Den natten revnet både himmel og jord. «Løp!» ropte familiefaren, og alle styrtet ut. Men hvor skulle de gjøre av seg? «Alt skjedde så brått, og vi var som fanget i en felle.»
Femti år er gått siden jordskjelvet i Tangshan i Kina – et av de største i historien. Det varte i bare 23 sekunder, men krevde mer enn 246.000 menneskeliv. Ytterligere 144.000 ble alvorlig skadd.
Tragedien inntraff klokken 03.42 om morgenen 28. juli 1976. Nesten hele byen lå i grus da etterskjelvene kom, fulgt av skittent regn som varte i flere timer. I ruinene ravet sårede og sjokkskadde; mange i undertøy eller filler, andre var nesten nakne. Fra dype sprekker og gapende hull lød tusener rop om hjelp. En by med vel en million innbyggere var plutselig borte.
Tangshan ligger 200 kilometer øst for Beijing, nesten ved havet. Under Mao ble den en viktig industriby som produserte store mengder kull og stål. Alle visste at den lå på en forkastning, men tidligere jordskjelv hadde vært små og sjeldne.
Tidligere samme måned holdt regjeringens seismologiske byrå en ukelang konferanse i Beijing. Deltakerne konkluderte med at det var viktigere enn noensinne å bekjempe «revisjonismen og imperialismen». Også Deng Xiaoping, som da var satt på sidelinjen av Mao, ble skarpt fordømt fordi han ville føre landet inn på «kapitalismens vei». Det var mye politikk den gang - og lite fag.
Det betyr ikke at seismologene helt undervurderte jordskjelvfaren, men varslene nådde ikke ut i den siste kritiske fasen. Året før, i 1975, hadde de klart å forutsi et stort jordskjelv i Haicheng, om lag 400 kilometer nordøst for Tangshan, noe som reddet tusener av liv. Det skapte en falsk trygghet om at jordskjelv lot seg forutsi på kort varsel.
Flere bøker er skrevet om jordskjelvet, blant dem Sun Zhuozis «The 1976 Tangshan Earthquake». Boken skiller seg ut fordi han lar tallrike overlevende slippe til med sine øyeblikksbilder.
«Jeg husker ennå morgentimene 28. juli», forteller en av dem, «fru Wang». «Folk lå og sov da noe som minnet om en orkan buldret mot oss. Et underlig blått lys flerret himmelen; det var som om himmel og jord ble delt i to og jorden vrengte seg. Jeg bråvåknet og tok tak i datteren min, som nettopp hadde fylt ett år. Så vekket jeg mannen min, men rakk bare å få et glimt av ham før han forsvant av syne. I neste øyeblikk ble alt stuvende mørkt, og hele familien min ble begravet i steinmassene.»
I byens sentrale områder ble bare tre prosent av bygningsmassen stående. Eksperter konkluderte med at energien som ble utløst, var fire hundre ganger større enn atombomben over Hiroshima.
Mange ble reddet som ved et mirakel. Et tog med 1400 passasjerer kjørte gjennom katastrofeområdet da jordskjelvet inntraff. Togføreren så skinnegangen vrenge seg med voldsom kraft, men klarte å bremse før toget havnet i avgrunnen. Alle om bord ble reddet.
Arbeiderne i den store kullgruven utenfor byen forsto at noe galt hadde skjedd og begynte å ta seg opp i dagen. Endelig oppe så de at byen hadde opphørt å eksistere.
Den formiddagen ropte redningsmannskaper i megafon at det ville komme nok et stort jordskjelv. Folk ble fortalt at det som var igjen av byen, ville forsvinne i et gigantisk svart hull og bli borte. Dermed flyktet tusener i panikk til forstedene og videre ut på landsbygda. Det varslede skjelvet ble heldigvis ikke så kraftig som det første. Seismologer i Tokyo målte det til 7,0 på Richters skala, og smått om senn vendte folk tilbake for å lete etter sine kjære.
