Min elskverdige nabo sier hun brenner etter å kaste en bløtkake i fleisen på Donald Trump. Selv advarer jeg henne mot å gjøre det. Hun lager nemlig de beste bløtkaker som tenkes kan, med masse krem og friske jordbær på toppen. Og det fortjener han ikke. Gi heller bløtkaken til meg!
Tidligere har jeg skrevet om muligheten av å sende Trump dit peppern gror. Men vil vi folket i India og Indonesia så vondt? Litt barmhjertighet må vi da kunne vise, selv om vi lever i en vanskelig tid.
Så hvilke muligheter har vi, eller mer presist amerikanerne, til å fjerne Trump?
«Om jeg ikke vinner mellomvalget, blir jeg stilt for riksrett», advarte han på et møte i går – og mellomvalget finner sted i november.
Da velges alle de 435 medlemmene av Representantenes hus, samt en tredjedel av Senatet (34 av 100 senatorer). Likeså en lang rekke guvernører, delstatsforsamlinger og lokale maktposisjoner, men Kongressen er naturligvis det nasjonale tyngdepunktet.
Mellomvalg er viktige fordi de fungerer som en folkeavstemning over den sittende presidenten. Historisk mister presidentens parti nesten alltid seter i Kongressen ved første mellomvalg. Det skjedde for Clinton, Bush, Obama og Biden, og denne politiske tyngdeloven må også Donald Trump forholde seg til.
Hvis republikanerne beholder flertallet i begge kamre, vil det bli tolket som en kraftig bekreftelse fra velgerne. Da kan Trump regjere videre med betydelig handlefrihet, presse gjennom lover og budsjetter, få dommere godkjent – og Kongressens kontrollfunksjon forblir svak.
Men vinner opposisjonen ett eller begge kamre, endrer alt seg. Da får USA det som kalles en splittet regjering, «a divided government». Presidenten sitter fremdeles, men Kongressen blir en bremsekloss. Lovgivning stopper opp, budsjetter blir kamparenaer, høringer gjenoppstår, og trusselen om riksrett vender tilbake. Kort sagt: Presidentvalget avgjør hvem som styrer, mellomvalget avgjør om de får lov til det.
Ingen vet hva som vil skje til høsten. Inntil videre kan det fastslås at riksrett har vært et lite effektivt verktøy i USA. President Andrew Johnson overlevde med én stemmes margin i 1868, og Bill Clinton beholdt embetet etter riksrettssaken i 1998. Donald Trump ble stilt for riksrett to ganger i sin første periode – uten å bli dømt. Ingen amerikansk president er noen gang blitt formelt avsatt.
Noen av oss husker Richard Nixon, som i 1974 sto i fare for å bli stilt for riksrett på grunn av Watergate-skandalen. Heldigvis hadde han forstand til å trekke seg i tide. «Jeg har aldri vært den som stikker av», sa han i sin TV-sendte tale 8. august. «Men som president må jeg sette interessene til det amerikanske folk først.»
Dagen etter tok han avskjed med sine medarbeidere på plenen utenfor Det hvite hus, hvor han snudde seg mot pressefolkene og gjorde V-tegnet. Bildet av ham med armene i været, før helikopteret lettet, ble et ikonisk øyeblikk i amerikansk politisk historie.
En riksrettstiltale mot Nixon ville i henhold til grunnloven av 1787 ha krevd alminnelig flertall i Representantenes Hus. Saken ville så ha gått til Senatet, som kunne ha avsatt ham med 2/3 flertall. Denne loven kommer fremdeles til anvendelse hvis presidenten anses skyldig i «forræderi, korrupsjon eller andre alvorlige forbrytelser».
Donald Trump er USAs 47. president. De aller fleste har sittet perioden ut, men fire presidenter er blitt drept mens de satt i embetet. Abraham Lincoln ble skutt i 1865, bare dager etter borgerkrigens slutt, i det som fremdeles regnes som et av de mest traumatiske øyeblikk i amerikansk historie.
James A. Garfield ble skutt i 1881 og døde etter uker med infeksjoner, mye på grunn av datidens primitive medisinske behandling. I 1901 ble William McKinley drept av en anarkist under et offentlig arrangement. Og i 1963 ble John F. Kennedy skutt i Dallas, i et attentat som ennå kaster lange skygger i USA.
