 |
I årenes løp har jeg besøkt Angkor så mange ganger at jeg har mistet oversikten. Byen var hovedstad i khmerriket, et imperium som varte i mer enn 600 år – fra 802 til 1431. Synet av de store steintemplene, som Angkor Wat og Bayon, brenner seg fast i minnet til enhver besøkende.
Her ser du et KI-generert bilde av Bayon, statstempelet i byens midte. Herfra skuet mer enn to hundre steinansikter i alle retninger – og de gjør det fremdeles. På sitt største omfattet riket både Kambodsja, mesteparten av Thailand og deler av Laos, Burma og Vietnam. Men var Bayon forgylt?
Da den kinesiske utsendingen Zhou Daguan ankom Angkor i 1276, hadde byen og imperiet allerede passert senit. Det han fikk se, var likevel mer enn nok til å overvelde ham. I boken har senere skrev, forteller han om templer, ritualer og dagligliv – og om et «gyllent tårn» som lyste i alle retninger. Forskere tror at tårnet må ha vært Bayon. I dag har det sluttet å skinne; likevel vekker det både undring og beundring.
Bayon ble reist rundt år 1200 av kong Jayavarman VII. Det var ikke bare et tempel, men episenteret for en kosmisk orden hvor kongemakt og buddhisme smeltet sammen. De mange steinansiktene tolkes ofte som Lokeshvara, barmhjertighetens guddom i buddhismen, men de kan også bære trekk av kongen selv. Kanskje skulle de forestille begge i én og samme person. Ansiktene er rolige og milde, og de overvåker alt og alle.
I dag fremstår Bayon som et grått steinmonument. Men Zhou Daguans beskrivelse tyder på at deler av det, trolig de øvre delene, var belagt med bladgull. Eksperter har forsøkt å regne på mengden gull som skulle til. Bayons sentrale tårn rager 31 meter over terrassegulvet og 43 meter over bakken. Hvis bare den øverste delen var forgylt, kan den synlige flaten ha vært på 200 kvadratmeter. Med det tynneste bladgull kan det ha gått med 7–8 kilo, med det tykkeste 200 kilo.
Arbeidet startet med at en liten gullklump ble varmet opp for å bli mykere. Deretter ble det hamret ut til en flat, liten plate, ofte bare noen centimeter bred. Platen ble så lagt mellom lag av skinn. Så begynte selve arbeidet. Håndverkeren slo rytmisk med hammer i timer eller dager til gullplaten ble så tynn at den kunne deles i flere nye plater. Slik fortsatte arbeidet til det syltynne bladgullet forelå.
Poenget er at bladgull kan gjøres så tynt at visuell prakt ikke krever enorme mengder metall. Det som ser overdådig ut, kan ha en nokså beskjeden vekt. Det er derfor fullt mulig at Bayon kan ha hatt en gyllen topp som kunne ses på lang avstand.
Men gull var bare én del av helheten. Angkor var også en verden av farger. Mange av templene, både Bayon og Angkor Wat, var opprinnelig malt. Spor av pigmenter viser en begrenset, men effektiv palett av rødt og gult fra jernoksider, svart fra trekull eller sot, og hvitt fra kalk. Malingen ble laget av knuste mineraler blandet med naturlige bindemidler som harpiks eller plantebasert lim, ofte påført over et tynt kalklag.
Fargene ble ikke brukt til å dekke hele flater, men til å fremheve relieffene. Resultatet ble en diskret, men levende kolorering som ga figurene en klarhet som i dag er gått tapt. På både Bayon og Angkor Wat finnes er det fremdeles mikroskopiske rester av denne malingen i beskyttede partier. Bayon var med andre ord et mesterverk av flere visuelle elementer.
Forgylling og maling var ikke arbeid for hvem som helst. Å fremstille bladgull og feste det til stein krevde erfaring og presisjon. Alt tyder på at dette var egne fag i Angkor, utført av spesialister med støtte fra et stort antall arbeidere. Gullet selv kom fra forekomster i Sørøst-Asia, handel med India og Kina, tributt og krigsbytte. Et behov på noen titalls kilo for en tårntopp var betydelig, men fullt håndterlig for et imperium på høyden av sin makt.
Sammenlikner vi Bayon med Shwedagon i Myanmars hovedstad Yangon, blir kontrasten slående. Den klokkeformede pagoden er 100 meter høy og dekket av gull fra topp til bunn. Her er forgyllingen et prosjekt som aldri tar slutt. Gjennom århundrer har pilegrimer festet bladgull på helligdommen i lag på lag. Dagens besøkende kjøper gullflak i nærmeste salgsbod.
I tillegg er store flater kledd med tykkere gullplater, til sammen flere titalls tonn gull. Øverst troner den berømte thi-kronen, som er besatt med flere tusen edelstener, inkludert diamanter, rubiner og safirer. Verket er toppet av en stor diamant som fanger sollyset.
I land som Kambodsja, Thailand og Myanmar er forgylling av helligdommer vanlig. Men gullet er ikke bare dekor, for den som fester et tynt gullflak, blir belønnet i sitt neste liv. Jo flere, desto bedre. Derfor blir mange templer aldri «ferdige». I bodene ved inngangen til Shwedagon kan et ark med bladgull koste ti kroner eller mer. På hvert ark er det noen få flak på størrelse med et frimerke.
I dagens Thailand blir mange slått av de talløse forgylte templene. Mest kjent er Wat Phra Kaew, som ligger på det kongelige palassområdet, nær Grand Palace. Her finner vi også verdens største massive gullskulptur, en buddhastatue på 5,5 tonn. Men tradisjonen med å engasjere vanlige mennesker i forgyllingen er ikke så utbredt som i Myanmar.
I Angkor-komplekset i Kambodsja var templene statlige prosjekter. Ble kongemakten svekket, opphørte mye av vedlikeholdet. På 1300-tallet kom khmerimperiet inn i en periode med forfall. Stadige kriger mot thaier og vietnamesere tæret på kreftene. Klimaendringer og lange tørkeperioder kan også ha bidratt til svekkelsen, noe som i sin tur ødela mye av jordbruket. Til slutt ble Angkor invadert av en mektig thaihær, og storhetstiden var forbi.
Dagens besøkende i Angkor ser bare en liten del av fortidens bylandskap. Mylderet av trebygninger er helt borte, ja selv kongepalasset er blitt til jord. Bare steintemplene er igjen; noen er i ganske god stand, andre er ruiner. Forskerne anslår antallet til mer enn ett tusen. Alle er i Angkor arkeologiske sone, et vernet område på 400 kvadratkilometer.
Nyere forskning viser imidlertid at byen med forsteder var langt større, kanskje 1000 kvadratkilometer – og med opp til én million innbyggere. I datidens verden ble den bare overgått av Hangzhou i Kina. Marco Polo besøkte byen på slutten av 1200-tallet og omtalte den som «den største og vakreste i verden». Beijing, derimot, var betydelig mindre. I Europa var Paris en klar nummer én med sine vel 200 000 innbyggere, mens Bergen – Norges største by – hadde færre enn 10 000.
Nå begynner regntiden i Kambodsja. Når guden for de livgivende dråper er ferdig med sitt i oktober, reiser du naturligvis til Angkor. Endelig fremme kan du, i et kort fantasiens glimt, lukke øynene og forestille deg gulltårnet i imperiets midte.