Kina seirer på alle fronter, lyder omkvedet idet året ebber ut. Landet har ikke bare vunnet handelskrigen med USA, men er også i ferd med å bli en høyteknologisk supermakt.
Påstandene stemmer langt på vei, og mange spør: Hvordan har et land som var så fattig for femti år siden, klart å reise seg så brått? Svaret er naturligvis komplisert, men mye av forklaringen er at Kinas eldgamle skaperevne aldri helt forsvant. Den ble bare liggende i dvale – inntil Maos etterfølgere vekket den til dåd.
I vår Europa-sentrerte historietradisjon har vi lett for å overse at Kina i århundrer var en økonomisk og politisk stormakt. Den røde tråden i Marco Polos reiseberetning fra 1200-tallets andre halvdel er velstanden han så. «Kineserne er alle andre nasjoner overlegne i dannelse og kunnskap om mange ting», skrev han.
Rundt år 1800 sto landet for en tredjedel av all verdenshandel. Havnebyer som Guangzhou, Quanzhou og Shanghai vrimlet av stolte skuter, og landet virket uovervinnelig.
Papiret revolusjonerte den menneskelige sivilisasjon. Det ble oppfunnet i Kina og forbedret på 100-tallet e.Kr. av embetsmannen Cai Lun, som laget en slags cellulose av bark og hamp. Sluttproduktet ble lettere og billigere enn pergament og banet vei for et lese- og skrivekyndig samfunn lenge før Europa. Trykkekunsten, både med treblokker og bevegelige typer, ble utviklet i Kina flere hundre år før Johann Gutenberg (ca. 1400-1468).
Også kruttet har sin opprinnelse i Midtens rike. Daoistiske alkymister på jakt etter livseliksiren blandet svovel, kull og salpeter – og oppdaget i stedet en eksplosiv blanding som forandret verdens våpenteknologi. På 1100-tallet fantes alt fra ildpiler til håndkanoner i kinesiske arsenaler. Under Song-dynastiet (960–1279) begynte myndighetene å utstede såkalte jiaozi. Dette var verdens første statsstøttede papirpenger, trykt med forseggjorte segl og motiver for å hindre forfalskning. Dermed ble økonomien mer mobil og effektiv.
Men det var under Qing-dynastiets storhetstid på 1700-tallet at Kina nådde sitt økonomiske og kulturelle klimaks. Befolkningen vokste til mer enn 300 millioner, jordbruket ble stadig mer effektivt, og elver og kanaler bandt riket sammen. Kystbyene este ut og trakk til seg kjøpmenn fra India, Arabia, Persia og Europa. Kinesisk porselen, te og silke ble ettertraktede luksusvarer, og europeiske handelskompanier betalte villig med sølv for å få del i rikdommen.
Keiser Qianlongs hoff i Beijing symboliserte denne makten. Palassene i Den forbudte by lyste av kunst og vitenskap, og lærde menn fylte rikets institusjoner. Utenlandske ambassadører ble mottatt med majestetisk ro, men også med et snev av overlegenhet. Da den britiske utsendingen Lord Macartney i 1793 forsøkte å åpne Kina for fri handel, svarte keiseren kjølig: «Vi har alt. Jeg tillegger ikke fremmede og finurlige gjenstander noen verdi og har intet behov for Deres lands produkter.»
Men denne hendelsen ble også et vendepunkt. Nettopp da Kina var på sitt mektigste, ble verdens tyngdepunkt forskjøvet vestover. Den industrielle revolusjon begynte i England og skapte en ny dynamikk som det selvtilfredse Kina ikke klarte å fange opp. Dessuten: Hvorfor skulle kineserne effektivisere produksjonen så lenge de hadde arbeidskraft i overflod?
Dette paradokset opptok den britiske vitenskapshistorikeren Joseph Needham (1900–1995), en Cambridge-forsker som viet sitt liv til å kartlegge Kinas teknologiske fortid. Hans livsverk, Science and Civilisation in China, er et av de mest monumentale forskningsprosjektene i det 20. århundre. Første bind utkom i 1954, og arbeidet har fortsatt inn i det nye årtusen.
Needham var biolog og kjemiker, men på en reise til Kina under andre verdenskrig ble han grepet av landets intellektuelle rikdom. Han lærte seg kinesisk, besøkte universiteter og laboratorier, og samlet et enormt materiale om gamle oppfinnelser og vitenskapelige ideer. Jo mer han gravde, desto klarere ble bildet: Kina hadde i århundrer vært verdens sentrum – ikke Europa.
Likevel gjensto et plagsomt spørsmål, det som senere ble kjent som Needham-problemet: Hvorfor stoppet Kinas vitenskapelige utvikling opp, mens Europa fikk sin renessanse og industrielle revolusjon?