Forvarslene hadde vært mange, men folk forsto dem ikke helt. Dagen før ble luften tykk og kvalmende varm, og mange slet med å puste. Brønner som lenge hadde vært nesten tørre, ble plutselig fulle av vann, og fugler og dyr begynte å oppføre seg underlig. Hunder bjeffet og kråker skrek, og høner og kyllinger løp forskremt i alle retninger.
Kina befant seg i en sårbar fase da jordskjelvet fant sted. Den ødeleggende kulturrevolusjonen hadde vart i ti år, og formann Mao var syk og døende. Han hadde hatt to hjerneslag og var nesten ikke i stand til å snakke. Den våren og sommeren lå han mest til sengs, omgitt av leger og sykepleiere som passet på ham døgnet rundt.
Rystelsene var så kraftige at de også kunne merkes i Beijing. I Zhongnanhai, formannens lukkede paradis, raste takstein ned fra århundregamle tak, og tykke søyler slo sprekker. Selv Maos sykeseng begynte å riste. Formannen ble derfor trillet til en annen og sikrere bygning. «Det skjedde i all hast og øsende regnvær», fortalte formannens livlege mange år senere.
Kineserne hadde fra gammelt av tolket uvanlige hendelser i naturen - jordskjelv, meteorer, flom og tørke - som tegn på at keiseren hadde mistet sitt «himmelske mandat». I 1976 hadde Mao styrt i 27 år. Ti år tidligere hadde rødegardistene stått på Den himmelske fredsplass og ropt: «Måtte formann Mao leve i ti tusen år!» Nå så det ut til at han skulle bli bare 83.
Folk begynte å tiske og hviske, men bare privat eller i små grupper. Noe annet ville være for risikabelt. I Kina kunne den minste antydning om at Mao ikke var ufeilbarlig medføre straff.
Observatorier i Japan og andre land registrerte jordskjelvet i sanntid. Men regjeringen i Beijing var til å begynne med påfallende taus. Ulykker fant ikke sted under sosialismen. Det internasjonale Røde Kors, Japan og en lang rekke vestlige land var raskt ute med å tilby nødhjelp. Men regjeringen takket nei. Det stolte og ærerike Kina skulle så visst klare seg selv!
I Tangshan ble rådhuset og partihovedkvarteret lagt i ruiner. Redningsarbeidet måtte derfor organiseres fra en falleferdig buss.
I mellomtiden ilte soldater og redningsmannskaper til byen. Folkets frigjøringshær hadde en lang tradisjon for å hjelpe til ved sivile katastrofer. I midten av august var flere titusener på plass, men arbeidet ble både farlig og utmattende. Det var som å komme til et utbombet Hiroshima, skjønt der omkom langt færre - rundt 140.000.
Tidlig i september, mens mannskapene arbeidet på spreng, fløy nyheten om formann Maos død over landet. I Tangshan hadde de overlevende knapt tid til å sørge. Det handlet om å overleve. Store teltbyer ble reist på slettene utenfor byen, men så kom høsten med bitende vind fra nord og øst. Tusener ble innlosjert i private hjem, men ikke alle. Den vinteren ble kald for mange.
Maos etterfølgere la vekt på å gjenreise Tangshan så fort som mulig. Et regime som hadde takket nei til internasjonal hjelp, måtte vise at det dugde til noe. Arbeidet tok naturligvis mange år, men gradvis kom byen på fote, nå med sikrere bygninger, bredere gater, fabrikker, skoler og moderne sykehus.
En minnepark ble anlagt i byens midte og plantet med blomster og eviggrønne trær. Så, møysommelig, ble ofrenes navn risset inn i parkens store steintavler. Hit kommer besøkende fra fjern og nær for å hedre de døde.
Men risikerer Tangshan å bli rammet på ny?
Ja, sier ekspertene, for geologien er den samme som før. Byen ligger i et seismisk aktivt område som også omfatter Beijing. Men nå er den langt bedre rustet, og myndighetene har installert avanserte overvåkningssystemer i hele regionen. Det er mye som står på spill, for i dagens Tangshan bor flere mennesker enn noensinne - rundt fem millioner.
«Hold kampånden levende!» lyder et av slagordene femti år etter tragedien.