Lander du på den internasjonale flyplassen nær Beijing, vil du la deg imponere av den spektakulære terminalen med sine utspente vinger. For ikke å snakke om det milde lyset som siver gjennom glasstaket i ankomsthallen. Men her, i Daxing-distriktet, ble 325 forsvarsløse mennesker massakrert i august 1966. Menn, kvinner og barn. Tjueto familier ble utslettet i sin helhet. Det yngste registrerte offeret var et spedbarn på omkring fem uker, den eldste åtti år.
Nå er seksti år gått, men massakren omtales sjelden offentlig.
Det var bare grusomt. Formann Mao hadde startet sin «kulturrevolusjon», et drama som skulle vare i ti år. Målet var å nedkjempe «klassefienden»: tidligere godseiere og rike bønder, kontrarevolusjonære, «dårlige elementer» og høyreavvikere – og alle andre påståtte fiender av revolusjonen. Mao hevdet at de lusket rundt overalt og tørstet etter hevn for nederlaget i 1949.
Bevegelsen begynte i det små i mai 1966, men skjøt ikke fart før på ettersommeren, da en kvinnelig viserektor i Beijing ble drept av sine egne elever. De neste ukene ble kjent som «Røde august». Oppmuntret av Mao gikk tusener av oppglødde rødegardister amok i hovedstaden. De stormet private hjem og halte uskyldige mennesker ut på gaten, hvor mange ble torturert til døde. Ifølge offisielle tall som senere ble offentliggjort, ble 1772 innbyggere drept i Beijing fra 18. august og ut september. Det kan ha vært flere.
Den 27. august kom volden til Daxing. Distriktet besto av flere landsbyer hvor de fleste svettet på kollektivt eide jorda. Ingen var godseiere eller private næringsdrivende. Men det spilte ingen rolle, for noen hadde jo vært det. Og hadde de ikke etterkommere som kunne finne på å starte en kontrarevolusjon?
«Vi må klippe ugresset og rykke det opp med roten!»
Mao hadde ikke eksplisitt sagt at det var tillatt å drepe. Men regjeringens minister for offentlig sikkerhet, Xie Fuzhi, sa at hvis «massenes hat» stakk så dypt at det ikke var mulig å stanse dem, skulle politiet la være å gripe inn. Xies uttalelse ble formidlet til partifolkene i Daxing, som nødig ville bli beskyldt for revolusjonær latskap.
Samtidig begynte det å sirkulere rykter i Daxing om at «klassefienden» virkelig hadde planer om hevn. Tidligere godseiere og rike bønder aktet å drepe fattigbønder så snart anledningen bød seg. Det fantes ingen slik plan, men i den rådende atmosfæren var det nok at noen sa at faren eksisterte.
Drapene begynte 27. august. Rødegardister var med på å starte voldsbølgen, men de mest systematiske drapene ble organisert av lokale partikadre og militsen. Partiet kjente fortiden til hver og én av innbyggerne, for alt sto skrevet i mapper. Med ett ble de gamle, gulnede papirene forvandlet til dødsdommer.
Nå gikk det fort. På et mobiliseringsmøte i en av landsbyene ble det bestemt at drapene skulle begynne neste natt. Beskjeden var klar: Den som nektet å følge ordre, ville selv bli behandlet som klassefiende. Ingen protesterte. Den natten ble 106 mennesker drept i fire forskjellige landsbyer.
Fremgangsmåten var stort sett den samme. De som skulle drepes, ble først samlet og sperret inne. Deretter ble de kalt ut én etter én, for så å bli drept. De som fremdeles satt inne, visste derfor ikke hva som foregikk. Ofrene ble slått i hjel med stokker, kvalt med tau eller ståltråd, eller drept med skarpe skjæreredskaper. I enkelte landsbyer ble drapene holdt så hemmelige at bare de mest aktive deltakerne visste om dem. Da bøndene møtte til arbeid neste morgen, oppdaget de at mange plutselig var borte.