Needham selv lanserte flere forklaringer. Han pekte på det keiserlige byråkratiet, som riktignok sikret stabilitet, men også hemmet individuell utforskning og privat initiativ. I Europa kunne en oppfinner utfordre autoriteter og vinne støtte fra kjøpmenn og fyrster, mens i Kina ble vitenskapen underordnet staten og dens behov for kontroll. Daoismens naturfilosofi og Konfusius’ harmoniideal sto for ro og stabilitet mer enn nysgjerrighet. Resultatet ble et samfunn som søkte orden, ikke revolusjon.
Men Needham nektet å akseptere den inngrodde vestlige forestillingen om at Kina var «statisk». Tvert imot mente han at kinesisk vitenskap hadde utviklet seg i takt med samfunnets behov, og at Vesten fikk et fortrinn først da kolonialisme, krig og kapitalisme endret spillets regler. Han advarte mot å dømme Kina ut fra europeiske målestokker.
Hans arbeid åpnet øynene til en hel generasjon forskere. I bind etter bind dokumenterte han hvordan kineserne lenge hadde gått foran og ligget i tet. Den kinesiske oppfinneren Shen Kuo beskrev i 1088 prinsippet bak magnetnålen og jordens magnetisme, seks hundre år før William Gilbert i England gjorde det samme.
I dag, når Kina igjen leder an i teknologisk utvikling, er det som om Needhams bøker har fått et etterord skrevet av historien selv. Landet reiser seg ikke for første gang, men for andre.
Kinas nominelle brutto nasjonalprodukt (BNP) er i dag nest størst i verden, etter USAs. Grunnlaget for denne rangeringen er dagens dollar, der valutakursen spiller en stor rolle. Justerer vi for kjøpekraften i begge land, blir Kinas økonomi størst. Det betyr at kineserne drar fordeler av et lavere prisnivå og får mer igjen for pengene.
Siden 1980-tallet har Kina halt kraftig innpå USA. For ti år siden var det vanlig å spå at også landets nominelle BNP snart ville passere USAs, men de siste årene har innhentingen stanset noe opp – mye fordi veksten i Kina har avtatt og USA har gjort det bedre enn ventet. Uansett har Kinas økonomiske fremgang vært bemerkelsesverdig.
Men hvem av dem leder det høyteknologiske kappløpet?
Det generelle svaret er at de leder verden sammen, men på ulike områder. På flere målbare teknologifelt ligger Kina i front, og ofte klart foran USA. Kineserne er verdensledende på det som kalles anvendt teknologi, som høyhastighetstog, elbiler, batteriteknologi, solceller og vindkraft. Dette er ikke laboratorieteknologi, men teknologi i massiv bruk. De er også kommet lengst i å utvikle og anvende industriroboter. Og de er klart foran USA i arbeidet med å etablere en digital infrastruktur på tvers alle samfunnets sektorer. I 2026 vil en tung KI-bølge rulle over landet.
Samtidig har USA tydelige fortrinn på andre områder. Landet har fremdeles de beste universitetene i verden og fremstår som mer innovativt enn Kina. Verdens ledende teknologiselskaper er amerikanske og utvikler alt fra operativsystemer til skylagring og nye KI-plattformer. Selv om USA under Trump har tatt flere skritt tilbake, fortsetter landet å trekke til seg talent fra hele verden. Også på det militærteknologiske området har USA en spisskompetanse som Kina mangler, i det minste inntil videre.
Spørsmålet mange stiller, er om Kina under ledelse av et strengt kommunistparti vil kunne storme videre og bli nummer én på alle områder. Her er det nesten like mange svar som det er eksperter. Mye vil avhenge av partiets styringsevne; om det vil klare å finne den riktige balansen mellom kontroll og kreativt handlingsrom.
Et annet uavklart spørsmål er effekten av det uunngåelige fallet i folketallet. Kina har i dag vel 1,4 milliarder innbyggere, men vil miste mellom 80 og 90 millioner i løpet av de kommende 25 årene. Ser vi enda lenger fram i tid, til år 2100, kan befolkningen ifølge FN krympe til under 700 millioner. Samtidig vil stadig færre yrkesaktive måtte ta seg av stadig flere eldre. Allerede nå forvandles barnehager til aldershjem. Aldri før har et land opplevd noe tilsvarende.
En tredje avgjørende faktor vil være det internasjonale klimaet. Keiser Qianlong, som styrte fra 1735 til 1796, trodde Kina skulle klare seg på egen hånd. Det er ikke mulig under dagens forhold, heller ikke i årene som kommer. Spørsmålet er bare: Hvor mye motstand vil landet få? I både USA og andre vestlige land møter Kina økende skepsis og kritikk.
Kinas vei til den lyse framtid blir uansett ingen rett autostrada. Men det samme kan vi si om USA, EU og mange andre.
«Verden går inn i en mer fragmentert og ustabil fase», sier FNs generalsekretær António Guterres.
Alt tyder på at han har rett.
