Overvåket av en gul påskekylling har jeg de siste dagene lest Albert Speers «Erindringer» nok en gang. Speer var Hitlers mangeårige rustningsminister. Som arkitekt ble han også satt til å virkeliggjøre Hitlers grandiose byggeprosjekter, som Rikskanselliet og den uvirkelige kuppelhallen i Berlin.
«Føreren elsket alt som var kolossalt», skriver han. «En bygning skulle ikke bare være et sted å være i, men formidle ideer, visjoner og budskapet om Førerens storhet.»
Speer var 25 år gammel da han i 1930 fikk sjansen til å høre Hitler holde et foredrag om arkitektur. Opplevelsen gjorde et sterkt inntrykk på ham, og kort tid etter meldte han seg ikke i nazipartiet. Det personlige forholdet utviklet seg først senere, særlig etter 1933, da Hitler grep makten. Speer fikk i begynnelsen flere mindre oppdrag, men med årene ble de svimlende store.
Gjennombruddet kom i Nürnberg, hvor Speer fikk ansvaret for å utforme rammen rundt nazistenes store partidager. De veldige tribunene og de strengt organiserte rommene samlet titusener av mennesker i et nøye regissert fellesskap. Men det var særlig «lysdomen» som gjorde inntrykk. Hundrevis av lyskastere ble rettet mot himmelen og dannet et takløst rom som omsluttet massene og løftet dem inn i en religiøs stemning.
«Hitler ble fra seg av lykke», skriver Speer, som nå ble Førerens favorittarkitekt.
I 1938 fikk Speer i oppdrag å bygge det nye Rikskanselliet i Berlin, et maktsenter som skulle speile regimets selvforståelse. Bygningen ble reist på forbløffende kort tid. Resultatet ble en serie rom som var nøye uformet for å påvirke de besøkende. Lange korridorer, tunge materialer og enorme dimensjoner skulle få dem til å føle seg små. Ja hvert skritt de tok, skulle være en påminnelse om hvem som hersket.
Hitler ble særlig henrykt over å se sitt flunkende nye skrivebord.
«Flott, flott, flott ... Når diplomatene sitter foran meg ved dette bordet, vil de lære å bli redde!»
Men Hitler ville ha mer. Under navnet Germania skulle Berlin forvandles til et sentrum for et tusenårsrike. En monumental nord–sør-akse skulle skjære gjennom byen, flankert av gigantiske byggverk som skulle overgå alt som tidligere var reist i Europa. Kronen på verket skulle være den enorme Folkets hall, hvor 150 000–200 000 stående tilhørere kunne samles under ett og samme tak. I dette rommet skulle individet forsvinne og smelte sammen med massen, mens staten trådte frem som det egentlige subjekt.
«Det sirkelrunde interiøret hadde den nesten ufattelige diameter av 250 meter. Og i en høyde av 220 meter skulle den kjempemessige kuppelen kulminere etter å ha begynt sin lett parabolske kurve 98 meter over gulvet», skrev Speer.
«Siden Pantheon i Roma var vårt forbilde, måtte også kuppelen i Berlin ha en rund lysåpning. Men med en diameter på 46 meter skulle den være større enn Peterskirkens (44 meter) og Pantheon-kuppelen (43 meter), og det indre rom skulle bli sju ganger så større enn Peterskirkens.»
Planene ble aldri realisert, men de gir et urovekkende innblikk i hvordan regimet forestilte seg fremtiden. Førerens bredsporbane (Breitspurbahn) havarerte også på tegnebrettet. Planen var å bygge et jernbanenett med en sporvidde på opptil tre meter som skulle knytte sammen et fremtidig tysk imperium fra Vest-Europa til Russland og Orienten.
Togene skulle være som rullende palasser med flere etasjer høye vogner, restauranter, kinoer og salonger – og med plass til tusener av passasjerer. Alt var dimensjonert for å imponere og symbolisere makt, ikke bare å transportere mennesker.
Den nære sammenhengen mellom stormannsgalskap og pompøs arkitektur er vel dokumentert. Mens Hitler drømte seg bort, dyrket Stalin og Mussolini sine visjoner. Stalin arvet et Sovjetunionen preget av revolusjonær modernisme, men forkastet den. I stedet innførte han det som ofte kalles sosialistisk klassisisme – en stil som kombinerte antikke søyler, barokk pomp og moderne ingeniørkunst. Resultatet var byggverk som skulle være både forståelige for massene og overveldende i sin størrelse.
