Edwin het han, og vi må anta at han gråt da han ble født. Men med årene smilte han fra øre til øre, og som arkitekt av den klassiske skolen ble han en suksess. I 1912 ble han til og med forespurt om å tegne en splitter ny by, New Delhi, og han takket ja med én gang.
Calcutta hadde lenge vært hovedstad i Britisk India, men tidlig på 1900-tallet mente britene at de trengte en ny. «Gamle» Delhi viste seg å være uegnet, for byen var forfallen og kaotisk, og gatene var så altfor trange. Dermed ble 42 år gamle Edwin Lutyens - en ekte sønn av London - kalt til dåd.
Resultatet ble en flunkende ny hovedstad som også ble omtalt som «The Garden City». For her var det alléer, hager og grønne lunger, og luften var ren og klar. Men i dag? Innbyggerne får knapt nok puste, og tusener dør av lungesykdommer hvert eneste år.
Nå er vi i desember, og forurensningen er verre enn noensinne.
«Jeg bor i Delhi, en av verdens mest forurensede storbyer, som om vinteren pakkes inn i et matt, sepiafarget slør. Luften svir i øynene, lukter giftig og etterlater en metallisk brennende følelse i halsen», skriver den indiske forfatteren Anurag Minus Verma i et innlegg i New York Times.
«Dette er min første vinter som far til en liten jente», fortsetter han. «Hun burde være en kilde til uhemmet glede, men gir meg også angst for hva luftforurensningen gjør med hennes uutviklede organer, og for det miljøet vi etterlater hennes generasjon.»
New Delhi, slik Lutyens definerte bygrensen, har fremdeles et beskjedent folketall, bare 300 000. «Gamle» Delhi med forsteder har imidlertid est ut til 33 millioner, og utslippene fra tusener av fabrikkpiper og millioner av kjøretøyer svever i alle retninger.
«Hver morgen tar jeg datteren min med til vinduet i leiligheten vår. Hun stirrer med undring på verden utenfor, på mennesker og sykler som beveger seg inn og ut av det grå røykteppet. Barn ønsker å være i friluft, men disse glimtene gjennom et skittent vindu er alt jeg kan tilby henne.»
Verma skriver at han føler seg både hjelpeløs og skyldbetynget. Om han bare kunne ha pakket sakene sine og flyktet til et annet sted!
Luften er tung allerede fra morgenen av. I Østen stiger solen opp, ja vel, men lyset klarer sjelden å trenge ned til menneskene. Konturene av bygninger og trær er like utydelige som fotografier dyppet i vaselin. Øyne svir, halsen føles ru, og en tørr hoste følger folk gjennom dagen.
I desember domineres forurensningen av svevestøv, særlig de minste partiklene, som trenger dypt ned i lungene og inn i blodbanen. Disse partiklene kommer fra trafikk, dieselgeneratorer, kullkraftverk i regionen, vedfyring i husholdninger og fra støv som virvles opp av en by i konstant bevegelse. Vinterstid forverres situasjonen ved at kald luft blir liggende som et teppe over bakken, mens den varmere luften legger seg over og hindrer forurensningen fra å stige til værs. På denne måten hoper utslippene seg opp dag etter dag.
Arven etter Lutyens gjør imidlertid tilværelsen lettere – for noen. I de grønne, åpne områdene i New Delhi, som briten anla med brede avenyer og store avstander mellom bygningene, er luften ofte merkbart bedre enn i de tette boligområdene i øst og nord. Likevel slipper ingen helt unna.
India har i de senere år vært en av de raskest voksende økonomiene i Asia. I år forventes en BNP-vekst på rundt sju prosent. Ingen land i Asia kan vise til noe tilsvarende, ikke engang Kina. Indiske ingeniører er blant verdens fremste, og for to år siden landet India et romfartøy nær månens sørpol. Bragden ble hyllet med store avisoverskrifter i både inn- og utland. Så hvorfor klarer ikke regjeringen å rydde opp i miljøet i Delhi?
Svarene er som vanlig nokså innfløkte. Den kanskje viktigste årsaken er at indiske politikere tradisjonelt har vært lite opptatt av miljøspørsmål, og at politisk rivalisering og korrupsjon har stått i veien for en effektiv innsats. Dessuten skyldes mye av forurensningen i Delhi tilsig utenfra, særlig delstatene Punjab (32 millioner innbyggere) og Haryana (31 millioner).