En «klassefiende» i trettiårene ble tvunget til å fortelle hvor han hadde gjemt våpnene sine. Mannen hadde ingen våpen, men sa han hadde gjemt dem i taket hjemme. To menn fulgte ham dit, men fant ingenting. Så påsto han at våpnene var gjemt i veggen eller gårdsmuren, men heller ikke der fant de noe. Til slutt sa han at våpnene lå på familiens gravplass. På veien dit kastet han seg i en brønn, men militsfolkene halte ham opp med et metallredskap. Full av sår fikk han en ny runde med juling før han segnet om og døde.
I landsbyen Xinli oppdaget en kusk som ble satt til å frakte lik, at en tre år gammel jente fremdeles var i live. Han forsøkte å skjule henne så godt han kunne, men militsen fulgte nøye med og sørget for å drepe henne. Kusken nektet deretter å fortsette transporten.
I landsbyen Ma opprettet partikomiteen fire fengsler, ett i hver himmelretning: ett for gamle menn, ett for yngre menn, ett for kvinner og ett for barn. De arresterte ble avhørt, drept og begravd forløpende. En bestemor og hennes lille barnebarn ble begravd levende sammen. Det siste gutten rakk å si, var: «Bestemor, jeg får jord i øynene!» En høytstående lokal representant, Zhang Lianhe, dro flere ganger til landsbyen for å forhindre uhyrlighetene. Han skrev senere beretningen Fem besøk i Ma-landsbyen for å få slutt på drapene. Zhangs initiativ viser at ugjerningene ikke ble støttet av alle partifolkene.
Om besøket 1. september skrev han:
«Henrettelsesplassen lå i en gård på nordsiden av veien, i den vestlige enden av hovedgaten. Det var fem rom i hovedbygningen og tre rom i østfløyen. Da vi gikk inn på rekke, så vi levende mennesker som var bundet og tvunget ned på kne. Døde mennesker lå strødd rundt. Bakken var farget av blod. Synet var uutholdelig.»
Drapene i Daxing vakte til slutt oppsikt i partiledelsen i Beijing, og 1. september fikk de lokale lederne ordre om å stanse dem. «Før kampen med ord, ikke med vold!» lød den nye instruksen. Partisekretæren i Daxing skjønte tegningen og forsøkte å gripe inn, men forhandlingene ble vanskelige. Flere landsbyer hadde opprettet barrikader, slik at militsen skulle få anledning til å «fullføre jobben» og drepe alle på listene. For tenk om noen av «klassefiendene» skulle overleve og ta hevn om ti, tjue eller tretti år?
Blodbadet i Daxing var ikke et enkeltstående tilfelle. Grufulle massakre fant sted over hele landet. I Dao-fylket i Hunan-provinsen ble hele 4 519 mennesker drept eller drevet til selvmord året etter. Da volden spredte seg til nabofylkene, steg tallet til 9093. Det yngste offeret var et ti dager gammelt barn, for her som i Daxing gjaldt det å luke bort «klassefiendens» minste spirer. Drapsbølgen ble forsterket av at rødegardistbevegelsen ble stadig mer splittet. Flere provinser ble rammet av væpnede kamper mellom ulike røde fraksjoner, ikke minst Guangxi, hvor mellom 84 000 og 100 000 ble drept i juli og august 1968.
Det finnes ingen sikre dødstall for Maos grufulle kulturrevolusjon. En av de grundigste statistiske undersøkelsene er gjort av Stanford-historikeren Andrew Walder. På grunnlag av lokale historieverk fra mer enn 2200 kinesiske fylker og byer anslår han 1,1–1,6 millioner mennesker gikk med bare i perioden 1966–1971, da den klart mest dødelige volden fant sted.
De neste fem årene ble mindre dramatiske, men også i denne fasen rant mye blod. I juli og august 1975 ble Shadian, en muslimsk landsby i Yunnan-provinsen, angrepet av soldater og milits. Hele landsbyen ble rasert, og mer enn 1600 innbyggere, blant dem 300 barn, ble drept da de forsøkte å flykte. Angrepet var godkjent av partiledelsen i Beijing.
Nå vet du litt mer før du lander på Daxing-flyplassen nær Beijing. Og føler du deg fristet til å besøke formann Maos minnehall på Den himmelske freds plass, skal du stoppe og tenke deg om – og styre en annen vei.