Det mest ekstreme uttrykket for denne tankegangen var planene om Sovjetpalasset i Moskva. Det skulle bli verdens høyeste bygning, kronet av en enorm statue av Lenin, synlig over hele byen. Her skulle staten bokstavelig talt rage over menneskene. Prosjektet ble påbegynt, men krigen satte en stopper for det. Likevel fortalte planene alt om ambisjonen: Sovjetunionen skulle ikke bare være en stat, men et historisk endepunkt.
Hos Mussolini handlet arkitektur om å iscenesette Italia som en gjenfødt stormakt. Han åpnet brede gater i Roma for parader og maktdemonstrasjoner. Nye bygninger skulle hente sin inspirasjon fra antikken, men fremstå i en renset, modernistisk form. Han ville bokstavelig talt rydde fram Romerriket – ikke bare historisk, men fysisk i bybildet: «Vi drømmer om et romersk Italia som er klokt og sterkt, disiplinert og imperialt.»
I motsetning til Hitler tør ikke Donald Trump se tusen år fram i tid. Tre år får holde. Det setter tydelige grenser for hva han kan rekke. Dessuten opererer han innenfor rammen av et demokrati – enn så lenge. Han kan ikke gjøre hva han vil, selv om det ofte kan virke slik.
Likevel viser han noen av taktene til fortidens tyranner. Han lover å gjøre Amerika stort igjen, og som et symbolsk uttrykk for sine ambisjoner, vil ha reise historiens største triumfbue i Washington D.C. Om han får det som han vil, blir den 76 meter høy – 10 meter høyere enn den meksikanske og 16 meter høyere enn den nord-koreanske. Den mer kjente triumfbuen i Paris er til sammenlikning 50 meter høy.
Trump har siden stemmeskiftet hadde et akutt behov for å sette rekorder – og for å bli husket. Hans skyskraper på Fifth Avenue i New York i 1983 heter naturligvis Trump Tower. I samme by finner Trump Park Avenue, Trump Palace og Trump Plaza for å nevne noe. I Las Vegas sjekker vi inn på Trump International Hotel, og reiser vi helt til Hawaii, kan Trump International Hotel Waikiki være tingen. Eller hva med Trump Tower Istanbul og Trump Tower Manila? Ni golfbaner er oppkalt etter ham, hvorav tre i Europa.
Alle prosjektene ble realisert før Trump ble president for første gang, i 2017. Det som nå vekker oppsikt og avsky, er at han viderefører dette tøvet som president. Han har forvandlet Det ovale kontor til et kongelig hoff hvor hans beundrere daglig slippes inn for å snakke ham etter munnen. Siden han flyttet inn i januar, har han forvandlet kontoret til en smakløs miks av gull og juggel. Kennedy-senteret i Washington D.C. er for lengst omdøpt til Trump-Kennedy-senteret, og Palm Beach Airport i Florida skal heretter hete Donald J. Trump International Airport.
Foran tre føderale bygninger i Washington D.C. henger enorme bannere med bilde av den nye frelseren. Justisdepartementets bygning er én av dem. Han oransje ansikt pryder også adgangskortene til nasjonalparkene og de foreslåtte minnemyntene for USAs 250-årsjubileum. Han kan også bli den første sittende president som setter sin signatur på landets pengesedler. Trumps tilhengere har til og med foreslått å hugge hans ansikt inn i det berømte Mount Rushmore, sammen med George Washington, Abraham Lincoln og flere.
Lille julaften i fjor kunngjorde Trump at USA skal bygge en helt ny klasse krigsskip oppkalt etter ham selv. De første to skipene i «Trump-klassen» skal bygges umiddelbart, før produksjonen utvides til totalt 20–25 skip. «Hvert enkelt av disse vil være det største slagskipet i vårt lands historie – det største slagskipet i verdens historie som noensinne er bygget», skrøt han.
Og det vil komme mer.
«Dette er en mann beruset av makt, med et allerede enormt ego som ble ytterligere oppblåst av at han vant presidentvalget igjen – og også flertallet av stemmene», sa Sarah Matthews, som var assisterende pressesekretær i Det hvite hus i Trumps første periode, før hun trakk seg i protest etter angrepet på Kongressen 6. januar 2021.
Hans politiske egotripp skiller seg likevel vesentlig fra Stalins, Hitlers og Mussolinis, for i motsetning til dem mangler han et helhetlig statsprosjekt. Og selv om han hadde hatt det, ville han ikke ha vært i stand til å gjennomføre det. Derfor vil juggelet han omgir seg med, med stor sannsynlighet forsvinne med ham.
