Millioner av japanere elsker dette tempelet – og 1,4 milliarder kinesere hater det.
Porten til Yasukuni-tempelet i Tokyo åpner allerede klokken seks om morgenen. Før dagen er omme, har tusener besøkt det. De vandrer opp en lang allé bevoktet av eviggrønne trær, til de får øye på en portal som markerer overgangen fra menneskenes til gudenes rom. Her sømmer det seg å stanse og bukke dypt, skjønt mange, særlig intetanende turister, rusler uanfektet videre.
I Japan finnes talløse portaler av denne typen, kalt torii. Vanligvis består de av to vertikale stolper og én eller to horisontale bjelker. Ofte er de rødmalte, men denne er støpt i bronse og sies å være en av landets største.
Yasukuni ble grunnlagt i 1869 av keiser Meiji, kort etter Meiji-restaurasjonen, for å ære falne i borgerkrigen som brakte ham tilbake til makten. Ti år senere fikk det navnet Yasukuni Jinja, «tempelet for en fredelig nasjon». Men for Kina er det et symbol på terror og krig, for i dag hedrer det alle de 2,46 millioner japanske soldater som har falt for fedrelandet siden 1800-tallet – også fjorten av de mest sentrale krigsforbryterne som ble dømt under Tokyo-prosessene i 1946.
Mellom 15 og 20 millioner kinesere ble drept under Japans invasjon og okkupasjon av Kina fra 1937 til 1945. Bare i løpet av noen få uker i krigens startfase ble rundt 250.000 til 300.000 mennesker massakrert i byen Nanjing, den gang landets hovedstad. Tragedien har bitt seg fast i kinesernes kollektive minne. Derfor reagerer lederne i Beijing skarpt hver gang høytstående japanske politikere oppsøker tempelet for å utføre sine ritualer.
I oktober fikk Japan sin første kvinnelige statsminister, 64 år gamle Sanae Takaichi. Hun har besøkt Yasukuni flere ganger, blant annet som minister i tidligere regjeringer. Etter at hun ble regjeringssjef, har hun klokelig nok holdt seg unna. I stedet har hun nøyd seg med å sende en seremoniell gave – et shintō-offer. Det kan bestå av en liten gren av sakakietreet pyntet med papirremser, eller et pengebeløp. Det er en måte å vise respekt på uten å være fysisk til stede.
Takaichi blir likevel utsatt for sviende kritikk fra kinesisk hold. Årsaken er hennes uttalelse om at et kinesisk angrep på Taiwan vil være «en eksistensiell trussel» mot Japan. Formuleringen ble av mange tolket som at Japan i så fall vil engasjere seg militært på USAs side og forsvare Taiwan.
Statsministeren har siden dempet seg noe, men Kina er stadig på hugget og krever «full oppklaring» og tydeligere anger for overgrepene under andre verdenskrig.
Imens går livet i Yasukuni sin vante gang. Området er som en stor grønn lunge bestående av flere bygninger. Det helligste stedet, honden, ligger innerst i tempelaksen, bak flere torii-portaler, hovedallén og bønnehallen. Her utfører shintoprestene sine ritualer for de døde; her er også navnene til de 2,46 millioner falne skrevet inn i tempelets «minnebok». Ingen privatperson eller politiker slipper inn her, heller ikke statsministeren.
I henhold til shintōtradisjonen blir en soldat som dør i krig, ikke bare minnet, men opphøyd til guddommelig status. I honden skriver prestene navnet inn med kalligrafi. Innvielsesriten begynner med at sjelen «kalles inn» og renses; deretter forenes den med de allerede innskrevne sjelene. I Yasukunis teologi blir disse sjelene kollektivt én guddom.
Det betyr at den som er innskrevet, ikke kan fjernes. Navnene til de fjorten krigsforbryterne kan derfor ikke strykes. Innskrivingen skjedde i 1978, uten at regjeringen ble informert. Japan var på den tiden opptatt av å bedre forholdet til Kina, og prestene forsto at politikerne ville protestere hvis de fikk vite hva som skulle skje. Da innskrivingen ble kjent året etter, utløste den en diplomatisk storm.
«Japan har vist sitt sanne ansikt», skrev partiorganet Folkets Dagblad, som de neste årene fulgte opp med tirader rettet mot «japansk militarisme og revansjisme». Avisen minnet om at sju av de innskrevne ble dømt til døden og henrettet i 1948, blant dem Hideki Tojo, statsminister i de mest avgjørende krigsårene.
Shintoismen har dype røtter i Japan og er mer enn tusen år gammel. Kjernen i den er troen på forfedrenes ånder og naturånder. Fjell som Fuji, trær som sakaki, steiner og fossefall – alle kan romme åndelige krefter. Derfor er shintō-arkitekturen åpen, enkel og ofte omgitt av trær, som i Yasukuni.
Inntil 1945 var shintoismen statsreligion i Japan, og keiseren ble ansett som etterkommer av solgudinnen Amaterasu. Etter Japans nederlag sørget de allierte for å skille religion og stat og fjerne keiserens guddommelige status.
I Yasukuni fortsetter japanerne å fremsi sine bønner, slik de har gjort siden tempelet ble innviet. De bukker dypt to ganger, klapper så to ganger for å vekke åndeverdenens oppmerksomhet, ber en stille personlig bønn og avslutter med et siste bukk. De ber for falne soldater og avdøde slektninger, for nasjonens sikkerhet og for personlig velvære. Det er ikke mer mystisk enn som så.
Mange føler likevel at det er noe galt med Yasukuni. For hvorfor viser tempelet så liten respekt for land som Kina og Korea, som led så fryktelig under Japans overherredømme?
På tempelområdet ligger Yūshūkan-museet, som forteller landets krigshistorie med et sterkt subjektivt blikk. Utenlandske besøkende reagerer ofte med sjokk over utstillingene, hvor forbrytelser fremstilles som heltedåder. Det finnes ingen empati med ofrene og ingen refleksjon over fortiden. «De japanske soldatene kjempet med lojalitet, disiplin og selvoppofrelse for keiseren og nasjonen», leser vi. «Deres innsats var et uttrykk for dyp patriotisme og moralsk karakter.»
Den kanadiske historikeren Timothy Brook, som har skrevet flere bøker om Japan under andre verdenskrig, karakteriserer museet som «et ekko av 1930-årenes nasjonalistiske propaganda». Ian Buruma, forfatter av boken Wages of Guilt: Memories of War in Germany and Japan, omtaler det som «et alternativt univers hvor angriperen fremstiller seg selv som offer».
Yasukuni-tempelet er i dag en privat institusjon som ledes av sitt eget presteskap og styre. Derfor kan ingen utenforstående, heller ikke regjeringen, tvinge det til noe som helst. Det betyr i praksis at det vil være en evig kilde til høylytte protester fra Beijing og andre.
Men japanere flest later ikke til å bry seg, og når Soloppgangens Land går inn i 2026, vil flere hundre tusen mennesker oppsøke tempelet for å be om hell og lykke. Folk samler seg foran hovedporten i god tid før midnatt, og når den åpnes presis kl. 00.00, flommer folkemengden inn. De tre første dagene i år ble tempelet besøkt av rundt 300.000 mennesker. «For vanlige japanere er Yasukuni en bro mellom generasjoner», skriver storavisen Asahi Shimbun.
Det er naturligvis riktig. Og for noen er tempelet enda litt mer.
