Her ligger han, formann Mao, på lit de parade. Den 9. september var det 50 år siden han sovnet inn, men partitoppene i Beijing valgte å gjøre minst mulig ut av jubileet. Noen markeringer ble holdt her og der, men med lite oppstuss.
Mao hadde vært syk i flere år da han endelig sovnet inn, 82 år gammel. Tre år før han døde, fikk han stadig større problemer med å bevege armer og ben. Han slet også med å snakke tydelig, tygge og svelge og holde hodet oppe. I 1974 ble han undersøkt av flere nevrologer. Ifølge Maos livlege Li Zhisui konkluderte de med at han mest sannsynlig led av amyotrofisk lateral sklerose – ALS.
Sykdommen ødelegger nervecellene som styrer musklene, mens tenkeevnen normalt bevares. Beskrivelsene passet godt med Maos tilfelle, for han fortsatte å lese dokumenter og treffe politiske beslutninger nesten til sin død. Sluttkampen ble likevel dramatisk. Tidlig i september klarte han nesten ikke å puste. Mao spurte legene om han kom til å dø, men ingen ville si ham sannheten.
«Det skal nok ordne seg, formann», forsikret dr. Li Zhisui.
Mao så tilfreds ut der han lå, før rosa flekker langsomt kom til syne på kinnene hans.
«Han pustet dypt ut. Øynene hans lukket seg. Høyre hånden hans falt livløs ut av min. EKG-kurven flatet ut. Jeg så på klokken. Den var ti minutter over midnatt 9. september 1976.»
En epoke var over, men dr. Li følte ingen sorg. Der han satt, lot han tankene vandre. I 22 år hadde han tjent formann Mao både som lege og samtalepartner. I begynnelsen hadde han beundret ham som Kinas redningsmann, men i 1976 hadde han for lengst mistet alle illusjoner, for Mao var ikke den han utga seg for å være.
Kineserne forholdt seg stort sett rolige til nyheten om Maos død. Mange gråt, men tårene var ikke nødvendigvis ekte. Der det ble forventet at folk skulle gråte, gråt de. Der de fikk være i fred, gikk livet sin vante gang, selv om mange følte seg usikre på veien videre.
Ennå vansmektet amerikaneren Sidney Rittenberg i det beryktede Qincheng-fengselet utenfor Beijing. Mens statsminister Zhou Enlais død i januar samme år hadde utløst en sann tåreflom, var det få om noen som gråt denne gang. Heller ikke Rittenberg, som hadde dyrket Mao i to tiår:
«Jeg kunne ikke forstå min reaksjon. I min tankeverden var Mao det viktigste mennesket i verden, klok, begavet, filosofisk sunn, en mesterlig strateg … Likevel klarte jeg ikke å få fram en eneste tåre da nyheten om Maos død kom. Ikke én. Hva vil fengselsbetjentene tro? tenkte jeg … Mine bekymringer viste seg overflødige, for jeg kunne ikke se eller høre noen særlige følelsesreaksjoner fra dem heller.»
I landsbyen Huangshi langt sør i landet bodde fjorten år gamle Chen Da. Faren hadde vært godseier før Mao grep makten; familien ble derfor trakassert på alle mulige måter. På skolen måtte Da og søsteren hans alltid sitte bakerst i klasserommet. De fikk heller ikke lov til å bære de kommunistiske ungpionerenes røde skjerf eller delta i skolens danse- og teaterforestillinger.
Maos død slo ned som en bombe i landsbyen. Siden han var liten, hadde gutten hørt bøndene rope: «Måtte formann Mao leve i ti tusen år!» Nå var han plutselig ikke mer. Når han først skulle dø, syntes bøndene likevel at han hadde gjort rett i å gjøre det på den niende dagen i den niende måneden, for tallet ni symboliserte keisermakten.
De neste dagene hang tunge regnskyer over landsbyen, og bøndene tok det som et tegn på at Himmelen gråt over sin døde sønn. Men Das far tolket regnskyene på sin måte: Himmelen gråt fordi Mao ikke hadde dødd langt tidligere.
I Huangshi avløste den ene sørgehøytideligheten den andre, men Da og hans familie ble nektet å delta. De fikk heller ikke lov til å gå med de påbudte svarte sørgebindene.
Dag og natt flommet langsom sørgemusikk ut av megafonene, som om jordens undergang var nær. Das far trakk ungene til side og sa at han fryktet både unntakstilstand og borgerkrig. Derfor var det viktigere enn noensinne å ligge lavt.
«Men selv om foreldrene mine hatet Mao, hadde jeg omfavnet ham på min egen måte … En kultmentalitet hadde allerede slått rot i meg. I mitt hjerte var det ingen annen leder som betydde så mye, uansett hvor god eller dårlig han måtte være.»
