Noe underlig skjedde i Moskva sent på kvelden den 25. februar 1956. Delegatene til kommunistpartiets 20. kongress var i ferd med å gå til sengs da de plutselig ble beordret tilbake til møtesalen. «Fort! Skynd dere!»
St. Georgsalen i Kreml var på den tiden den viktigste politiske møtesalen i Sovjetunionen. Der ventet partiets generalsekretær, Nikita Khrusjtsjov, på dem. Dørene ble lukket, og før han gikk på talerstolen, fikk delegatene streng beskjed om ikke å ta notater av talen.
«Kamerater», sa Khrusjtsjov og så ut over salen. De neste fire timene skulle han ryste partiet, Sovjetunionen og verden. Det varte ikke lenge før han begynte å hudflette sin forgjenger, Josef Stalin. Stalin! Det største menneske under himmelen, Lenins trofaste disippel, det marxist-leninistiske geni, nasjonenes far og mye mer.
Tre år hadde gått siden Stalins død. Ingen etterfølger var blitt utpekt, men i maktkampen som fulgte, hadde Khrusjtsjov trukket det lengste strået. Han hadde selv deltatt i utrenskninger, signert dødsdommer og overlevd ved å tilpasse seg. Nettopp derfor hadde han fått innsikt i systemets farer.
Nå, mens alle Sovjetunionens proletarer krøp under sine ulltepper, var øyeblikket kommet for å ta et oppgjør med Stalin-epoken – i første rekke den hemningsløse Stalin-kulten.
«Vi må på alvor ta opp spørsmålet om personkulten», ropte Khrusjtsjov. «Men vi kan ikke tillate at det jeg nå sier, lekker ut, og særlig ikke til pressen. Nettopp derfor behandler vi spørsmålet her, på et lukket møte. Vi må ikke gi fienden ammunisjon og vaske vårt skitne lintøy foran deres øyne.»
Delegatene forsto tidlig at de lyttet til et historisk oppgjør. I alle år hadde de lovprist Stalin. Flere av dem ble urolige, og ifølge samtidige vitnesbyrd måtte noen bæres ut etter at de hadde besvimt.
Khrusjtsjov viste til at Lenin før sin død i 1924 hadde uttrykt sterk uro over Stalins karakter og væremåte. Lenin hadde til og med foreslått å erstatte ham med en annen – en med «større toleranse, større lojalitet, større vennlighet og et mindre lunefullt temperament». Men det hadde ikke skjedd. I stedet klarte Stalin å tilrive seg enda mer makt. Da han endelig sovnet inn i 1953, hadde han holdt landet i et jerngrep i nesten tretti år.
Samtidig med at Stalin ga støtet til en hemningsløs kult av seg selv, ble han med årene stadig mer mistenksom overfor andre. Khrusjtsjov anklaget ham for å forfølge og drepe andre mennesker, selv partikamerater, lenge etter at revolusjonen hadde seiret. Han nevnte som eksempel at 98 av de 139 sentralkomitémedlemmene som ble valgt på kongressen i 1934, var blitt arrestert og henrettet. De fleste henrettelsene hadde skjedd i 1937 og 1938, da landet ble hjemsøkt av «Moskva-prosessene».
Samme vanskjebne rammet flertallet av delegatene på kongressen. Av de 1966 som deltok, ble 1108 personer senere arrestert og anklaget for kontrarevolusjonære forbrytelser. Mange ble likvidert. «Dette faktum alene viser hvor absurde, ville og fornuftsstridige anklagene var», buldret han.
Khrusjtsjov fortsatte med å påpeke at også Den røde armé ble gjenstand for Stalins utrenskninger, «bokstavelig talt fra kompanisjef- og bataljonsnivå og helt opp til de høyeste militære sentrene». Selv etter at Hitler hadde gått til angrep på Polen og utløst den andre verdenskrig, fortsatte utrenskningene med uforminsket kraft fram til 1941. Resultatet ble en sterkt svekket armé som ikke klarte å stå opp mot Nazi-Tyskland når det gjaldt som mest.
«I mange av våre romaner, filmer og vitenskapelige historiske studier fremstilles Stalins rolle i den store fedrelandskrigen som fullstendig usannsynlig», fortsatte Khrusjtsjov. Folk ble fortalt at Stalin allerede før krigsutbruddet hadde utarbeidet en stor strategisk plan for å nedkjempe Hitler. Planen gikk ut på å slippe tyskerne helt fram til Moskva og Stalingrad, for så å gå til motangrep og knuse fienden. Men sannheten var nok en annen, sa Khrusjtsjov, som hevdet at Stalin og partiledelsen før krigsutbruddet tok altfor lett på de truende signalene fra Berlin, Roma og Tokyo.
«Vi må analysere dette spørsmålet svært grundig, fordi det har enorm betydning», understreket han.
