn noensinne. For Jiang var mer enn villig til å opptre som Maos spydspiss og egge rødegardistene til kamp.
De neste årene ble landet kastet ut i kaos. Mellom en og to millioner mennesker ble drept, mens talløse andre ble torturert og lemlestet.
Etter hvert virket det som om Mao selv fikk nok. Tidlig på 1970-tallet gikk landet inn i smulere farvann. Jing Qing og hennes tilhengere ville imidlertid fortsette revolusjonen «til siste slutt».
Så døde Mao 9. september 1976. Plutselig hadde radikalerne mistet sin store og uovervinnelige leder - og Jiang Qing sin ektefelle og høye beskytter.
En knapp måned etter Maos bortgang, den 6. oktober, følte de mer moderate kreftene i partiet seg sterke nok til å aksjonere. Ikke bare Jiang Qing ble arrestert, men også de tre andre medlemmene av den såkalte firerbanden - Wang Hongwen, Zhang Chunqiao og Yao Wentuan. Alle satt høyt på strå i partiet ledelse.
Arrestasjonene var nøye planlagt. Den kvelden hadde de moderates anfører, Hua Guofeng, innkalt medlemmene av politiets faste komité til et møte i partiledelsens strengt bevoktede forbudte by, kjent som Zhongnanhai. Formålet skulle være å drøfte utgivelsen av et nytt bind i formann Maos «Verk i utvalg».
Men det var bare et påskudd. I stedet ble Wang, Zhang og Yao arrestert da de ankom møtet. Væpnede sikkerhetsvakter bykset fram fra mørke kroker og la dem i håndjern. I neste øyeblikk ble de kjørt til et underjordisk oppholdsrom i Zhongnanhai.
Etterpå var det Jiang Qings tur. Hun bodde i en forholdsvis ny villa i det samme lukkede kvarteret. «Formann Maos kropp er ennå ikke blitt kald, og likevel gjør dere dette mot meg», skal hun ha jamret da hun ble pågrepet.
«Du skal nå føres til et annet sted. Du må overholde disiplinen og ærlig tilstå dine forbrytelser overfor partiet», svarte operasjonslederen. Så ble også hun satt i isolat i det underjordiske anlegget.
Det skulle gå noen dager før arrestasjonene ble offisielt kjent, mest fordi et stort antall antatte medløpere også skulle pågripes. Blant de mest kjente var formann Maos nevø, Mao Yuanxin. Han var partisjef i Liaoning-provinsen i nordøst i landet.
Da nyheten om arrestasjonene endelig ble kunngjort, strømmet tusener av jublende mennesker ut i gatene i Beijing, Shanghai og andre byer. I spissen for opptogene gikk marsjerende med bannere og støyende gonger, andre bar på hjemmesnekrede utskytningsramper for fyrverkeri.
Beijing opplevde det som ble kalt «De tre tomme» - tomme vinutsalg, tomme fyrverkeributikker og visstnok også tomme sykehussenger. Det siste fordi partimedlemmer som hadde erklært seg syke på grunn av firerbanden, spratt opp fra sengene og erklærte seg friske. Ifølge nyhetsbyrået Det nye Kina deltok rundt 5,8 millioner mennesker i opptogene i Beijing fra 21. til 23. oktober.
Som et resultat av maktkampen ble den før omtalte Hua Guofeng utnevnt til Maos etterfølger. «Med deg ved roret føler jeg meg trygg», skal Mao ha skrevet på en papirlapp og gitt til Hua noen måneder før han døde. Hua hadde passert de femti og ble strakt omtalt som «Den kloke leder», men de neste årene ble han skjøvet i bakgrunnen av den enda smartere Deng Xiaoping, som ville reformere kinesisk økonomi og åpne landet for handel og utenlandske investeringer.
I november 1980 ble Jiang Qing og de tre andre medlemmene av firerbanden endelig stilt for retten. Mens hun satt i fengsel i påvente av rettssaken, hadde hun drevet regelmessig fysisk trening. Hensikten var, som hun sa, «å kunne gå rankest mulig til retterstedet».
I den verbale duellen med sine anklagere hevdet Jiang at hun til enhver tid hadde handlet på ordre fra Mao, sin ektefelle og «nære kampfelle»: «Jeg var formann Maos hund. Når han ba meg bite, da bet jeg!»
Jiang Qing hadde vært skuespiller i sine yngre dager og hadde til og med spilt Nora i Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Hun trivdes som midtpunkt, og selv om rettslokalet i Beijing på ingen måte var hennes ønskescene, tyder mye på at hun spilte sin rolle med patos og arroganse.
Dommene falt 25. januar 1981. Jiang Qing ble dømt til døden, men med to års prøvetid. Det siste innebar at straffen kunne omgjøres til livsvarig fengsel hvis hun viste god oppførsel og ekte anger. Zhang Chunqiao fikk samme straff. Wang Hongwen ble dømt til livsvarig fengsel, mens Yao Wenyuan - Kulturrevolusjonens sjefspropagandist - slapp med tjue år bak murene.
«Det er ingen forbrytelse å lage revolusjon», ropte Jiang Qing da hun ble halt ut av rettslokalet. Ingen utenlandske observatører fikk følge saken, og mange, både kinesere og utlendinger, fortsatte å sette spørsmålstegn ved Maos politiske rolle. For var han ikke medskyldig? Som bandens femte og viktigste medlem?
For å redde Maos ettermæle bestemte den nye partiledelsen seg for å evaluere hans liv og levnet. Som et forspill lot Deng seg intervjue av den italienske journalisten Oriana Fallaci. «Vil portrettet av Mao få henge over Den himmelske freds port?» spurte hun.
«Ja, i all evighet», svarte Deng. Han minnet om at Mao, sine «feilgrep» til tross, hadde vært «den fremste grunnleggeren» av Folkerepublikken Kina. «Når vi vurderer hans fortjenester og feil, fastholder vi at hans feil var sekundære.» Og slik ble det.
For Jiang Qing ble de neste årene tragiske. Dødsstraffen ble riktignok omgjort til livsvarig fengsel, men helsen ble gradvis dårligere. Våren 1991 tok hun sitt eget liv, 77 år gammel. Ifølge flere kilder hengte hun seg med tøystrimler fra et laken, men omstendighetene er fremdeles uklare. Den dødsdømte Zhang Chunqiao slapp også med livsvarig fengsel. Han sovnet inn i 2005, 88 år gammel. Wang Hongwen døde av leversykdom i 1992, mens Yao Wenyuan endte sine dager i 2005.
«En revolusjon er ikke noe teselskap», sa Mao ved en anledning. Det hadde han i hvert fall rett i.