Mens Donald Trump raser mot Irans gjenstridige ayatollaher, ler Nord-Koreas Kim Jong-un høyere enn noensinne. Og hvorfor ikke? Nord-Korea er for lengst blitt en atommakt, og Trump – visstnok det største menneske under himmelen – kan ikke annet enn akseptere det.
Tidligere i denne uken sendte «Den øverste leder» nok en langdistanserakett til værs. Prøveoppskytingen skal ifølge nord-koreanske medier ha vært «svært vellykket». «Med et øredøvende brøl og en frådende ildhale kunngjorde raketten at Nord-Korea ikke lar seg kue», het det i meldingene fra hovedstaden Pyongyang. Kim fulgte begivenheten fra et kontrollrom sammen med datteren Kim Ju Ae. Det spekuleres på om den 13 år gamle jenta er utsett til sin fars etterfølger.
At prøveoppskytingen fant sted mens USA forsøker å bombe Iran til kapitulasjon, var neppe tilfeldig. Kim Jong-un vil fortelle verden at han selv føler seg trygg, og at ingen makt, ikke engang USA, skal kunne tvinge ham i kne.
Og ikke nok med det: Nord-Koreas rakettprogram er blitt så avansert at landets interkontinentale raketter kan ramme mål i USA. Siden de er laget for å fly opptil 15 000 kilometer, kan de i verste fall utslette flere av USAs største byer, selv Washington D.C. Hvor presise og pålitelige rakettene er i krig, er usikkert, men programmet er åpenbart kommet langt nok til at Nord-Korea føler seg tryggere enn noensinne.
Før Donald Trump ble president i 2017, lovet han å ta Kim Jong-un i skole. Han kalte ham «den lille rakettmannen» og sa han ville svare med «ild og raseri» hvis Kim våget å true USA. Men straks Trump flyttet inn i Det hvite hus, begynte de å skrive brev til hverandre. Trump fortalte etter en tid at han hadde mottatt 25 «vakre brev» fra Kim, og på en pressekonferanse i 2018 sa han plutselig: «Vi ble forelsket i hverandre.»
Like før hadde de møttes ansikt til ansikt i Singapore. Møtet ble så pass vellykket at de ble enige om et nytt stevnemøte i Vietnams hovedstad Hanoi. Men denne gang oppsto det knuter på tråden, og Trump reiste hjem tidligere enn planlagt.
Likevel gjorde de et nytt forsøk i juni 2019, da de møttes på grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Hendelsen ble beskrevet som historisk, for aldri før hadde en amerikansk president gjort noe slikt. Trumps formål med lovprisingen av Kim var å oppnå en avtale om nord-koreansk atomnedrustning. Men Kim krevde garantier og motytelser som USA ikke kunne gi, og dermed var «forelskelsen» over.
Mange år er gått, og Trump synes å ha lagt Nord-Korea i en skuff. I samme periode har nord-koreanerne rustet opp for full musikk. Det antas at regimet bruker mellom tjue og tretti prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) til militære formål. Milliardene som går til atomprogrammet, finansieres utenfor det offentlige budsjettet. Da er det ikke så rart at resten av økonomien skranter, og at millioner av Kims undersåtter lever i fattigdom.
Regimet i Pyongyang gjennomførte sin første atomprøvesprengning i 2006. De neste årene fortsatte det med å prøvesprenge stadig større bomber, og i 2017 sjokkerte det verden ved å teste det ekspertene tror var en hydrogenbombe. Samme år begynte Nord-Korea å prøveoppskyte interkontinentale raketter (ICBM) som kunne nå det amerikanske fastlandet.
Tre år senere viste nord-koreanerne fram sin største ICBM til dato, Hwasong 17. Med en rekkevidde på 15 000 kilometer kan den potensielt nå hele USA. Eksperter mener også at den i teorien kan bære flere stridshoder. Den transporteres på et enormt kjøretøy med elleve aksler, noe som gjør den vanskeligere å oppdage før oppskyting.
Nord-Koreas nyeste og mest avanserte interkontinentale rakett er Hwasong-18. Den viktigste forskjellen er at den bruker fast brennstoff, og ikke flytende, som innebærer flere ulemper. Hvis de nyeste rakettene følger en normal interkontinental bane, vil flytiden til USA ligge på mellom tjue og førti minutter – avhengig av hvilket mål som er utpekt. Flytiden til Washington D.C. anslås til mindre enn førti minutter.
Eksperter tror at Nord-Korea i dag har mellom tretti og seksti atomstridshoder. Om noen år kan landet ifølge flere analyser ha langt flere, og det vil kunne produsere langt mer plutonium og høyanriket uran. Det betyr at det kan utvikle seg til en mellomstor atomstat. Landets atomprogram utgjør med andre ord en langt større fare for USA enn Irans, som aldri har vært i nærheten av Nord-Koreas nivå.
I 2022 vedtok Nord-Korea en ny lov om landets atomstyrker. Den ble presentert av Kim Jong-un og regnes som den tydeligste formuleringen av regimets atomdoktrine til nå. Loven slår fast at Nord-Korea er en permanent atomstat, og at atomvåpnene ikke kan forhandles bort. Det betyr at Pyongyang ikke lenger anser atomvåpnene som et midlertidig forhandlingskort, men som en varig del av statens forsvar.
Tidligere sa Nord-Korea at atomvåpen bare skulle brukes som gjengjeldelse. Den nye doktrinen åpner for førstebruk i visse situasjoner, for eksempel hvis regimet er truet og «statens ledelse» står i fare. Dette gjør doktrinen mer fleksibel og derfor mer bekymringsfull.
USA har i dag bare ett system som er laget spesielt for å stanse interkontinentale raketter fra land som Nord-Korea. Det er et missilforsvar som forsøker å skyte ned raketten mens den er på vei gjennom rommet. Oppskytninger oppdages først av amerikanske satelitter og spores deretter på radaranlegg i Japan, Alaska og California. Men beslutningstakerne kan ikke vente for lenge med å bestemme seg.
Skulle Nord-Korea eller andre finne på å angripe, vil USA svare med flere avskjæringsraketter mot ett og samme mål. Hvis én bommer, kan en annen treffe. Men systemet er ikke perfekt, og USA er aldri helt trygt. På den annen side kan USA svare med sine egne våpen, men med fare for å havne i krig med Nord-Koreas nære nabo, Kina.
Kostnadene blir derfor ekstremt høye for begge parter. Det betyr i praksis at Donald Trump og hans etterfølgere i Det hvite hus må leve med en ubehagelig realitet: Nord-Korea er en atomstat.
