Tiden går, og stillheten rår i Trommetårnet. Men i nesten 700 år dikterte den største trommen i Midtens rike livsrytmen til alle Beijings innbyggere. «Slagene rullet som tunge bølger i alle himmelretninger», leser jeg i en gammel bok.
Slagene varslet nattens regime – at ferdsel, handel og håndverk i det offentlige rom skulle opphøre, og at byportene skulle stenges.
«Hver natt rir vakter rundt i byen i grupper på tretti til førti mann for å undersøke om noen er ute på ulovlig tidspunkt», skrev Marco Polo på slutten av 1200-tallet. «Den som blir funnet, blir arrestert og satt i fengsel.»
Men bak hjemmets fire vegger kunne folk gjøre som de ville. Det kinesiske gårdshuset (siheyuan) var tilpasset nettopp dette: et indre, privat rom beskyttet beboerne fra den regulerte natten utenfor. Her kunne den som ville, hygge seg videre med kortspill og annet i lysskjæret fra familiens oljelampe. Oljen som ga den liv, var vegetabilsk. Sesamolje var svært vanlig, men også raps- og soyaolje.
Trommetårn var vanlige i det gamle Kina. De første ble reist for mer enn to tusen år siden. Like viktige som trommetårnene var klokketårnene, som varslet at en ny dag hadde begynt. Da ble byportene gjenåpnet, og folk strømmet ut i gatene.
Beijings ruvende tromme- og klokketårn ble innviet i 1272, tre år før Marco Polo red inn i byen. Flere tiår tidligere hadde mongolene stormet gjennom byportene og erobret keisertronen. Beijing hadde likevel et umiskjennelig kinesisk preg hvor arkitekturen gjenspeilte kinesernes lengsel etter orden og harmoni.
Venetianeren konstaterte at byen var kvadratisk, og at den var omgitt av en høy mur med et stort antall porter. Kineserne kalte den Dadu, mens mongolene omtalte den som Khanbalik (Khanens by). Dagens eksperter tror den hadde et areal på mellom femti og seksti kvadratkilometer. Fra tårnene kunne den minne om et stort sjakkbrett.
«Jeg kan forsikre dere om at gatene er så brede og rette at man fra toppen av muren over en av portene kan se helt bort til porten på motsatt side», fortsatte Marco Polo. «Byen er full av vakre herskapshus, vertshus og boliger, og langs hver hovedgate finnes det boder og forretninger av alle slag.»
Ifølge nyere anslag kan Khanbalik ha hatt opp mot en million innbyggere. Venetianeren nøyde seg med å fastslå at byen hadde så mange mennesker at ingen kunne telle dem. Enda flere bodde i forstedene utenfor murene, men der var det ikke så trygt å leve.
«Alle de prostituerte bor i forstedene, og der er de så mange at det ikke er til å tro. Jeg forsikrer dere om at det finnes hele 20.000 av dem, og alle fyller menns behov for penger.»
Men innenfor bymurene rådde den perfekte ro og orden. Byen og landet ble på den tiden styrt av Kublai Khan, en sønnesønn av den fryktede Djengis Khan. Av de mongolske storkhanene huskes han som den største. Kublai styrte fra 1260 til sin død i 1294. Under hans lederskap erobret mongolene ikke bare Kina, men også et stort antall andre land. Marco Polo beskrev ham som «fint bygd, verken for kort eller lang, men av middels høyde ... han har lys og rosenrød hud, øynene er svarte og vakre, nesten velformet og korrekt plassert i ansiktet».
Kublai Khan bodde i sitt mongolsk-inspirerte palass midt i byen, som Marco Polo – etter eget utsagn – besøkte flere ganger, og som han også beskriver i boken sin.
Trommetårnet og klokketårnet ble reist cirka to kilometer nord for palasset, på samme akse fra nord til sør. Det opprinnelige Trommetårnet så merkbart annerledes ut enn bygningen vi ser i dag. Det besto av en rektangulær murbase i grå tegl og, over den, en trebygning som huset den viktige trommen. Under Ming-dynastiet (1400-tallet og senere) ble det ombygd og gitt mer dekor, og under Qing-dynastiet (1644–1911) ble det enda mer forskjønnet.
Selve trommen skal ha hatt en diameter på 1,7 meter og vært nesten like høy, med en kropp av uthult massivt tre og overtrukket med tykk oksehud.
Klokketårnet ligger mindre enn hundre meter nord for Trommetårnet. Også det er blitt ombygd flere ganger, hver gang med tanke på å kunne tåle vekten av den 65 tonn tunge bronseklokken. I motsetning til europeiske kirkeklokker ble ikke denne svingt, men slått fra utsiden. Den massive tykkelsen sørget for at klangen kunne vare i mange sekunder – ideelt for et instrument som skulle vekke byen til dåd.