Begge delstatene har store kullkraftverk som spyr ut røyk året rundt. Dieselgeneratorer blir også flittig brukt, og mye av tungtransporten foregår med dieselbiler. Også landbruket er en miljøversting med sin utstakte halmbrenning. Når risavlingen er i hus i september/oktober, etterlater den korte, harde risstubber og store mengder halm og plantemateriale.
Før neste avling, som vanligvis er hvete, må åkrene ryddes. Den enkleste metoden er å sette fyr på stubbene og halmen. Når flere tusen åkre brennes samtidig, frigjøres enorme mengder røyk, sot og PM2.5-partikler som er små nok til å omgå kroppens naturlige forsvar. Om høsten driver røyken mot Delhi og andre byer lenger sør. I de verste høstukene kan halmbrenningen stå for nesten halvparten av PM2.5-nivåene i Delhi.
Halmbrenning er egentlig forbudt, men siden bøndene er en mektig velgergruppe, kvier politikerne seg for å håndheve forbudet. Et virvar av politiske partier, ikke minst på delstatsnivå, gjør det ikke lettere å bli enige om effektive tiltak.
På toppen av pyramiden, i New Delhi, sitter statsminister Narendra Modi. Han har vist seg handlekraftig i mange sammenhenger, men har måttet tåle hard kritikk for sin miljøpolitikk. Se hva Kina gjør, sier kritikerne. Se hva de har fått til i Beijing, Shanghai og andre byer! Gjennomgangsmelodien er at Modi er flink til å snakke høyt om miljøsaken på internasjonale konferanser, men lite aktiv på hjemmebane.
«Det er for mye retorikk og for lite handling», sier miljøeksperten Sunita Narain ved Senter for vitenskap og miljø i New Delhi.
«Delhi er et gasskammer akkurat nå», tilføyer legen Naresh Dang.
Både leger og myndigheter anbefaler innbyggerne å være mest mulig innendørs og å bruke luftrensere – hvis de har. Utendørs bør de bruke en maske av typen N95, som sies å filtrere 95 prosent av de minste partiklene. Mange arbeidsplasser og skoler holder likevel stengt, og i forrige uke måtte et stort antall fly omdirigeres fordi hovedstadens flyplass lå under et teppe av giftig smog.
Stakkars Edwin Lutyens, tenk at det skulle ende slik. Da han ankom India i 1912, var han selvsikker og overbevist om at han skulle skape sitt livsverk – hvilket han også gjorde. Men briten slet med varmen, særlig i sommermånedene. I brevene han etterlot, beskrev han landet som fysisk utmattende og sanselig overveldende, det ble «for mye av alt».
Lutyens drømte om å skape en hovedstad som skulle gjenspeile «imperiets streben etter den fullkomne harmoni». Bygningene skulle være grandiose, linjene rette, gatene brede, festplassene store og parkene mange.
Og så begynte arbeidet. I den sandbrune tomheten sør for gamle Delhi kastet 30 000 arbeidere og 3500 steinhuggere seg inn i et slit som skulle pågå i nesten to tiår. Da byen endelig sto ferdig i 1931, var britens drøm blitt virkelighet.
Midtpunktet i den nye hovedstaden ble den ruvende Indiaporten. Men ingen bygning var større enn den britiske visekongens bolig, Rashtrapati Bhavan. Bygningen, som i dag er presidentpalass, består av 340 rom og et tilhørende grønt paradis. I denne idyllen formet Lutyens sin berømte sommerfuglhage, beplantet med blomster som skulle trekke til seg de små blafrende insektene. Andre grøntanlegg ble også virkeliggjort med flid og kjærlighet.
Byen ble offisielt innviet 13. februar i 1931, men seremonien ble påfallende enkel og dempet. Edwin Lutyens, nå trett og aldrende, var til stede, men uten å gjøre seg særlig bemerket. Den indiske nasjonalistbevegelsen var på opptur, og mange enset at imperiets dager snart kunne være talte.
New Delhis skaper døde i 1944, og tre år senere ble India fritt. I presidentpalasset står det en bronsebyste av ham. Der inne er luften ren, men i sommerfuglhagen er den nesten like forgiftet som i resten av byen.
