Den 7. mai det året sendte Mao et viktig brev til Lin – og det besto ikke av bare én setning, men mange. Effekten ble så voldsom at flere hundre millioner mennesker ble berørt. Mao skrev at han gremmet seg over de store forskjellene mellom by og land, og mellom intellektuelt og fysisk arbeid. «Vi må forvandle samfunnet til en stor skole hvor enhver både studerer og arbeider», sa han.
I samme åndedrag advarte han mot fremveksten av en ny parasittisk klasse som kunne føre revolusjonen på villspor.
Mao hadde styrt Kina i nesten sytten år, men var ikke fornøyd med det han så. I flere år hadde han fablet om å finne en snarvei til kommunismen, det klasseløse samfunnet. Allerede i 1958 hadde han mobilisert hele landets befolkning for å virkeliggjøre sin visjon. Men Det store spranget fremover, som det ble kalt, ble et stort sprang tilbake og endte med sult og fordervelse for flere titalls millioner mennesker.
Tidlig på 1960-tallet innså Mao sitt nederlag, og kursen ble justert. Men sta som var, ville han ikke gi seg, og i 1966 kvesset han klørne på ny. Resultatet ble Den store proletariske kulturrevolusjonen, et nytt massehysteri som skulle vare i ti samfulle år.
Mao hadde rett i at det var store forskjeller mellom kineserne. Men medisinen han foreskrev, en ny massebevegelse, var så giftig at nye millioner ble drept eller lemlestet. Lin Biao stilte imidlertid villig opp og sa: «Marx og Engels var det nittende århundres genier, Lenin og Mao er geniene i det tjuende århundre. Enhver som motsetter seg formann Mao, vil bli straffet av hele partiet og hele landet!»
Den sommeren ble brennhet. Mens Mao pisket sine tilhengere til kamp, steg volden i by etter by. I Beijing ble det første offeret, en «reaksjonær» kvinnelig lærer, mørbanket og drept i slutten av juli. De neste ukene innkalte Mao og Lin til flere store massemøter på Den himmelske freds plass, hvor opptil én million ungdommer – nå kalt rødegardister – hyllet Mao i time etter time.
Folkets Dagblad ga en malende beskrivelse av massemøtet 18. august:
«I dag klokken fem ved daggry, like etter at solen hadde reist seg i øst, ankom Mao Den himmelske freds plass, hvor massene var som et hav og de røde flaggene som en skog. Alle klappet til de ble såre, mens de ropte og gråt: ‘Lenge leve formann Mao! Måtte han leve i ti tusen år, ti tusen år, ti tusen år!’ Hvert nytt rop overdøvet det foregående, slik at himmelen over hovedstaden revnet.»
Kinesisk ungdom var i årevis blitt holdt nede av et strengt kommunistparti. Nå fikk de en gyllen mulighet til bli med på noe nytt og spennende, å slutte seg til Maos opprør mot den etablerte orden. Med ett fikk de reise gratis med tog over hele landet for å delta på festen – og alle ville til Beijing.
I september var byen på sammenbruddets rand. Fortau, parker og hospitser ble fylt til randen av elleville rødegardister – og alle skulle ha mat. Mange hadde ikke dusjet eller vasket seg på dager eller uker, og de mest trengende gjorde fra seg der det passet dem. Men det affiserte ikke Mao, som trengte dem til å rense partiet for «sjakaler», «djevler» og «onde ånder».
I Beijing ble angivelige reaksjonære knivstukket og drept ved høylys dag, men Mao hyllet drapsmennene og sa: «Rødegardistene er et nytt fenomen i den østlige horisont ... derfor skal vi slå på trommer og gonger og hilse dem varmt velkommen.»
18. september hadde det gått en måned siden den første store massemønstringen. I dette tidsrommet hadde rødegardistene bare i Beijing plyndret 144.000 hjem, drept 1772 mennesker, fordrevet 77.000 fra hjemmene sine og konfiskert 2,3 millioner bøker. Et bokbål i byens vestlige del brant i åtte døgn.
De neste månedene rullet volden over hele landet. Året etter ble om mulig enda verre. Partiveteraner som Mao oppfattet som reaksjonære, ble pågrepet og hundset på store folkemøter. Partiets mangeårige nestformann, Liu Shaoqi, ble kastet i fengsel, hvor han råtnet til døde i 1969.
