Alt tyder på at et slikt land ikke lar seg «styre» utenfra. Det USA kan gjøre, og sannsynligvis vil forsøke, er å etablere en form for indirekte kontroll. Det vil si å påvirke hvem som har hendene på de viktigste spakene i staten.
Men sporene skremmer. I Vietnam startet USAs engasjement i det små. Målet var ikke å styre landet direkte, men å hindre kommunistisk dominans og sikre varig amerikansk innflytelse i regionen. I begynnelsen bisto USA med rådgivere, økonomisk hjelp og politisk støtte til regimet i Sør-Vietnam, men landet hadde ingen ambisjon om å gå massivt inn med militære styrker.
Så begynte realitetene å bite.
Det sørvietnamesiske regimet manglet legitimitet. Korrupsjon, indre splittelse og tap på slagmarken gjorde Sør-Vietnam avhengig av stadig mer amerikansk støtte. Samtidig var motparten, ledet av Ho Chi Minh, tålmodig og villig til å betale en pris USA aldri fullt ut kunne akseptere. Da det viste seg at Sør-Vietnam ikke klarte å stå imot, måtte USA velge. Trekke seg tilbake og tape ansikt – eller trappe opp.
USA valgte det siste. Gradvis ble de fåtallige rådgiverne til tusener, titusener og hundretusener soldater. På det meste hadde USA over en halv million soldater i landet. Likevel var det aldri nok. Territoriet var for stort, landskapet for utilgjengelig, motstanden for seig. Jo flere soldater USA kastet inn i krigen, desto tydeligere ble det at verdens største militærmakt hadde havnet i en hengemyr.
Da USA til slutt trakk seg ut etter Paris-avtalen i 1973, kollapset Sør-Vietnam raskt. I 1975 rullet nordvietnamesiske stridsvogner inn i Saigon. Bildene av amerikanske helikoptre som evakuerer ansatte fra ambassadetaket ble stående som et symbol på et stort strategisk nederlag. USA hadde brukt enorm makt for å forme et land – og mislyktes.
De neste årene ble USA rammet av det som ofte kalles «Vietnam-syndromet» – en sterk motvilje mot militære engasjementer utenlands uten klare mål og utsikter til seier. Amerikanske ledere ble mer tilbakeholdne, Kongressen mer skeptisk, og opinionen mindre villig til å akseptere tap. Militærmakt skulle brukes raskt, målrettet og helst overveldende – eller ikke i det hele tatt.
Dette synet preget USAs utenrikspolitikk i mange år etterpå, men ble senere delvis glemt. Terrorangrepene i 2001 åpnet for en ny fase der historiske traumer ble overskygget av akutt frykt. Invasjonene av Afghanistan og Irak hadde felles trekk med opptrappingen i Vietnam, med svake lokale partnerne og uklare mål. Underveis måtte stadig flere amerikanske soldater kastes inn. Da retrettene kom, vendte Vietnam-minnet tilbake med fornyet kraft. Bildene fra flyplassen i Kabul i 2021 ble umiddelbart sammenlignet med sammenbruddet i Saigon.
I dagens USA vil ethvert nytt fremstøt for å sende tusener av unge amerikanere ut i verden, bli møtt med hard motstand. Det legger bånd på Trump. Dermed blir han avhengig av å finne pålitelige samarbeidspartnere i Venezuela for å nå sine mål.
Men hvilke?
Trump synes å ha forkastet muligheten av å satse på fredsprisvinner María Corina Machado. Han sier hun er en hyggelig kvinne, men at hun ikke har bred nok folkelig støtte. En annen mulighet er å gi fungerende president Delcy Rodriguez en sjanse. Hun var visepresident under den nå avsatte Maduro og er for mange et ubeskrevet blad. Men Trump vil ikke ta på henne med silkehansker. «Hvis hun ikke gjør det rette, vil hun måtte betale en svært høy pris, sannsynligvis høyere enn Maduro», sa han til magasinet The Atlanctic i går.
Det betyr at hun må gjøre «det rette», i praksis tre ting: Slå ned narkokartellene og stanse narkotrafikken til USA, reintegrere Venezuelas oljesektor i det internasjonale systemet på USAs premisser, og sørge for at landet ellers blir en vennligsinnet partner. USAs krav handler med andre ord ikke om territorium, men om utfall.
For å nå disse målene er USA villig til å bruke et bredt spekter av virkemidler, både økonomiske, politiske og militære. Trump håper han kan komme langt med sanksjoner og finansiell isolasjon, men også med lokkemidler i form av investeringer og andre goder. Dette er maktformer som kan lamme eller åpne en oljesektor uten at én soldat settes i land.
Som riset bak speilet har USA sin maritime styrke, som kan kontrollere all trafikk inn og ut av landet. Venezuelas økonomi er fremdeles helt avhengig av oljeeksporten, selv om den har falt dramatisk i de senere år. Svikter oljeinntektene, finnes det ingen buffer. Det var nettopp dette som skjedde etter 2014, da oljeprisen falt samtidig som produksjonen stupte. Resultatet ble hyperinflasjon, budsjettkollaps og sosial krise.
