Han kom, sa lite, og reiste fort sin vei. Statsminister Narendra Modis besøk i Norge fikk mye presseomtale, mest fordi han ikke ville ta spørsmål fra norske medier. Overraskende var det ikke, for i hjemlandet India har han ikke holdt en pressekonferanse på tolv år. Men ellers er han aktiv nok. Som statsminister styrer han et land med vel 1,4 milliarder innbyggere, og rundt 80 prosent av dem er hinduer.
Modi er hindunasjonalist og soler seg i glansen av sitt store prosjekt: å gjøre landet enda mer hinduistisk. Men hvor ble det av buddhistene i Buddhas åndelige hjemland? I dag utgjør de bare 0,7 prosent av befolkningen, det vil si 8,4 millioner mennesker.
Buddha, eller Siddhartha Gautama som han egentlig het, kom til verden rundt fem hundre år før vår tidsregning. Han ble født som prins i et fyrstedømme i det nordlige India. Mytene forteller at han levde et beskyttet luksusliv bak palassets murer, helt avskåret fra verdens elendighet.
Som ung mann klarte han å snike seg ut, og på reisene sine ble han brutalt konfrontert med alderdom, sykdom og død. Han møtte også en fattig, omvandrende asket som søkte åndelig fred.
Opplevelsene rystet ham så dypt at han valgte å forlate alt, både luksus, kone og barn. I flere år prøvde han ut tidens mest ekstreme levemåter, som å faste til han nesten døde, men uten å finne svarene han søkte.
Til slutt innså han at verken ekstrem luksus eller ekstrem fattigdom førte fram. Han valgte derfor den gylne middelvei. Etter seks år på vandring satte han seg under et pipaltre i byen Bodh Gaya, hvor han etter en natt med dyp meditasjon nådde en tilstand av fullstendig våkenhet. Han sa han hadde funnet svaret på menneskets eksistensielle smerte og ble fra da av kalt Buddha, den oppvåknede.
Hans senere virke snudde opp ned på det indiske samfunnet fordi budskapet hans var radikalt og demokratisk. I sin aller første preken, i en hjortepark i Sarnath, nær byen Varanasi, forklarte han at livet uunngåelig fører med seg skuffelser og smerte, og at denne smerten skyldes menneskets evige begjær etter å eie eller holde fast på ting.
Buddha mente at hvem som helst kunne frigjøre seg fra denne runddansen gjennom etisk livsførsel og mental trening. Han avviste blankt at prestene hadde monopol på sannheten, og han forkastet kastesystemet. For Buddha var et menneskes verdi bestemt av handlinger, ikke av fødsel. Han stiftet en orden av munker og nonner og vandret rundt i Nord-India i 45 år for å spre sin lære, inntil han døde i en alder av åtti år.
Selv om buddhismen vokste jevnt etter Buddhas død, var den lenge en mindre, regional bevegelse. Det virkelige store vendepunktet kom vel to hundre år senere under keiser Ashoka (bildet), som hersket over nesten hele det indiske subkontinentet.
Han var i utgangspunktet en nådeløs erobrer. I år 261 før vår tidsregning startet han en blodig krig mot nabostaten Kalinga (dagens Odisha). Ifølge Ashoka selv ble 150 000 mennesker bortført, 100 000 drept, og enda flere døde som følge av krigen. Da han fikk se ødeleggelsene, ble han rammet av en voldsom skyldfølelse. Opplevelsen gjorde at han snudde ryggen til vold og militær makt og ble buddhist. Med ett bestemte han seg for at riket heretter skulle styres etter moralske prinsipper. For å spre sitt budskap til så mange som mulig, iverksatte han et informasjonsprosjekt uten sidestykke. Over hele riket ble steinhuggere og gravører satt i sving for å risse de nye læresetningene i klipper og steinsøyler.
Disse ediktene ble skrevet på folkelige dialekter og lokale skriftspråk slik at så mange som mulig skulle forstå dem. Ashoka brukte tekstene til å preke praktisk medfølelse, ikke dyp teologi. «Den gudekjære kongen ber om ikke-vold, måtehold og rettferdighet overfor alle levende vesener», heter det i én av dem. Han tok til orde for religiøs toleranse og skrev at vi mennesker ærer vår egen tro ved å respektere andres. Han la ned forbud mot dyreofringer, reduserte kjøttspisingen og beordret bygging av sykehus for både mennesker og dyr. Langs hovedveiene fikk han gravd brønner og plantet trær for å gi skygge til reisende.
Det er umulig å overvurdere den betydning Ashoka fikk for buddhismens historie. Ved å gjøre moral, medfølelse og religiøs toleranse til grunnlag for styret sitt, ga han buddhismen en prestisje den aldri før hadde hatt. Samtidig sendte han misjonærer, selv sine egne barn, til nabolandene for å spre Buddhas ord. Ashoka må derfor få litt av æren for at buddhismen senere slo rot utenfor India, først på Sri Lanka, siden i andre deler av Asia.
