Slagordene har sittet løst i Tibet de siste dagene. «Lovet være Tibets fredelige frigjøring!» har det spraket fra høyttalere og megafoner. «La oss bygge det kinesiske nasjonale felleskapet!» og «Lenge leve det store, ærerike og korrekte kinesiske kommunistpartiet!»
75 år er gått siden kinesiske og tibetanske representanter signerte en avtale som banet vei for Folkerepublikken Kinas maktovertakelse i Tibet. Hendelsen fant sted i Beijing, hvor den tibetanske delegasjonen ble isolert og satt under kraftig press av vertskapet. Resultatet var uunngåelig.
I Tibets hovedstad Lhasa har de kinesiske makthaverne feiret jubileet med sang, dans og lange taler. En lokal leder, Sun Xianzhong, sa i sin tale at folket i «Xizang» hadde skapt et «menneskelig mirakel» ved å hoppe over flere tusen år på noen tiår. De kinesiske makthaverne har i de senere år hatt det travelt med å erstatte tibetanske stedsnavn med kinesiske. Xizang er derfor Beijings foretrukne navn.
Det gjenstridige fjellriket ble offisielt innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1951. Men «frigjøringen» gikk ikke fredelig for seg, for tibetanerne grep til våpen og ga seg ikke uten sverdslag. Misnøyen de neste årene toppet seg med opprøret i 1959, som endte med at Dalai Lama og titusener andre flyktet til India, Nepal og Bhutan. Noen år senere, under Kulturrevolusjonen, kom Maos rødegardister på besøk – og igjen fikk tibetanerne gjennomgå.
Først på 1980-tallet kunne de puste friere. Fra sitt eksil i India forsøkte Dalai Lama å få de kinesiske lederne i tale, uten å lykkes. I stedet ble han stemplet som «sjakal» og «ulv i fåreklær». I det nye årtusen er det i praksis ingen dialog mellom Beijing og den tibetanske eksil-regjeringen, og Dalai Lama – som snart runder 91 år – virker maktesløs.
Under Xi Jinping har regjeringen investert tungt i Tibet, i infrastruktur, turisme, gruvevirksomhet og mye annet – og veksttallene er pene. Men mye av det som skjer, vekker frykt og uro blant tibetanerne. I årevis har de følt seg som annenrangs borgere, og med Xi ved roret har regjeringen intensivert sin kinesifisering av landets 55 etniske minoriteter. Målet er å presse de lokale språkene, religionene og kulturene inn i en kinesisk nasjonal ramme.
I det som offisielt kalles Den selvstyrte regionen Tibet, bor det vel 3,1 millioner tibetanere. I tillegg skal det være ytterligere 3,9 millioner i naboprovinsene. De siste årene har myndighetene drevet en målrettet kampanje for å forme, eller hjernevaske, tibetanske barn ved å tvinge dem til å gå på statlige internatskoler.
Tibet Action Institute, med base i USA og avdelinger i flere andre land, anslår at minst 800 000 barn mellom seks og atten år bor på internat. Også førskolebarn rives i økende grad ut av sine hjemlige miljøer for å leve i de nye fellesskapene. TAI anslo i fjor antallet til 100 000, slik at totalen nærmer seg én million. Myndighetene sier de anser internatskolene som viktige, men bestrider at elevtallene er så høye.
I 2021 begynte Kinas utdanningsdepartement å kreve at mandarin skulle brukes som undervisnings- og omsorgsspråk i alle barnehager og førskoler, og dermed gis forrang foran minoritetsspråkene. Videoer fra Tibet har vist at små barn ikke engang klarer å si navnene sine på tibetansk, men uttaler dem som om de er kinesiske.
«Kina har bygd en maskin som griper inn i småbarns munner og river ut morsmålet deres», sier Rabga Tashi i den London-baserte organisasjonen Free Tibet. «Som tibetaner vet jeg hva språktap betyr for et folk. Det handler ikke bare om ord, men om alt. Kina påfører nå barna dette tapet før de er gamle nok til å forstå hva som tas fra dem.»
Den alarmerende utviklingen bekreftes av Human Rights Watch. Organisasjonen peker på at tibetanske barn ikke bare påtvinges kinesisk språk og kultur. De utsettes også for massiv politisk propaganda. De skal elske kommunistpartiet og «onkel Xi Jinping», ja høyere enn sine egne foreldre. Når barna en sjelden gang kommer hjem på besøk, begynner de å stotre og stamme – og gråte – for språket de lærte av mamma og pappa, er borte.
Et språktap i så tidlig alder er alvorlig, sier eksperter, for språket er ikke bare et kommunikasjonsmiddel. I Tibet som overalt ellers formidler det minner, sanger, fortellinger, bønner og slektshistorie. Når et barn ikke lenger kan føre en naturlig samtale med foreldre og besteforeldre, er det ikke bare ord som går tapt, men en hel overlevering. Tapet er særlig alvorlig fordi det skjer så tidlig. En tenåring som lærer mandarin, har allerede rukket å bygge en språklig og kulturell grunnmur. Men ikke et barnehagebarn.
I mars i år vedtok Kina en ny lov som skal fremme «samholdet» mellom alle landets folkegrupper. Loven gir den staten et sterkere juridisk grunnlag for å presse tibetanere, uigurer, mongoler og andre minoriteter inn i samme kinesiske tvangstrøye. Igjen fastslås det at mandarin skal være hovedspråk, og at minoritetsspråkene skal ha en underordnet rolle.
De muslimske uigurene i den vestlige Xinjiang-regionen lider på samme vis. Et stort antall uiguriske barn er blitt skilt fra familiene sine og plassert på barnehjem og statlige internatskoler, med mandarin som hovedspråk og med sterk politisk indoktrinering. Det foreligger også rapporter om at barn er blitt plassert i han-kinesiske familier gjennom statlige assimileringsprogrammer.