I Liuyang, en liten by i Maos hjemprovins Hunan, bodde tretten år gamle Lu Decheng. Bestemoren hatet kommunistene og husket hvordan hjemdistriktet ble rasert under det Mao-ledede Innhøstingsopprøret i 1927. Maos styrker feide som en orkan gjennom landsbyene, og før de forsvant opp i fjellene for å fortsette revolusjonen, var risen borte.
Etterpå hadde landsbyboerne lidd i flere år. Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 ble bestemoren vitne til enda mer brutalitet, og i stille stunder lot hun Decheng forstå hva hun mente.
Heller ikke Decheng likte Mao. Da han begynte på skolen i 1970, ble elevene satt til å hylle den ufeilbarlige formannen fra første til siste time. Ennå sto folk i kø for å skaffe seg mat og klær. De ivrigste Mao-tilhengerne var som regel flinkest til å albue seg fram, og bestemoren ruslet ofte tomhendt hjem.
Iblant ble hverdagen avbrutt av sprakende megafoner som varslet domsavsigelser på paradeplassen. Da løp Decheng og kameratene av sted for å bivåne spetakkelet, som ofte endte med dødsdommer og pistolskudd.
Etter at megafonene hadde kunngjort Maos bortgang, forsøkte folk flest å se triste ut, og noen gråt. Men ikke Decheng, som lot til å være uberørt av tragedien. Som en første advarsel ble han skarpt irettesatt av den lokale naboskapskomiteen med bestemoren som vitne.
Ni dager etter formannens bortgang skulle det holdes minnehøytideligheter over hele landet. På paradeplassen i Liuyang gikk forberedelsene for fullt, og elevene på Dechengs skole fikk klar beskjed om hvordan de skulle opptre:
«Ikke snakk sammen. Slik dere gråter når foreldrene deres dør, skal dere gråte for formann Mao. Gå langsomt med lette skritt. Når dere står foran portrettet av formann Mao, skal dere gå fram to og to og bøye hodet, og deretter forlate stedet.»
For sikkerhets skyld måtte elevene gjennom en generalprøve i skolens auditorium. Igjen skilte Decheng seg ut som lite sørgmodig, og læreren ble rasende.
«Du har ingen kjærlighet for formann Mao! Hvorfor gråt du ikke?»
«Jeg gråt heller ikke da moren min døde», svarte Decheng.
«Men dette er noe annet, det er formann Mao!» hylte læreren.
Den 18. september, samtidig med at en million mennesker samlet seg på Den himmelske freds plass i Beijing for å ta avskjed med Mao, sto 45 000 mennesker i solsteken på paradeplassen i Liuyang. Elevene fra distriktets mange skoler var korrekt antrukket i hvite skjorter og blå bukser eller skjørt, og alle bar hvite blomster, et tegn på sorg.
Tre timer etter at de hadde stilt seg opp, startet seremonien, og som på kommando begynte elevene å hikste og gråte. Men Decheng forble rolig.
Da seremonien var over, fikk han en ny skyllebøtte av læreren: «Lu Decheng! Hva er det som går av deg? Du må korrigere din politiske holdning!»
Som straff ble han nektet å delta i skolens avslutningsseremoni samme høst.
Tretten år senere, i 1989, dukket Lu Decheng og to kamerater, Yu Dongyue og Yu Zhijian, opp på Den himmelske freds plass i Beijing. I veskene hadde de et trettitall egg fylt med rød, blå og gul maling.
Med stor presisjon kastet Decheng og Dongye eggene på Kinas største og helligste Mao-portrett. Før de ble pågrepet, rakk de å henge opp to bannere. På det ene sto det: «Fem tusen år med enevelde kan ende her.» Og på det andre: «Persondyrkelsen kan opphøre fra nå av.»
Den dristige protesten endte med lange fengselsstraffer for alle tre. Decheng ble dømt til å sone 16 år bak murene, men ble løslatt i 1998 etter ni år. De to andre fikk enda hardere straff. Zhijian ble dømt til livsvarig fengsel, mens Dongyue fikk 20 år. Begge ble løslatt tidlig på 2000-tallet.
Lu Decheng bor i dag i Canada, mens Yu Dongyue har tilbrakt mange år på en helseinstitusjon i Indiana i USA. Han har slitt med hukommelsestap og store psykiske problemer etter årene i enecelle. En kinesisk forfatter skrev i fjor at han nesten hadde mistet evnen til å uttrykke seg. Også Yu Zhijian fikk reise til USA, hvor han døde i 2017.
................
Lese mer?
Torbjørn Færøvik: Maos rike. En lidelseshistorie, Cappelen Damm, Oslo 2012
Denise Chong: Egg on Mao: The Story of an Ordinary Man Who Defaced an Icon and Unmasked a Dictatorship, Randon House, Toronto 2009