Jeg husker hendelsen godt. Daværende utenriksmedarbeider Halfdan Hegtun ledet oss gjennom lange ekstrasendinger i NRKs gamle «dampradio». Dagen etter sto læreren vår stiv og alvorlig bak kateteret og sa at vi ikke måtte utelukke en tredje verdenskrig.
I tillegg har fire presidenter dødd i embetet av sykdom eller naturlige årsaker. Den mest kjente og kortest sittende er William Henry Harrison, som døde etter bare 31 dager i 1841. Senere fulgte Zachary Taylor i 1850 og Warren G. Harding i 1923. Under andre verdenskrig døde også Franklin D. Roosevelt, etter å ha ledet landet gjennom tolv år med krise, krig og global omveltning.
Nevnes bør også Woodrow Wilson, som var nær på å dø på post. Høsten 1919, midt under en utmattende rundreise, kollapset han. Han hadde lenge vært svekket av høyt blodtrykk og mindre slag, men 2. oktober det året ble han rammet av et massivt hjerneslag. Den venstre siden av kroppen ble lammet, synet ble skadet, og hans mentale kapasitet ble kraftig redusert. I praksis var han ute av stand til å styre.
USA hadde den gang ingen klar mekanisme for å erklære en president midlertidig eller permanent uskikket, og det 25. grunnlovstillegget lå flere tiår fram i tid. I stedet oppsto et maktvakuum som raskt ble fylt av presidentens kone, Edith Wilson. Hun avgjorde hvem som fikk møte ham, hvilke dokumenter som ble lagt fram, og hvilke saker som nådde hans sykeseng i Det hvite hus.
I mellomtiden fikk amerikanerne beskjed om at presidenten var «utmattet», men i bedring. I realiteten var han sterkt redusert resten av sin periode.
Edith Wilson beskrev senere sin rolle som «stewardship» – forvaltning, ikke styring. Hun hevdet at hun aldri tok politiske beslutninger selv, bare sorterte saker og videreformidlet dem når hun mente presidenten var i stand til å ta stilling. Kritikere har vært mindre velvillige. Flere historikere har omtalt perioden som et uoffisielt og uerklært «regentskap», der USAs førstedame fungerte som en slags skyggepresident.
Det 25. grunnlovsvedlegget ble vedtatt av Kongressen i 1965 og var ment å fylle et åpenbart hull i grunnloven. Det består av fire hoveddeler, og er i praksis USAs «beredskapsplan» for presidentembetet.
For det første slår det fast, uten rom for tolkning, at visepresidenten blir president dersom presidenten dør, går av eller avsettes. Dette kan høres selvsagt ut i dag, men var tidligere juridisk uklart.
For det andre fastsetter vedlegget en fremgangsmåte for å fylle et ledig visepresidentembete. Presidenten kan nominere en ny visepresident, som må godkjennes av begge kamre i Kongressen.
Den tredje delen åpner for at presidenten midlertidig kan overføre makten frivillig, for eksempel ved kirurgi eller alvorlig sykdom. Da trer visepresidenten inn som fungerende president inntil presidenten selv erklærer seg arbeidsfør igjen.
Den fjerde delen er den mest kontroversielle og mest omtalte. Den gir visepresidenten og et flertall av regjeringen mulighet til å erklære presidenten uskikket mot hans vilje. I så fall overtar visepresidenten som fungerende president. Dersom presidenten protesterer, går saken til Kongressen, som må avgjøre spørsmålet med kvalifisert flertall.
Dette punktet er ment som en nødløsning, ikke et politisk våpen. Det er skrevet for situasjoner der presidenten åpenbart er ute av stand til å fungere – for eksempel ved slag, koma, alvorlig demens eller psykisk sammenbrudd – men selv nekter å gi fra seg makten. Det handler ikke om han er upopulær eller ikke, eller om han oppfattes som politisk uskikket.
Det skorter ikke på psykiatere i dagens USA som hevder at Trump er mentalt syk. Men så lenge presidentens nærmeste krets støtter ham, er det irrelevant hvor mange psykiatere som rister på hodet. Uten lojalitetsbrudd i Trumps nære krets skjer ingenting.
Det var det.
Og nå fikk jeg veldig lyst på en kopp kaffe – og et stykke bløtkake med jordbær på toppen.
