«Situasjonen er ganske enkelt uholdbar», buldret Antonio Costa, president i Det europeiske råd, i forrige uke. EU-kommisjonens Ursula von der Leyen er ikke mindre oppbrakt og varsler en ny lov som kan tvinge selskaper til å spre sine innkjøp på flere land og leverandører.
Tanken er at selskaper i strategiske sektorer ikke skal legge nesten hele verdikjeden til Kina hvis varen er kritisk for Europa. Det kan gjelde sjeldne jordarter, permanente magneter, batterimaterialer, halvledere og forsvarsrelaterte deler som kan stoppe europeisk industri hvis Beijing strammer til.
Europas forhold til Kina var i mange år preget av håp, handel og høflige formuleringer. Kina var markedet som aldri sluttet å vokse, og stormakten som gradvis ville bli mer forutsigbar jo rikere den ble. I Brussel ble det sagt at Kina både var partner, konkurrent og «systemisk rival». Men nå er det rivalen som veier tyngst.
Tallene forteller alt. I 2025 importerte EU varer fra Kina for 559 milliarder euro, men eksporten motsatt vei var på bare 200 milliarder. Underskuddet ble dermed 359 milliarder euro. Årets tall kan bli enda verre. Det forklarer hvorfor EU er så opptatt av å handle mer med andre store nasjoner. Land som India, Brasil, Mexico, Indonesia og Australia står alle høyt på ønskelisten, for å nevne noen.
Målet er ikke å kutte ut handelen med Kina, men redusere avhengigheten der den oppleves som farlig. «Å redusere avhengigheten av Kina vil ikke være lett eller billig, men det er nødvendig og presserende», understreket EUs utenrikssjef Kaja Kallas på møtet i EUs utenriksråd 15. juni. Hun minnet om at Kina ikke bare er en tøff handelspartner, men også en politisk aktør som muliggjør Russlands krig mot Ukraina.
EUs «de-risking» handler derfor ikke bare om klingende mynt, men om sikkerhetspolitikk. Ansvarlige europeiske politikere burde ha tenkt den samme tanken for mange år siden. Også norske politikere, som etter «normaliseringen» med Kina i 2016 reiste i flokk og følge til det nye Mekka - og alle vendte lykkelige hjem.
Hovedårsaken til Kinas store handelsoverskudd er at landet selger nettopp de varene Europa etterspør mest. Kina selger ikke bare billige leker og tekstiler, men også ferdige industri- og innsatsvarer som batterier, elbilkomponenter, solcellepaneler, magneter og elektronikk. Samtidig er kinesernes egen etterspørsel svak på grunn av usikker økonomi og lavt hjemlig forbruk.
EU er sterkt opptatt av å styre Europa mot en mer klimavennlig framtid. Paradoksalt nok har denne satsingen gjort unionen enda mer avhengig av Kina. EU-kommisjonen oppgir at 100 prosent av de sjeldne jordartene som brukes til permanente magneter, raffineres i Kina, og at 97 prosent av magnesiumimporten også kommer derfra. Dette er alvorlig ikke bare for Europas grønne industri, men også for den stadig viktigere forsvarsindustrien.
EUs solsatsing er heller ikke mye verdt uten Kina. Kommisjonen skriver i sin strategiske gjennomgang at kinesiske selskaper produserer 96 prosent av verdens silisiumskiver (til solcellepaneler), og at EU står for bare 1 prosent. Kinesiske solceller gjør grønn energi billigere, men som kommisjonen påpeker, er avhengigheten et sårt punkt.
Uten kinesiske leveranser blir det også vanskelig å drive de talløse vindmøllene i vår del av verden.
Siden nyttår har partenes forhandlere reist i skytteltrafikk mellom Brussel og Beijing i håp om å løse noen av flokene - til ingen nytte. Det vanskeligste punktet er ikke én enkelt tollsats, men Kinas statsstyrte industrimodell. EU kan forhandle om alt fra elbil-toll til brandy og sjeldne jordarter, men det egentlige problemet er at Kina produserer langt mer enn hjemmemarkedet kan absorbere.
De kinesiske forhandlerne er både dyktige og tålmodige. De er mestere i å forhale møter og skape splittelse i motpartens leir. I Europas tilfelle er det ikke så vanskelig. Det ubehagelige for EU er at handelsunderskuddet og avhengigheten ikke bare skyldes kinesisk styrke, men også europeisk passivitet og dårlige valg tatt over tid. EU forsto ikke tidlig nok Kinas virkemåte og geopolitiske ambisjoner - og havnet derfor i et uføre.
Mottakelsen av «Made in China 2025», Beijings ambisiøse programerklæring for ti år siden, er et godt eksempel. Her kunngjorde Xi Jinping og hans kolleger med rene ord at Kina aktet å bli en industriell supermakt. Erklæringen ble omtalt som en gyllen mulighet for europeiske selskaper. I dag forstår de fleste at farene er større enn mulighetene.
For rådville europeiske politikere kan det være en trøst at EUs samlede økonomi fremdeles er noe større enn Kinas, målt i nominelt BNP. I fjor gikk rundt 15 prosent av Kinas eksport til EU, mot «bare» 11 prosent til USA. Tallene betyr at EU fremdeles har betydelig markedsmakt overfor Kina, men bare dersom medlemslandene opptrer samlet og tenker langsiktig.
Problemet er at EU-landene er uenige om hvordan de skal opptre overfor Kina. Frankrike vil gjerne gå hardere til verks. Tyskland frykter for sin bilindustri. Spania og andre land er bekymret for sin landbrukseksport og mulige kinesiske mottiltak. Det eneste de synes å være enige om, er at ubalansen i samhandelen med Kina er uheldig.
Stadig flere mener at Europas industrielle framtid står på spill i møte med Kina. Ikke fordi Kina alene kan ødelegge oss, men fordi landet tvinger oss til å svare på et brutalt spørsmål: Vil vi at Europa fremdeles skal være en industrimakt - eller bare et rikt marked for andres industri?
Mario Draghi er blitt pensjonist nå, men følger utviklingen nøye. For to år siden la han fram en rapport som er blitt selve bibelen for all diskusjon om forholdet mellom Europa og Kina. Som tidligere sjef for den europeiske sentralbanken (ESB) og tidligere italiensk statsminister hevdet han at Europa står overfor en eksistensiell trussel. Intet mindre.
Den 29. juni kommer nok en kinesisk forhandlingsdelegasjon til Brussel. Måtte den verste hetebølgen gi seg før mannjevningen begynner.
faeroevi@online.no