Siden det er søndag, passer det å avlegge et besøk i Kinas vakreste bygning. For hvilken annen kinesisk bygning kan måle seg med Himmelens tempel i Beijing? «Et arkitektonisk mesterverk», lød dommen da UNESCO førte det opp på sin verdensarvliste.
Forunderlig nok skjedde det ikke før i 1998. Da hadde tempelet stått der i mer enn fem hundre år.
Himmelens tempel ligger i den sørlige delen av det sentrale Beijing, vel fire kilometer sør for Den forbudte by. Hele området med sitt grøntanlegg dekker nesten 2,7 kvadratkilometer og er dermed større enn Den forbudte by. I det nye årtusen er det omgitt av brede avenyer og moderne byliv, men innenfor murene finner vi en påfallende ro.
Helligdommen ble reist tidlig på 1400-tallet, samtidig med Den forbudte by. Bak byggeprosjektene sto den daværende keiseren, Yongle. Da han ble satt på tronen i 1402, var Nanjing landets hovedstad. Yongle besluttet å flytte den til Beijing, mer enn tusen kilometer lenger nord.
Beslutningen ga støtet til et kolossalt byggeprogram som engasjerte flere titusener håndverkere og arbeidere i to tiår.
Både Den forbudte by, keiseren bosted, og Himmelens tempel ble ferdigstilt i 1420. Samme år flyttet hoffet offisielt til Beijing.
Det var en selvfølge at den nye hovedstaden måtte ha et Himmelens tempel. For siden keiseren var «Himmelens sønn» og hadde fått et himmelsk mandat til å styre, hadde han behov for å kommunisere med oven.
Vi vet ikke hvem som tegnet tempelet. Mest sannsynlig hadde det flere arkitekter som fulgte strenge kosmologiske og rituelle regler. De innfløkte byggeforskriftene ble med årene samlet i tunge håndbøker. Ett navn dukker imidlertid ofte opp i de gulnede papirene fra denne perioden: Kuai Xiang. Han var en fremragende byggmester fra byen Suzhou og omtales vanligvis som hovedarkitekten for Den forbudte by. Kanskje spilte han en rolle da også Himmelens tempel ble formet og reist.
I klassisk kinesisk tenkning heter det: «Himmelen er rund, jorden er firkantet.» Bønnehallen ble derfor sirkulær, men marmorplattformen den står på, ble kvadratisk. At 28 søyler skulle bære hallen, var heller ikke tilfeldig, for de var ment å representere de fire årstider, de tolv måneder og de tolv timer (4+12+12). Ingenting var tilfeldig, verken inne eller ute. Den britiske sinologen Joseph Needham (1900–1995) skriver at anlegget er «en arkitektonisk fremstilling av kinesisk kosmologi i sin mest konsentrerte form».
Keiserne hadde faste, gjentakende ritualer ved Himmelens tempel. Det viktigste var ritualet ved vintersolverv. Det var en handling hvor keiseren ofret et dyr, vanligvis en okse. Dyret, som måtte være uten skavanker, ble slaktet og lagt fram som offer før det senere ble brent.
Jadesymboler ble også ofret, siden jade representerte renhet og himmelsk kraft. Likeså ruller av blå eller hvit silke, fordi fargene symboliserte himmelen, og ikke minst korn og vin. Etter at offergavene var båret fram, ble de brent i en egen ovn. Røyken som steg til værs, symboliserte overleveringen til den himmelske sfære. Ved samme anledning knelte keiseren ni ganger for å stadfeste sitt mandat.
Ritualet ved vintersolverv ble utført på et sirkulært alter under åpen himmel, uten noe tak mellom keiseren og kosmos. En hoffkrønike fra Qing-tiden beskriver stemningen: «Frosten ligger hvit over marmoren. Klokketonene er klare og langsomme. Keiseren står alene under den store himmel.»
Det andre viktige ritualet, Vårseremonien, fant sted i den runde Bønnehallen for gode avlinger. Seremonien markerte starten på jordbrukssesongen. I et land hvor flertallet av innbyggerne levde av å dyrke mat, var dette en nødvendig handling.
På vegne av hele riket ba keiseren om riktig mengde regn, fravær av flom og tørke, god vekst og stabile værforhold. Han trådte inn i bønnehallen og knelte foran en tavle, i praksis en lakkert treplate, som representerte himmelen. Under Ming- og Qing-dynastiene bar den inskripsjoner som «Den opphøyde himmelske hersker» eller andre tilsvarende formuleringer.
Også ved denne anledningen ble det ofret dyr, jade, silke, korn og vin. Keiseren leste så en bønn med høy stemme.
Deler av ritualet ble ledsaget av musikk fra hofforkesteret. Musikken ble kalt «yayue», «elegant» eller «korrekt» musikk, den høyeste og mest formelle musikkformen i kinesisk tradisjon. Klangen var monoton og tempoet sakte.
Hos moralfilosofen Konfusius (551 f.Kr.–479 f.Kr.) var musikk et moralsk verktøy. Han mente at rett musikk kunne forme rett karakter. Hoffmusikken skulle derfor være regulert og velordnet – og gjenspeile den perfekte stat.
