President Xi Jinping innleder i morgen et offisielt besøk i USA. I en tid hvor mye flyter, hører vi ofte at Kina representerer langsiktig styring og planlegging, mens vestlige økonomier står for det motsatte. Men er det sant?
Tilstanden på det kinesiske eiendomsmarkedet forteller en annen historie. Forsiktige beregninger tyder på at minst 50–60 millioner ferdigstilte boligenheter står tomme. Tar vi med uferdige enheter, kan boligoverskuddet være 90 millioner eller mer. Riving av boligblokker kan derfor bli en stor og voksende industri, spår kinesiske økonomer.
I løpet av de kommende 25 årene kan Kina miste rundt 160 millioner innbyggere. Ser vi enda lenger fram, til år 2100, kan folketallet ifølge FNs middelscenario bli halvert fra dagens 1,4 milliarder til 633 millioner. Tallene er nesten ikke til å fatte. Kina beveger seg inn i en demografisk framtid som er så rystende at den savner sidestykke, sier David Coleman, professor i demografi ved universitetet i Oxford.
Rivingen er allerede i gang, om enn i det små. De partistyrte mediene skriver nødig om det som skjer og omtaler den som «strukturtilpasning». Men realiteten er at tusener av boligblokker og millioner av leiligheter skal bort.
I flere tiår summet Kina av en intens byggesjau. Av byggekraner som danset i luften, sementbiler som brummet fram og tilbake, og boligblokker som skjøt i været i et tempo verden aldri før hadde sett. Skogen av høyhus ble selve symbolet på den kinesiske framgangen, og alle lot seg imponere. Nå er tempoet merkbart lavere, i hvert fall i deler av landet. I by etter by står halvferdige boligblokker som aldri vil få beboere.
I Indre Mongolia finner vi byen Kangbashi. Da den ble reist tidlig på 2000-tallet, skulle den gi plass til rundt én million innbyggere. I fjor ble folketallet oppgitt til om lag 130 000. Byen ligger i det såkalte kullbeltet i nord, hvor lokale ledere spådde sterk økonomisk vekst. Men rundt 2012 falt kullprisene kraftig, og veksten avtok. Tusener av kullgruvearbeidere ble oppsagt, og i Beijing begynte regjeringen å prioritere grønn energi. Dermed ble det umulig å fylle de nye boligblokkene i både Kangbashi og flere andre byer.
Et stykke øst for Beijing, ved havet, reiste utbyggere byen Caofeidian. Også den var planlagt for en million innbyggere, men har per i dag færre enn hundre tusen. Som en kinesisk økonom konstaterer: «Caofeidian ble bygget for en fremtid som aldri kom.»
Rivingen drives av økonomiske realiteter. Tomme boligblokker koster penger. De må sikres, vedlikeholdes og knyttes til infrastruktur som ingen bruker. I byer med dårlige framtidsutsikter koster det mer å bevare dem enn å fjerne dem.
Kina har allerede verdens største anleggssektor. Arbeidskraften og kompetansen som bygde byene, skal nå brukes til å dunke ned hele og halve bydeler. For stål kan resirkuleres, og betong kan knuses og gjenbrukes i veier og fundamenter. Tomtene kan tilbakeføres til grøntarealer eller andre formål.
Historisk sett markerer det som nå skjer, starten på et skifte i statens rolle. Etter Maos død og reformpolitikkens inntog gikk oppgaven ut på å bygge boliger, infrastruktur og ny industri. Etter hvert vil den handle mer om å stabilisere et samfunn i demografisk motvind. Riving er det mest konkrete uttrykket for denne overgangen. Ikke bare «kullbeltet» blir berørt, for det varslede fallet i folketallet vil ramme hele landet, om enn i varierende grad.
I 1980 bodde under 20 prosent av kineserne i byer og urbane strøk. I dag er andelen rundt 65 prosent. Flere hundre millioner mennesker har forlatt gård og grunn og flyttet inn i grå boligblokker på opptil tretti etasjer. Men nå går byveksten langsommere, samtidig som befolkningen krymper.
I flere år fortsatte statlige og private utbyggere likevel å bygge som før. Mange kinesere kjøpte leiligheter som en investering. Dette fungerte bra så lenge prisene steg og alle trodde at urbaniseringen ville gå sin gang. Da begge antakelsene brast, sto landet igjen med millioner av boligenheter uten beboere. Pluss et stort og unødvendig utslipp av klimagasser.
Nå sitter kjøperne igjen med verdiløse boliger, og folks tillit til eiendomsmarkedet har falt som et blylodd. Mange betalte boligene før de var ferdigstilt. Mens utviklerne gikk tom for penger, stoppet byggingen. De forsmådde kjøperne må likevel betale renter og avdrag på lånene de tok i banken.
Også utviklere, banker og lokale myndigheter har gått på store tap. China Evergrande Group var i flere år verdens mest gjeldstyngede eiendomsselskap med over 300 milliarder dollar i gjeld – inntil det kollapset i 2024. På øya Hainan i sør forfaller ett av monumentene etter kollapsen, et nesten tomt hotell med 5100 rom. Minst femti andre større selskaper skal ha lidd samme skjebne som Evergrande.
Ifølge myndighetene sank Kinas folketall med 3,4 millioner i fjor. Landet går nå inn i en fase med akselererende nedgang. Legger vi FNs middelscenario til grunn, vil den årlige nedgangen overstige ti millioner rundt 2070. Men usikkerhetsmomentene er mange, og demografene sier de stirrer inn i en heller tykk tåke. Størst usikkerhet knytter det seg til kvinnenes fremtidige fruktbarhet. I dag føder de i gjennomsnitt 1,0 barn, men de bør opp i 2,1 barn for å stabilisere befolkningen over tid.
Siden ettbarnspolitikken ble opphevet for ti år siden, har myndighetene forsøkt å lokke unge par med både kontantstøtte, skattefradrag og barnehageplass til redusert pris. Men tiltakene har hatt liten virkning, mye fordi den moderne levemåten, med små leiligheter i høye boligblokker, ikke egner seg for store familier. Fristelsen blir ikke større når begge foreldre må arbeide fra morgen til kveld for å få endene til å møtes.
Kina står uansett overfor et dramatisk skifte. En halvering av folketallet betyr ikke automatisk en halvert økonomi, men færre yrkesaktive, svakere innenlandsk etterspørsel og et langt mindre boligbehov. Nedgangen kan bare kompenseres i form av økt produktivitet og automatisering av viktige arbeidsoperasjoner. Allerede nå er Kina kommet lengst i verden i bruk av roboter i industrien.
Roboter kan også gjøre en utmerket jobb med å rive overflødig boligmasse. Fjernstyrte enheter er allerede i full sving rundt om i landet. I stedet for å sprenge hele bygninger kan de demontere systematisk og sortere materialene med tanke på gjenvinning. De kan også jobbe inne i bygninger og programmeres til betongknusing, kapping og demontering – ja nesten alt.
«Det er umulig å styre en økonomi uten å lære av praksis», sa salig Vladimir Lenin i et erkjennelsens øyeblikk. Nå erfarer Kinas økonomiske planleggere det samme.