Andre verdenskrig var for mange sovjetere den kollektive heltedåden som legitimerte Stalins etterkrigsregime. Å antyde at han bar hovedansvaret for katastrofen i 1941, var for mange det mest rystende punktet i talen.
Da krigen var over, begikk Stalin nye feil, fortsatte Khrusjtsjov. Ikke bare på hjemmebane, men også på den utenrikspolitiske arena. Han nevnte Jugoslavia som eksempel.
«Jeg husker de første dagene da konflikten mellom Sovjetunionen og Jugoslavia ble blåst opp på kunstig vis. En gang, da jeg kom fra Kiev til Moskva, ble jeg invitert til Stalin. Han pekte på en kopi av et brev som nylig var sendt til Tito, og spurte meg: ‘Har du lest dette?’ Uten å vente på mitt svar sa han: ‘Jeg skal riste med lillefingeren min, og så vil det ikke finnes noen Tito mer. Han vil falle …’
Men Tito falt ikke. Uansett hvor mye eller lite Stalin ristet, ikke bare med lillefingeren, men med alt han kunne riste, falt ikke Tito. Hvorfor? Årsaken var at Tito hadde bak seg et folk som hadde gått gjennom en hard skole i kampen for frihet og uavhengighet, og som støttet sine ledere. Dere ser hva Stalins storhetsvanvidd førte til. Han hadde fullstendig mistet følelsen for virkeligheten; han viste sin mistenksomhet og arroganse ikke bare overfor enkeltpersoner i Sovjetunionen, men også overfor hele partier og nasjoner.»
Da Khrusjtsjov avsluttet talen, høstet han ingen applaus. «Det var som om gulvet forsvant under oss. Ikke fordi vi elsket Stalin – men fordi hele vår virkelighet hadde vært bygget rundt ham», skrev en av tilhørerne i sine memoarer.
Delegatene reiste seg langsomt og forlot salen uten å snakke med hverandre. De hadde jo fått beskjed om at talen var strengt hemmelig, og at den ikke skulle diskuteres utenfor godkjente partimøter. Men allerede tidlig i mars begynte den å sirkulere internt i Øst-Europa, og 4. juni publiserte New York Times talen i sin helhet.
I Vesten ble den først betraktet med skepsis. Var den virkelig ekte?
Etter å ha gransket både språk og innhold konkluderte CIA med at den var troverdig. Reaksjonene i Øst-Europa pekte i samme retning. Samtidig svarte Kinas Mao Zedong med harme og bestyrtelse. For Mao var Khrusjtsjovs oppgjør farlig av flere grunner. Han var jo selv gjenstand for en voksende personkult. Hvis Stalin kunne fordømmes posthumt av sitt eget parti, kunne vel det samme skje med Mao i Kina?
Mao mente at Khrusjtsjov undergravet partiets autoritet og ga «fienden» ideologisk ammunisjon. Han skulle få rett, for i Øst-Europa skapte den forventninger om reformer og større nasjonalt handlingsrom. I Polen førte den til politisk tøvær, og i Ungarn ga den støtet den til oppstanden høsten samme år, som endte med sovjetiske stridsvogner i Budapests gater.
Khrusjtsjovs tale markerte begynnelsen på splittelsen mellom Moskva og Beijing. Kina fikk nå en mulighet til å opptre som fanebærer for den «sanne» sosialismen – og grep den med begjær. De neste årene gled de to kommunistpartiene gradvis fra hverandre. På en internasjonal kommunistkonferanse i Moskva i 1960 ble det tydelig for alle at samholdets tid var forbi.
Konflikten toppet seg de neste årene med en bitter offentlig polemikk. Samtidig ble Stalins balsamerte legeme flyttet ut av Lenin-mausoleet og begravet ved Kremlmuren. Byster og statuer av ham ble også fjernet. Arbeidet skjedde så ubemerket som mulig, ofte om natten, for partiledelsen var klar over at Stalin fremdeles hadde sine tilhengere.
I Kina, derimot, steg Mao-dyrkelsen til uante høyder. Under Kulturrevolusjonen, som begynte i 1966 og sluttet ti år senere, ble han hyllet som «Menneskehetens sol» og «Den store lederen for alle verdens folk». Hans lille røde sitatbok ble spredt i nesten en milliard eksemplarer og utgitt på 65 språk. Imens gikk formannens elleville rødegardister amok over hele landet. Også Stalin ble feiret som «en stor marxist-leninist og proletarisk revolusjonær», selv om han ikke var på samme skyhøye nivå som Mao.
Da Mao endelig sovnet inn i september 1976, trakk millioner av kinesere et lettelsens sukk. Det samme gjorde de sovjetiske lederne, som nå håpet at Kina skulle bli en mer rasjonell nabo. Som en sovjetisk diplomat senere formulerte det: «Vi sendte blomster, men felte ingen tårer.»
