Det skorter ikke på dommedagsprofetier etter Donald Trumps besøk i Beijing. Vi leser at USA er i ferd med å overlate lederrollen i verden til Kina, og at landet risikerer å havne på dunken. Men er det slik?
Donald Trumps elendige lederskap har uten tvil svekket USA. Men Trump er – får vi håpe – et midlertidig fenomen. Derfor kan ryktet om supermaktens nært forestående død være betydelig overdrevet. I tillegg indikerer tall og fakta at USA ennå har mye å gå på.
Kina gjør uten tvil store fremskritt på de fleste områder. Men hovedbildet er at USA vil forbli større enn Kina det kommende tiåret, økonomisk som militært.
La oss ta økonomien:
Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår USAs nominelle BNP til rundt 32,4 billioner dollar, mot Kinas 20,9 billioner dollar. I 2030 vil USAs BNP være rundt 37,7 billioner dollar, mens Kinas anslås til 26,0 billioner dollar. Da vil Kinas økonomi være om lag 69 prosent av USAs, mot 64 prosent i år. Den vil altså nærme seg den amerikanske, men likevel være langt bak.
Det viktige her er ordet nominelt. Nominelt BNP måles i løpende dollar og påvirkes sterkt av valutakurs, prisnivå og inflasjon. Kina vokser fortsatt raskere enn USA, men synkende befolkningstall, eiendomskrise, gjeld, lavere produktivitetsvekst og politisk usikkerhet gjør at forspranget ikke nødvendigvis krymper raskt i dollar. Mye tyder på at Kinas vekst i år vil falle ned mot 4,0 prosent. Det er solid, men langt fra de høye veksttallene landet lenge opererte med.
Målt i kjøpekraftsparitet, altså PPP, er bildet et annet. Da er Kina allerede større enn USA. Men dette målet sier mer om innenlandsk kjøpekraft og produksjonsvolum. Nominelt BNP forteller mer om global økonomisk tyngde, finansmakt, valutastyrke og markedsstørrelse målt i dollar. For selskapsverdier, militærbudsjetter og internasjonal finans er det derfor de nominelle tallene som teller mest.
Den foreløpige konklusjonen er at Kinas BNP neppe går forbi USAs før i 2030, og kanskje ikke før langt senere. Goldman Sachs har tidligere anslått at Kina kan passere USA rundt 2035, mens nyere anslag fra CEBR, et britisk analyseselskap, antyder et mulig passeringstidspunkt først rundt 2045.
Mye av usikkerheten skyldes Kinas dystre demografi. Ifølge FNs middelscenario kan landet miste mellom 100 og 120 millioner innbyggere de kommende 20 årene. Hvis fødselstallene forblir ekstremt lave, kan fallet bli større. Kinas samlede fruktbarhetstall er nå rundt ett barn per kvinne, langt under reproduksjonsnivået på 2,1.
En vel så viktig indikator er alderssammensetningen. De kommende årene vil Kina få langt flere eldre og langt færre mennesker i arbeidsfør alder. Medianalderen er anslått å stige fra 40,6 år i 2026 til 50,6 år i 2045 – og til 52,1 år i 2050.I samme periode vil USAs befolkning øke fra 349 millioner til 376 millioner, og medianalderen vil være betydelig lavere enn i Kina.
«Grunnlaget for nasjonal makt er menneskelig arbeidskraft», sier Nicholas Eberstadt, demograf ved American Enterprise Institute. Han er slett ikke sikker på at Kina vil kunne utfordre USAs globale lederposisjon.
Også militært minsker gapet mellom Kina og USA, men veien til jevnbyrdighet er lang. Kineserne har i de senere år satset sterkt på å modernisere sine væpnede styrker, men bevilgningene – og den samlede styrken – er fremdeles langt bak USAs. Årets kinesiske forsvarsbudsjett er på rundt 275 milliarder dollar, mot USAs nesten 1000 milliarder dollar. Tar vi hensyn til Kinas antatt «skjulte poster», vil avstanden være noe mindre.
Men dollarbeløpene forteller ikke alt. Kina får mer ut av sine bevilgninger fordi lønningene er lavere, og fordi våpenproduksjonen i stor grad skjer hjemme. Dessuten konsentrerer Kina sin styrkeoppbygging i nærområdene, det vil si Taiwanstredet, Sør-Kinahavet, Øst-Kinahavet og den vestlige delen av Stillehavet. USA må derimot fordele sin makt globalt. Det betyr at Kina kan bli jevnbyrdig med USA regionalt, men ikke globalt i overskuelig fremtid.
Pentagon er likevel bekymret for Kinas raske fremskritt på viktige militære felt. Landet har allerede verdens største marine målt i antall skip, selv om USA fremdeles har flere hangarskip, bedre atomubåter og flere baser rundt om i verden. Kinas store fordel er verftskapasiteten, som gjør det mulig å bygge skip i et tempo USA ikke kan matche.
Kineserne utvikler også sitt atomarsenal i raskt tempo og kan ifølge ekspertene ha minst tusen operative atomstridshoder innen 2030. USA og Russland vil fremdeles ha langt større arsenaler, men Kinas vekst gjør at USA for første gang må forholde seg til to store atomrivaler samtidig. Samtidig utvikler Kina nye missiler og hypersoniske våpen som kan gjøre det risikabelt for USAs marine å operere nær Taiwan. Vi må også ta med at regimet i Beijing satser sterkt på satellittvåpen, kunstig intelligens og cyberkrigføring.
Konklusjonen blir at USA fremdeles har store fortrinn. Det har verdens mest erfarne militærmakt, elleve hangarskip av den største typen, et enormt nettverk av baser, avansert logistikk og etterretning – og ikke minst allierte. Japan, Sør-Korea, Australia, Filippinene, Storbritannia, NATO-landene og andre partnere gjør at USA ikke står alene. Kina har for sin del få militære allierte.
Kunnskap, forskning og intellektuell kapital er en tredje målestokk. Også her avanserer Kina raskt på visse felt, men USA vil trolig beholde sin brede lederposisjon i lang tid fremover. Times Higher Education 2026 har det kinesiske Tsinghua-universitetet på 12. plass og Peking-universitetet på 13. plass. De ti øverste på listen domineres fremdeles av USA og Storbritannia. Det amerikanske forspranget ligger ikke bare i universitetene, men i hele økosystemet rundt dem, preget av store teknologiselskaper, åpne fagmiljøer, immigrasjon av talenter og ikke minst tankefrihet.
Derfor vil det blinke et rødt lys hvis Trump svekker dette overtaket. Som det het i en felles uttalelse fra amerikanske universitetsledere for en tid siden: «Vi taler med én stemme mot den politiske innblandingen som nå truer amerikansk høyere utdanning.»
Uavhengig av Trump fortsetter USA å investere tungt i kunstig intelligens. De private investeringene i amerikansk KI er mange ganger større enn i Kina. Ifølge en fersk rapport fra Stanford-universitetet var de amerikanske private investeringene i 2025 rundt 286 milliarder dollar, mot 12,4 milliarder i Kina. Men Kina bruker trolig langt mer på KI enn de åpne tallene viser, fordi mye av satsingen skjer gjennom statlige og halvstatlige kanaler.
Slik fortoner bildet seg. Men som Benjamin Franklin sa for 300 år siden: «I denne verden kan ingenting sies å være sikkert, bortsett fra døden og skattene.»