Etter hans død falt riket hans raskt fra hverandre, og buddhismen mistet litt av sin innflytelse. Den opplevde likevel nye glansperioder under skiftende dynastier i de påfølgende århundrene. Under Kushan-riket (ca. år 30–375) i det nordvestlige India begynte kunstnere for første gang å avbilde Buddha i menneskelig form, sterkt inspirert av gresk skulpturtradisjon.
Senere, under det mektige Gupta-dynastiet (320–550 e.Kr.), blomstret den buddhistiske kunsten og filosofien om kapp med hinduismen. Store huleklostre ble hugget ut i fjellsidene; mange ble vakkert dekorert med veggmalerier som ennå kan oppleves på nært hold. Det fremste symbolet på denne intellektuelle epoken var universitetet i Nalanda, som ble grunnlagt på 400-tallet i det nordøstlige India. Nalanda var ikke bare et kloster, men en stor internasjonal utdanningsinstitusjon. På det meste skal det ha hatt ti tusen studenter og to tusen lærere (tallene er nok overdrevet). De fleste kom fra India, andre strømmet til fra Kina, Korea, Japan, Burma og Tibet.
Universitetet var et stort område med forelesningssaler, templer og et bibliotek i ni etasjer som rommet flere hundre tusen unike håndskrevne manuskripter. Studentene ble ikke bare undervist i religion, men også astronomi, medisin, logikk og matematikk. Utdanningen var gratis for dem som slapp gjennom de strenge opptaksprøvene.
Når buddhismen sto så sterkt, virker det underlig at den mistet fotfeste og nesten forsvant, særlig fra 1000-tallet og senere. Årsaken var en kombinasjon av indre svakhet, konkurranse fra hinduismen og islams ankomst. En av de viktigste grunnene var at buddhismen etter hvert isolerte seg fra hverdagen til folk flest. Klostrene ble så rike og mektige at munkene trakk seg tilbake til sine akademiske elfenbenstårn. De diskuterte avansert filosofi på sanskrit i stedet for å snakke folkespråket ute i landsbyene. Buddhismen ble, for å si det enkelt, et eliteprosjekt som med årene mistet kontakten med grasrota.
Samtidig klarte hinduismen å fornye seg. Omvandrende poeter og sangere spredte et budskap om personlig kjærlighet til guder som Krishna og Shiva, og de sang på folks egne språk.
Dessuten valgte hinduismens lærde å tilegne seg elementer fra buddhismen i stedet for å bekjempe den. De erklærte ganske enkelt at Buddha var en avatar, en jordisk åpenbaring, av den store hinduguden Vishnu. Dermed trengte ikke folk å forlate sin gamle tro for å ære Buddha; han var jo allerede en del av hinduismen. På denne måten ble buddhismens særpreg gradvis visket ut.
Det endelige, fysiske dødsstøtet kom med de islamske invasjonene rundt år 1200. Hæren til militærlederen Bakhtiyar Khilji rykket inn i Nord-India og la Nalanda-universitetet i aske i 1193. Historiske beretninger forteller at de enorme boksamlingene brant i dagevis, og at et stort antall munker ble drept eller jaget på flukt. Mens hinduismen overlevde disse krigene fordi den levde i hver eneste lille landsby, var buddhismen sårbar fordi den var avhengig av sine store, sentraliserte klostre. Da institusjonene brant og munkene forsvant, kollapset den buddhistiske infrastrukturen.
Da India ble uavhengig i 1947, hentet landets første ledere likevel fram symbolene fra buddhismens storhetstid. De plasserte Ashokas lovhjul midt i det indiske flagget, og løvefigurene fra keiserens steinsøyler ble landets offisielle riksvåpen.
I dag gjør det inntrykk å komme til Sarnath og se en av de ranke søylene, reist cirka 250 f.Kr. I det lokale museet kan vi også beundre løvekapitélet som en gang kronet søylen. De fire utskårne løvene sitter rygg mot rygg og skuer i hver sin himmelretning. I det nye årtusen må de se til nabolandene for å oppdage et større antall buddhister – i første rekke Thailand, Kina, Japan, Myanmar og Sri Lanka.
Ifølge et anslag (2020) skal det være rundt 324 millioner buddhister på verdensbasis. Men tallene er usikre, særlig fordi religiøs tilhørighet i Kina og Øst-Asia ofte er flytende. Mange deltar i buddhistiske ritualer uten nødvendigvis å oppgi buddhismen som sin formelle religion.
I India – under statsminister Modi – får buddhistene stort sett være i fred, selv om mange forteller om diskriminering og mistenkeliggjøring. Buddhismen regnes ikke som en fremmed religion, men som en del av landets åndelige arv. Verre er det med muslimene, som i dagens hindunasjonalistiske klima føler seg mer utsatt enn på lenge.