Hvorfor?
Fordi det er noe grunnleggende galt med det kinesiske samfunnet, og problemene forsvinner ikke i overskuelig fremtid.
Supermakten i øst forventer i år en vekst på mellom fire og fem prosent. Det vil i så fall være en pen prestasjon og høyere enn alle vestlige økonomier. Men veksten vil i hovedsak komme fra eksport, ikke fra kinesernes eget forbruk. Det er nettopp dette som gjør situasjon så spesiell – og politisk krevende. «Vi er kommet til et skjæringspunkt. Kina kan ikke fortsette på denne måten», sier EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.
Det er tre grunner til det som skjer:
For det første er kineserne opptatt av å spare penger, mest fordi de føler seg usikre på morgendagen. Den kinesiske velferdsstaten er rett og slett for svak. Helseutgifter, pensjoner, utdanning og bolig faller i stor grad på individet. I et samfunn som i tillegg er preget av demografisk aldring og økonomisk usikkerhet, fremstår sparing som rasjonell adferd.
For det andre vokser lønningene for langsomt, særlig i privat sektor. Og for det tredje mangler lederne i Beijingsterke virkemidler for å løfte forbruket raskt. Grunnen er at de nødig vil stimulere økonomien med direkte overføringer til forbrukerne. Dessuten anser de storevelferdsreformer som problematiske.
Under slike forhold må industrien selge sitt overskudd til utlandet. Kina har de siste tiårene utviklet imponerendeproduksjonsmiljøer innen elbiler, batterier, solceller, maskineri, kjemikalier og elektronikk. Men disse fabrikkene kan ikke redusere driften uten betydelige sosiale og finansielle kostnader. Når hjemmemarkedet ikke absorberer varene, må de ut i verden.
I spissen for den hjemlige sparingen går landets millioner av pensjonister. Landet har nå 310 millioner innbyggere over 60 år, det vil si 20 prosent av befolkningen. Andelen over 60 år ventes å passere 400 millioner innen 2035 – og enda flere vil det bli. I 2050 vil denne gruppen utgjøre en tredjedel av befolkningen. «Den hvite bølge vil ramme oss hardt», sier samfunnsforskeren Yu Fuxian under henvisning til landets voksende hvithårede befolkning. «Dette er mennesker som er lite opptatt av å kjøpe nye klær, gå på kino, spise på restaurant eller reise hit og dit.»
Mange eldre har dessuten begrenset kjøpekraft fordi pensjonene er små. Tradisjonelt har familien, særlig barna, hatt plikt til å ta seg av de eldre. Men denne modellen er i ferd med å bryte sammen. De siste års vekst og omstilling har ført til at stadig flere eldre bor alene eller langt unna barna. På toppen av det hele er eldreomsorg i institusjoner i stor grad et privat ansvar. Derfor blir sparepengene så viktige.
Dette gir et helt annet forbruksmønster enn i land med sterke offentlige ordninger. I Europa kan mange eldre bruke mer penger fordi helse og pleie i stor grad er kollektivt finansiert. Norge er et utmerket eksempel.
Også den årlige reduksjonen i antallet yrkesaktive slår negativt inn. Det er jo denne gruppen som vanligvis driver veksten. Ifølge Verdensbanken hadde Kina i fjor rundt 774 millioner innbyggere i arbeidsfør alder. I 2050 kan det være om lag 240 millioner færre. Og denne trenden lar seg ikke stanse, selv om partiet og regjeringen oppfordrer unge par til å sette flere barn til verden.
De kinesiske ledernes vegring mot å bygge ut varige sosiale sikkerhetsnett, skyldes ikke bare de enorme kostnadene, men også overveielser av ideologisk art. Kinas utviklingsstrategi har siden 1949 hvilt på tre pilarer: produksjon, disiplin og langsiktig nasjonal styrke. Et samfunn som styres av privat konsum, forbindeslettere med individualisme og tap av statlig kontroll.
Ledernes frykt for det ukjente kommer tydelig til uttrykk i deres syn på retten til fri fagorganisering. I Kina er den slags forbudt. En fagbevegelse finnes riktignok, men den er underlagt partiets politiske mål. Arbeidstakere kan ikke etablere egne fagforeninger eller danne konkurrerende sammenslutninger. De har heller ingen reell streikerett, selv om streik ikke er eksplisitt forbudt.
Dermed er fagforeningenes rolle omvendt av den vestlige modellen. I stedet for å representere arbeidstakerne overfor arbeidsgiveren, er den kinesiske fagbevegelsen først og fremst et styringsverktøy for partiet. Denne praksisen gjelder også i de private bedriftene, som Kina får stadig flere av. Resultatet er at lønningene holdes kunstig nede, og at forbruket svekkes. Det skal likevel tilføyes at lønningene har økt betydelig i absolutte tall over tid, særlig fra 2000 til 2015.
Uansett må varene som Kina produserer, ut – ellers går alt i stå. I fjor tilsvarte landets eksport ufattelige 3 580 milliarder amerikanske dollar, opp seks prosent fra året før. Dette skjedde til tross for alskens mottiltak fra USA, EU og flere andre. De fleste prognoser går ut på at eksporten vil øke også i år.
Det betyr at lederne i Beijing må forberede seg på nye kontroverser med Trump-administrasjonen og EU-kommisjonen i Brussel. Den pågående krangelen over forhandlingsbordene er naturligvis en belastning for alle parter. Men fra et kinesisk ståsted er hjemlig stabilitet viktigere enn alt annet. Kinas historie – og partiets egen erfaring – tilsier at politisk makt tapes innenfra, ikke utenfra. Derfor prioriteres arbeidsplasser og politiskkontroll, selv om det skaper friksjon i verdenshandelen.
I april reiser Donald Trump på offisielt besøk til Kina. Balanse i samhandelen med kineserne er en fanesak for eneherskeren i Det hvite hus. I fjor var underskuddet på rundt 240 milliarder dollar. I kulissene forsøker USAs forhandlere å overtale kineserne til handelspolitiske innrømmelser, men nå som før vil de møte hard motstand. Det samme vil EU. Kommisjonen i Brussel er særlig bekymret for konkurransen fra kinesisk bilindustri.
Kineserne store fortrinn er deres tilsynelatende fraværav hastverk. I et land hvor lederne ofte siterer sine gamle filosofer, er ikke tiden en fiende, men en alliert. Som militærteoretikeren Sunzi sa for 2500 år siden: «Hvis man kjenner motparten og kjenner seg selv, vil seieren ikke være i fare.»