Dette er også grunnen til at enhver diskusjon om Venezuelas fremtid begynner og ender med olje. Uten en fungerende oljeindustri finnes det ingen rask vei ut av krisen. Samtidig er oljen både teknisk krevende og kapitalkrevende. Få tviler på at store amerikanske oljeselskaper som Chevron er i stand til å få industrien på fote. Men på hvilke vilkår? Det er det springende punkt.
Vi aner konturene av en dragkamp som kan bli både intens, dramatisk og langvarig. Venezuela er et splittet land, ja kanskje mer enn noensinne. Splittelsen går ikke lenger bare mellom regime og opposisjon, men på kryss og tvers av institusjoner, eliter, territorier og samfunnslag. Det gjør situasjonen både farligere og mer uforutsigbar.
Venezuela – får vi håpe – blir aldri et nytt Vietnam. Det er likevel grunn til å minne om at landets geografi byr på det meste. I vest og nordvest strekker Andesfjellene seg inn fra Colombia, med bratte dalfører, isolerte landsbyer og dårlig infrastruktur. Dette er et klassisk geriljaterreng som det er lett å skjule seg i og vanskelig å kontrollere. I øst, sør og sørøst er forholdene like vanskelige. Til gjengjeld er slettene og kystområdene relativt åpne, og store deler av befolkningen bor urbant.
«Folkene her er milde og fredelige, og de skader ingen», skrev Columbus for mer enn 500 år siden, etter sin tredje og siste ekspedisjon. «Jeg tror at dette er det jordiske paradiset, dit ingen kan komme uten Guds vilje.»
Det er ikke sikkert at Trump vil oppleve landet som like medgjørlig.
Trump synes å ha forkastet muligheten av å satse på fredsprisvinner María Corina Machado. Han sier hun er en hyggelig kvinne, men at hun ikke har bred nok folkelig støtte. En annen mulighet er å gi fungerende president Delcy Rodriguez en sjanse. Hun var visepresident under den nå avsatte Maduro og er for mange et ubeskrevet blad. Men Trump vil ikke ta på henne med silkehansker. «Hvis hun ikke gjør det rette, vil hun måtte betale en svært høy pris, sannsynligvis høyere enn Maduro», sa han til magasinet The Atlanctic i går.
Det betyr at hun må gjøre «det rette», i praksis tre ting: Slå ned narkokartellene og stanse narkotrafikken til USA, reintegrere Venezuelas oljesektor i det internasjonale systemet på USAs premisser, og sørge for at landet ellers blir en vennligsinnet partner. USAs krav handler med andre ord ikke om territorium, men om utfall.
For å nå disse målene er USA villig til å bruke et bredt spekter av virkemidler, både økonomiske, politiske og militære. Trump håper han kan komme langt med sanksjoner og finansiell isolasjon, men også med lokkemidler i form av investeringer og andre goder. Dette er maktformer som kan lamme eller åpne en oljesektor uten at én soldat settes i land.
Som riset bak speilet har USA sin maritime styrke, som kan kontrollere all trafikk inn og ut av landet. Venezuelas økonomi er fremdeles helt avhengig av oljeeksporten, selv om den har falt dramatisk i de senere år. Svikter oljeinntektene, finnes det ingen buffer. Det var nettopp dette som skjedde etter 2014, da oljeprisen falt samtidig som produksjonen stupte. Resultatet ble hyperinflasjon, budsjettkollaps og sosial krise.
Dette er også grunnen til at enhver diskusjon om Venezuelas fremtid begynner og ender med olje. Uten en fungerende oljeindustri finnes det ingen rask vei ut av krisen. Samtidig er oljen både teknisk krevende og kapitalkrevende. Få tviler på at store amerikanske oljeselskaper som Chevron er i stand til å få industrien på fote. Men på hvilke vilkår? Det er det springende punkt.
Vi aner konturene av en dragkamp som kan bli både intens, dramatisk og langvarig. Venezuela er et splittet land, ja kanskje mer enn noensinne. Splittelsen går ikke lenger bare mellom regime og opposisjon, men på kryss og tvers av institusjoner, eliter, territorier og samfunnslag. Det gjør situasjonen både farligere og mer uforutsigbar.
Venezuela – får vi håpe – blir aldri et nytt Vietnam. Det er likevel grunn til å minne om at landets geografi byr på det meste. I vest og nordvest strekker Andesfjellene seg inn fra Colombia, med bratte dalfører, isolerte landsbyer og dårlig infrastruktur. Dette er et klassisk geriljaterreng som det er lett å skjule seg i og vanskelig å kontrollere. I øst, sør og sørøst er forholdene like vanskelige. Til gjengjeld er slettene og kystområdene relativt åpne, og store deler av befolkningen bor urbant.
«Folkene her er milde og fredelige, og de skader ingen», skrev Columbus for mer enn 500 år siden, etter sin tredje og siste ekspedisjon. «Jeg tror at dette er det jordiske paradiset, dit ingen kan komme uten Guds vilje.»
Det er ikke sikkert at Trump vil oppleve landet som like medgjørlig.