Men var det mulig å høre trommen og klokken overalt innenfor bymurene?
Ja, for folk flest, sier dagens eksperter. Husene i byen var lave og besto som oftest av bare én etasje. Det var ingen støy fra biler og fabrikker, og tårnene sto på solide murbaser i byens sentralakse. Derfor nådde signalene langt, selv om vær og vind kunne skape problemer. Systemet fungerte uansett fordi mange nok hørte dem. De som ikke gjorde det, oppfattet dem indirekte – og ingen kunne overse konsekvensene.
Ifølge Marco Polo risikerte innbyggere som brøt portforbudet, å bli straffet med stokkeslag. Antallet varierte med alvoret av forbrytelsen, og i noen tilfeller kunne den stakkars synderen bli slått i hjel. Kublai Khan hadde et stort voldsapparat til rådighet, og hver av de tolv byportene ble ifølge venetianeren bevoktet av tusen vaktsoldater. Her bør vi imidlertid tilføye at tallene han oppga, ofte kunne virke oppblåste.
Mongolenes styre varte til 1368, da kineserne igjen ble herrer i eget hus. Men Trommetårnet og Klokketårnet ble stående og vokte over byen på samme måte som før, ja helt fram til 1924. Da ble landets siste keiser fordrevet fra Beijing, tretten år etter at han ble formelt avsatt. I en tid hvor nymotens klokker ble vanlige, mistet signalene fra tårnene sin betydning.
Dagens travle turister i Beijing prioriterer å besøke Den forbudte by med sine imponerende palasser. Det sirkelrunde Himmelens tempel er også populært, for ikke å snakke om Den store muren, som snor seg over åsryggene et par timers kjøring nord for byen. Kanskje trenger de en påminnelse om at Trommetårnet og Klokketårnet er vakrere enn noensinne, og at det er fullt mulig å klatre opp i dem og nyte utsikten over byen. Trommetårnet er 47 meter høyt, mens Klokketårnet er merkbart lavere med sine 33 meter.
I 2024 ble Beijings «keiserlige sentralakse» skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Aksen strekker seg fra Klokketårnet i nord til Yongdingmen («Den stabile port») i sør og omfatter en rekke monumenter, som Den forbudte by. I nordenden finner vi også flere av byens gamle hutonger, det vil si boligmiljøer av smale gater og lave hus organisert rundt intime, indre gårdsrom. Hvis myndighetene står ved løftene sine, skal også disse restene fra en svunnen tid bevares.
Her finner vi også kaféer og tehus hvor trendy kinesisk ungdom samles rundt sine laptoper. Miljøene virker uformelle, nesten litt røffe, med synlige murvegger og gjenbrukte møbler. Lenge etter at kveldsmørket har senket seg over byen, siver levende musikk ut fra noen av lokalene. Stemningen er lavmælt. Folk sitter tett og blir værende lenge, for kommandoene fra tårnene har for lengst forstummet.
Det herskende kommunistpartiet har likevel god kontroll over byens store og små. Med ny teknologi og millioner av videokameraer overvåker Store Bror sine undersåtter fra morgen til kveld, ja døgnet rundt. Dagens Beijing teller den mer enn tjue millioner innbyggere – og bymuren er revet. Men det spiller ingen rolle så lenge de også overvåkes av sine egne statsstyrte mobiltelefoner.
Under slike forhold vil den jevne kineser nødig utfordre Store Bror. Han eller hun risikerer kanskje ikke å bli banket opp med stokk, som i gamle dager. Men tortur er utbredt i Kina, skjønt ikke som en lovfestet straff. Fenomenet er grundig dokumentert av FN, Amnesty International og Human Rights Watch. Forskjellen mellom før og nå er at avstraffelsene foregår i det skjulte. Mens keiserens stokkeslag var statens åpne hånd, er dagens tortur statens skjulte hånd.
Neste gang du reiser til Beijing, setter du av en dag til å vandre langs byens sentralakse, en strekning på 7,8 kilometer. Som UNESCO skriver: «Denne aksen er et enestående uttrykk for kinesisk stats- og byplanlegging, der kosmologi, politisk makt og hverdagsliv er vevd sammen i én sammenhengende romlig orden.»
Begynn din vandring i sør, og når du endelig står foran Trommetårnet, går du de 70 trappetrinnene til topps. Trommen du ser, er ikke den opprinnelige, men en moderne kopi. Er du heldig, holder unge menn i historisk-inspirerte drakter en trommeoppvisning den dagen.
Men: Hold deg godt for ørene!