Når keiseren dro fra Den forbudte by til Himmelens tempel i Beijing, ble ruten ryddet for all annen trafikk. Tusener av mennesker pleide å følge opptoget, som var en sjelden mulighet til å oppleve keiserlig prakt. Men folk måtte stå stille og opptre respektfullt. En forordning fra Qing-dynastiet (1644–1911) sa at tilskuerne skulle «vende blikket mot bakken» når keiserens vogn passerte.
Keiseren satt vanligvis i en lukket bærestol eller vogn med gardiner. Under seremonien bar han en krone med perlesnorer foran ansiktet. Pynten var ikke bare ment å være vakker; enda viktigere var det at den skulle skape fysisk og symbolsk avstand. Direkte blikkontakt med keiseren var problematisk. I kinesisk politisk kultur var herskeren ikke bare en person, men en kosmisk figur. Å stirre rett på ham kunne oppfattes som respektløst.
Den amerikanske diplomatfruen Sarah Pike Conger (1843 -1932) skrev at byen «syntes å holde pusten» når den keiserlige prosesjonen passerte. Keiseren var knapt synlig bak de gule silkegardinene, men stillheten og den målte musikken gjorde hans nærvær desto sterkere.
Den siste keiseren som knelte ved Himmelens tempel, var trolig Guangxu, som styrte fra 1875 til 1908. Med ham stilnet ikke bare klokker og trommer. Selve forestillingen om keiseren som bindeledd mellom himmel og jord begynte også å forvitre. I 1908 satte hoffet en tre år gammel gutt på tronen i håp om å redde Qing-dynastiet, til ingen nytte – og fire år senere ble Kina republikk. Dermed ble de keiserlige statsritualene avskaffet.
I 1914 forsøkte likevel president Yuan Shikai å gjenopplive ritualene med tanke på å gjøre seg selv til keiser. Han gjennomførte til og med en seremoni ved Himmelens tempel, et tydelig signal om at han ønsket å fremstille seg selv som Himmelens nye sønn. Men også dette prosjektet mislyktes. Dette ble den siste gangen en kinesisk leder forsøkte å bruke alteret i tradisjonell politisk forstand.
Endelig, i 1918, ble området offisielt åpnet som offentlig park. Det som tidligere hadde vært utilgjengelig for vanlige borgere og reservert for keiseren og embetsverket, ble nå et grøntområde for byens befolkning. En samtidig kinesisk avis skrev at «folket vandrer nå hvor keiseren en gang knelte».
De neste tiårene ble preget av borgerkrig og japanernes invasjon, og både tempelet og parken som omga det, forfalt. Da borgerkrigen gikk mot slutten i 1949, besøkte den amerikanske sinologen Derk Bodde Himmelens tempel. På Kinas helligste grunn lå hundrevis av unge menn og sov. Noen hadde sendt dem til Beijing for å studere, men ingen hadde tatt hånd om dem.
De hvite marmorterrassene som omga tempelet, var dekket med sengetøy, klær og skitt, og trappene til Bønnehallen var innsmurt med avføring. Bodde så ingen tegn til lederskap eller organisasjon. Mange ansvarlige hadde flyktet, og de som var igjen, hadde mer enn nok med å sørge for seg og sine.
Med kommunistenes makterobring samme år begynte en ny tid. Men der og da tenkte Mao og hans menn på alt annet enn minnesmerkene fra keisertiden. De neste årene forfalt både Den forbudte by og Himmelens tempel. Da kulturrevolusjonen brøt ut i 1966, ble Kinas historiske monumenter definert som del av de «fire gamle»: gamle ideer, gammel kultur, gamle skikker og gamle vaner. I prinsippet sto både Den forbudte by og Himmelens tempel i fare.
I august det året flommet Maos rødegardister gjennom Beijing for å ødelegge templer, statuer og kulturminner. I Himmelens tempel ble noen gjenstander og religiøse inskripsjoner ødelagt, men det meste overlevde. Ifølge flere historikere ble byens viktigste kulturminner reddet etter direkte inngripen fra statsminister Zhou Enlai, som ble ansett som mer moderat enn Mao.
Mange år er gått. Kina styres fremdeles av et strengt kommunistparti, men dagens ledere har innsett betydningen av å verne om landets rike fortid. Både Den forbudte by og Himmelens tempel ble gjenstand for en storstilt oppussing før de olympiske sommerleker i Beijing i 2008.
Det samme har skjedd med historiske minnesmerker over hele landet, og partisjef Xi Jinping benytter enhver anledning til å understreke at dagens Kina er arvtaker til en flere tusen år gammel sivilisasjon: «Uten forståelse av vår historie kan vi ikke forstå nåtiden, og uten forståelse av nåtiden kan vi ikke forme fremtiden.»
Besøker du Beijing, reiser du ikke videre uten å beundre Himmelens tempel. For nå skinner det som aldri før, og i parklandskapet som omgir det, kan du nyte fuglenes vårsang. Det første du vil legge merke til, er de mektige sypressene. Noen av dem er flere hundre år gamle. Stammene er vridde og mørke, og kronene danner tette hvelv. Sypressen er et symbol på utholdenhet og evighet.
Hvilket tre passer bedre rundt Himmelens tempel?
………….
Mitt lesetips:
Torbjørn Færøvik: Midtens rike - En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009 og senere utgivelser