Samtidig forfremmet Mao sin egen kone, Jiang Qing, til bevegelsens rabulist og sjefsagitator. I deler av landet ble et ukjent antall «reaksjonære» kollektivt henrettet. I noen tilfeller ble hele familier dyttet utenfor høye stup og rett i døden.
I flere byer kom det til regulære slag mellom ulike fraksjoner. Voldsbølgen ble til slutt så heftig at selv Mao fikk betenkeligheter. Rapporter fra provinsene fortalte at hele partiavdelinger sto i fare for å smuldre opp. Hva nå? Mao så ingen annen utvei enn å sende Folkets frigjøringshær inn på scenen for å roe gemyttene. I samme slengen ga han rødegardistene ordre om å pakke sakene sine og reise hjem.
Millioner av ungdommer følte seg forrådt. Skuffelsen ble ikke mindre da Mao beordret dem ut på landsbygda for å «forene seg» med bøndene og arbeiderne. Heretter skulle de hakke i jorda og svette for sitt daglige brød.
Før Kulturrevolusjonen brøt ut, hadde mange av dem vært opptatt med skole og studier. Nå ble de sendt av gårde til en uviss fremtid. Togene som i 1968 forlot Beijing og Shanghai, var stappfulle av ungdommer. De yngste var bare femten år gamle.
Ifølge de fleste anslag ble rundt sytten millioner rammet. I propagandaen ble bevegelsen fremstilt som en storslått revolusjonær dannelsesreise. Plakatene viste smilende ungdommer med solbrune ansikter og røde sitatbøker som ble mottatt med ovasjoner i landsbyene. Men virkeligheten var ofte brutal: hardt jordbruksarbeid, dårlig mat, sykdom, ensomhet, politisk kontroll og år uten skolegang.
For mange ble skiftet dramatisk. De mistet muligheten til høyere utdanning, en normal ungdomstid og en tidlig yrkeskarriere. Flere kinesiske forfattere og intellektuelle har senere omtalt dem som en «tapt generasjon».
Blant de mange som sendt ut på landsbygda, var tenåringen Xi Jinping. I dag er han Kinas president og partisjef. Xi har som godt voksen forsøkt å fremstille sine tøffe år blant fattige bønder som givende. Faktum er at han ved en anledning stakk av fra slitet og flyktet hjem til Beijing. Endelig hjemme ble han pågrepet og sendt tilbake.
Også partimedlemmer som etter Maos mening trengte en kur, ble skysset av sted for å herde seg i den barske virkeligheten. På «kaderskolene» som nå poppet opp over hele landet, skulle de ikke bare studere formannens tanker, men også drive med hardt fysisk arbeid. Folkets Dagblad og andre aviser publiserte på den tiden begeistrede reportasjer fra skolene, ofte med bilder av de «lykkelige» kadrene.
I 1969 gikk Kulturrevolusjonen inn i smulere farvann. «Jeg visste ikke at den lille boken min ville få så stor sprengkraft», bedyret Mao. Hans røde sitatbok var da trykket i mer enn én milliard eksemplarer.
Klok av skade forsøkte Mao å justere kursen, men uten å avblåse Kulturrevolusjonen. Skoler og universiteter ble gradvis gjenåpnet, men siden millioner av landets beste hoder var opptatt med å passe griser og grave i jorda, gikk det langsomt. Imens ble Kina distansert av andre asiatiske land som Taiwan, Sør-Korea og Japan – og en lang rekke andre.
Først med Maos død i 1976 kom Kulturrevolusjonen til veis ende. Endelig kunne ungdommene vende hjem, men for mange var skaden uopprettelig.
Vi vil aldri få vite hvor mange som ble drept. Historikeren Andrew G. Walder antyder et sted mellom 750.000 og 1,5 millioner. Minst like mange kan ha blitt invalidisert av tortur og mishandling. I tillegg ble flere titalls millioner utsatt for ydmykende «kampmøter» og andre former for straff.
I dag – et halvt århundre senere – snakker kineserne nødig om det som skjedde. Tiden går, og mange av dem som opplevde tragedien, er borte. Men viktigst er det at kineserne ennå styres av det samme strenge kommunistpartiet. Mao er død, men ikke frykten.