Den supermakten som vinner dette kappløpet, vinner også den økonomiske og militære duellen. Desto mer frustrerende må det være for Trump å se at Kina nesten ukentlig gjør nye oppsiktsvekkende fremskritt. Det amerikanske Stanford-universitetet fastslår i en fersk rapport at USAs KI-forsprang på Kina nesten er eliminert. Men kappløpet avgjøres ikke bare av hvem som lager de mest avanserte modellene. Like viktig er det å kunne spre teknologien raskest og billigst, og her er Kina i tet.
Nå vurderer Trump å utestenge flere av de kinesiske KI-modellene. Samtidig utvider han USAs sanksjoner mot kinesiske selskaper som produserer halvledere og annen følsom teknologi. Han vil heller ikke godkjenne Kinas nyeste humanoide og firbente roboter.
Trumps mottiltak inkluderer også en generell tolløkning på kinesisk import fra 10 til 12,5 prosent. Mange kinesiske produkter ilegges også andre tollsatser, slik at den samlede tollen i praksis kan være betydelig høyere. Kina har svart med å begrense USAs tilgang på kinesisk droneteknologi. Regjeringen i Beijing har i tillegg satt flere amerikanske selskaper på sin sanksjonsliste. Det betyr at kinesiske selskaper og enkeltpersoner ikke får gjøre forretninger med dem.
De nye tiltakene kommer bare uker før Kinas president Xi Jinping lander i Washington. Så sent som i mai avla en dårlig forberedt Trump et todagers besøk i Beijing. De skiltes med vennlige smil og høytidelige forsikringer om å redusere konfliktnivået. Men under den høflige overflaten pågår en intens og vedvarende strid om hvem som skal dominere fremtidens verden.
Mens Kina har vist seg forbausende robust, befinner USA seg i en dyp politisk krise som vil vare ut Trumps andre termin - og vel så det. Det selvutnevnte geniet i Det hvite hus har rett og slett ingen utenrikspolitikk og lever åpenbart i en verden av innfall og utfall. I dette uklare farvannet navigerer de kinesiske lederne så forsiktig de kan. De vet at det kommer en tid etter Trump, og veier derfor hvert ord på gullvekt. Samtidig forsøker de å fremstille Kina som sindig, stabilt og «ansvarlig» i en urolig verden.
Det har gitt resultater. Det amerikanske Pew Research Center intervjuet tidligere i år mer enn 42 000 personer i 36 land. I 25 av landene hadde flere et positivt syn på Kina enn på USA. Selv i europeiske land som Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia gikk målingen i Kinas favør. I Canada – landet som Trump ønsker å sluke med hud og hår – hadde 44 prosent et positivt syn på Kina, mot USAs 33 prosent. Norge var ikke med i undersøkelsen.
Tallene forteller først og fremst at stadig flere mister troen på Trumps USA, ikke at de støtter Kinas totalitære politiske system. Skiftet må likevel betegnes som historisk. I tjue år viste Pews undersøkelser at USA ble vurdert som mer positivt enn Kina. Nå har kurvene krysset hverandre. Det er alvorlig for Washington fordi militær og økonomisk makt alene ikke er nok. Også USA er avhengig av tillit, allianser og forestillingen om at landet representerer en attraktiv samfunnsmodell.
For Kina må Pews undersøkelse være en kraftig oppstiver. Det kinesiske propagandaapparatet har i flere tiår brukt milliarder på å skaffe landet et bedre rykte, uten å lykkes i særlig grad. Men så får landet stadige gavepakker fra presidenten i Det hvite hus. For Xi må det føles fristende å bare sitte stille i båten og se på at USA ødelegger seg selv. Men det gjør han ikke. I stedet tar han små skritt som til sammen kan forskyve den globale maktbalansen.
Siden han ble partisjef for 14 år siden, har Xi opptrådt med stadig større autoritet. Selvtilliten er neppe blitt mindre etter den siste tids hendelser. Hans kritikk av Trumps utenrikspolitikk fremstår mest som faderlige formaninger. Samtidig benytter han enhver anledning til å promotere Kinas eksempel i andre land, særlig i resten av Asia, Afrika og Latin-Amerika. Som han sa i en tale forleden: «Vi tilbyr kinesisk klokskap, kinesiske løsninger og kinesisk styrke for å løse de store problemene som menneskeheten står overfor.»
Kina har i årevis vært den store stygge ulven i Trumps politiske univers. I sin første presidentvalgkamp, i 2016, hevdet han at landet hadde stjålet «millioner» av industriarbeidsplasser fra USA. «Jeg vil ta dem tilbake!» Han lovet også å rette opp USAs store underskudd i samhandelen med Kina.
Begge oppgavene har vist seg vanskelige. Da Trump ble innsatt som president i januar 2017, hadde USA om lag 12,33 millioner industriarbeidsplasser. I forrige måned var antallet 12,61 millioner, altså en beskjeden økning. De fleste større amerikanske selskaper som har trappet ned i Kina, har flyttet produksjonen til tredjeland, i første rekke andre land i Asia og Mexico.
Trump får et pluss i margen fordi han har klart å redusere handelsunderskuddet. Xi kan imidlertid glede seg over at Kinas eksport til andre land enn USA er større enn noensinne. Bare i de første seks månedene i år økte eksporten til resten av verden med 13,4 prosent sammenliknet med samme periode i fjor. Mesteparten av økningen skyldtes varestrømmen til Kinas asiatiske naboer og - hold deg fast - til EU. I Brussel er fortvilelsen til å ta og føle på.
I sin duell med USA vil Kina kunne spille på sin sterke dominans innen utvinning, separasjon og raffinering av sjeldne jordarter. Landet produserer i tillegg 94 prosent av de kraftige magnetene som brukes i elbiler, droner, våpensystemer og mye mer. Uheldigvis vil de vestlige land bruke ti til femten år på å utvikle sin egen produksjon. Resten sier seg selv: Hver gang Trump eller andre motparter blir for gjenstridige, kan Kina straffe dem ved å forsinke, redusere eller stanse helt nødvendige leveranser.
Inntil videre er Bayan Obo-gruven i Indre Mongolia den største i både Kina og verden. For bare to uker siden kunngjorde kinesiske geologer at gruven kan inneholde betydelig større ressurser enn tidligere antatt. Offisielt er reservene på om lag 100 millioner tonn jordarter, men ferske undersøkelser tyder på at forekomsten kan være langt mer omfattende. Samtidig fortsetter kinesiske statlige selskaper å utvikle nye drivverdige funn.
Det er lov å være bekymret.
Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 11. august 2026