Donald Trump, det «fødte geni», forteller oss at han på rekordtid har stanset åtte blodige kriger. En av dem er den bitre grensestriden mellom Thailand og Kambodsja. Med Trump som stolt vitne signerte de to landenes statsministre en våpenhvile i oktober. Men nå skyter de igjen på hverandre.
Kampene de siste fem dagene har pågått flere steder langs den 800 kilometer lange grensen. Også nær det unike Preah Vihear-tempelet.
«Det er ikke mulig å nærme seg Preah Vihear uten å føle at man går inn i et landskap skapt for ritualer», skrev den franske arkeologen Bernard-Philippe Groslier på 1960-tallet. Groslier var en skjønnånd som tilbrakte store deler av livet i Kambodsja og skrev flere bøker om sitt arbeid.
Tempelet klamrer seg til en 550 meter høy klippe med vid utsikt i alle retninger – og kort vei til himmelen. Den første sandsteinen ble lagt på 900-tallet, den siste fire hundre år senere. Dette var også khmerrikets storhetstid. Riket omfattet ikke bare dagens Kambodsja, men også deler av Thailand, Laos og Vietnam.
I 1962 avgjorde Den internasjonale domstolen i Haag at helligdommen tilhører Kambodsja og ikke Thailand. Thaiene så ut til å godta dommen, men motviljen lå latent under overflaten, som et ulmende bål. Det sies ofte at buddhistiske land er mer fredelige enn andre, men Preah Vihear minner oss om at også buddhister kan mobilisere og gripe til våpen.
Området rundt tempelet har vært omstridt i generasjoner. På 1800-tallet ble Kambodsja et fransk protektorat, mens Siam (dagens Thailand) forble fritt. De to naboene ble enige om en felles grense – i grove trekk. Karttegnerne tok imidlertid ikke alltid hensyn til lokale forhold, og Preah Vihear ble liggende i en gråsone der begge parter fortsatte å yppe seg.
Dommen i Haag var ment å sette sluttstrek for striden, men tidlig på 2000-tallet blusset konflikten opp igjen. Etter at UNESCO i 2008 vedtok å føre tempelet opp på verdensarvlisten som kambodsjansk eiendom, tilspisset situasjonen seg. Soldater rykket inn på begge sider, og i 2011 kom de mest alvorlige trefningene. Artillerigranater ble avfyrt, minst ti soldater ble drept, og deler av tempelområdet ble skadet.
Tidligere i år, før våpenhvilen ble inngått, ble titusener av mennesker på begge sider drevet på flukt. Hva som skjer fra uke til uke, avhenger i stor grad av hvem som hersker i Bangkok. Thailand har i mange år vært styrt av en giftig miks av generaler og sivile politikere, og spesielt generalene vil gjerne demonstrere sin autoritet ved å gripe til våpen.
Preah Vihear har i flere hundre år vært et pilegrimsmål for både thaier og kambodsjanere. For kambodsjanerne er stedet ikke bare et historisk monument, men også et åndelig utsiktspunkt, et sted der forbindelsen mellom jord og himmel oppleves sterkere enn nede på sletten. Derfor kommer munker jevnlig opp for å velsigne stedet, og pilegrimer legger igjen røkelse, lotusblader og små sedler – alt i håp om beskyttelse, helse eller bedre tider for familien.
På thailandsk side er følelsene ikke mindre sterke. Selv om tempelet ligger på kambodsjansk territorium, har mange thaier et emosjonelt forhold til Preah Vihear, som de kaller Phra Viharn. Også de ser stedet som del av sin religiøse arv, og thailandske buddhister har i årtier reist til grensen for å be. Konflikten mellom landene handlet derfor ikke bare om politikk, men også om hvem som hadde rett til å forvalte helligdommen.
Nå om dagen skygger pilegrimer og turister unna stedet. Men under normale forhold er Preah Vihear et ettertraktet reisemål. Nærmer vi oss fra kambodsjansk side, fra sør, møtes vi ikke av flere massive tårn som i Angkor Wat. I stedet går vi gjennom en serie monumentale porter (gopuraer), knyttet sammen av trapper og svake stigninger. Tempelet – og fjellet det ligger på – er som skapt for en prosesjon som fører oss stadig nærmere himmelen.
Preah Vihear er bygget av varm, gråbrun sandstein og rustrød lateritt, med en værbitt overflate formet av monsunregn og sol. Resultatet er en dramatisk, nesten levende tekstur. Hele komplekset strekker seg over 800 meter, i en rett akse som følger fjellryggen. På toppen ligger sanktuariet, det hellige rommet: en lav bygning prydet med dansende apsaraer, lotusornamentikk, historiske inskripsjoner og motiver av hinduguden Shiva.
Shivas tydelige nærvær skyldes at tempelet opprinnelig ble reist som en hinduistisk helligdom. Men siden buddhismen senere ble den dominerende religionen i regionen, er også Buddha rikelig til stede.
Går vi ut på nordsiden av helligdommen, forsvinner bakken plutselig under oss. Tempelet ender på en bratt klippe, hvor slettelandet åpner seg i et stup ned mot Thailand. Mest av alt er det dette synet som gjør Preah Vihear så unikt: Vi får følelsen av å stå på kanten av verden.
«Av alle templene i Indokina er Preah Vihear det som overrasker mest, fordi det er som kastet ut over en avgrunn», skrev Philippe Stern, en fransk kunsthistoriker, på 1930-tallet.
Det skorter ikke på templer i Thailand og Kambodsja, og hvor vi enn ferdes, møter vi buddhistmunker i sine oransjefargede kjortler. I Thailand er 94 prosent av befolkningen buddhister, i Kambodsja 97 prosent – og begge tilhører samme «skole», theravadaen. Så hvorfor klarer de ikke å holde fred? Buddha sto for ikke-vold og ba sine disipler respektere alt liv.
Svaret er at tro og virkelighet følger forskjellige veier, ikke bare i Sørøst-Asia, men overalt.
Lite tyder på at USA vil gjenoppta meklingen i konflikten med det første. I hvert fall har regjeringen i Thailand signalisert at den ikke ønsker tredjeparter inn i bildet. I stedet vil landet forsøke å få til bilaterale forhandlinger med Kambodsja. Det er nok mulig, men faren for at samtalene kjører seg fast, virker like stor som før.
Inntil videre er det ingen pilegrimer å se på veiene til Preah Vihear. Bare et lite antall kambodsjanske munker – og et stort antall kambodsjanske soldater – vokter den ensomme helligdommen i krigens grenseland.
