Donald Trumps plan om å bygge en ny generasjon «fantastiske slagskip» er en drøm som aldri vil bli virkelighet. Den springer ut av nostalgi og storhetsvanvidd, ikke av realisme og moden overveielse. Når han lover krigsskip som skal bli «hundre ganger mer slagkraftige enn dagens», beveger han seg inn i et retorisk univers hvor uvirkelige tall erstatter nøkterne analyser.
Fem dager etter at Trump lanserte planen, står militære eksperter i kø for å dømme den nord og ned.
«Det er ingen grunn til å diskutere dette, for disse skipene blir aldri sjøsatt», sier seniorrådgiver Mark Cancian ved Senter for strategiske og internasjonale studier i Washington D.C. Hans knusende dom får støtte av mange andre.
Ifølge Trump skal de nye slagskipene – samlet i en «Golden Fleet» og utstyrt med hypersoniske missiler, railguns og kraftige laservåpen – bli selve symbolet på amerikansk makt. De beskrives som uangripelige flytende festninger som skal temme Kinas voksende marine. Målet er å bygge ti skip i første omgang og tjue til tjuefem skip i en senere fase.
Problemet – sier ekspertene – er at slagskipet som idé ble forkastet for mer enn sytti år siden. Etter andre verdenskrig ble det åpenbart at tunge overflatefartøyer uten egen luftmakt var sårbare, kostbare og lite fleksible. Hangarskip, ubåter og senere presisjonsstyrte missiler gjorde slagskipet strategisk irrelevant. Da USAs marine tok sine siste skip i Iowa-klassen ut av tjeneste på 1990-tallet, var det et resultat av nøktern militær vurdering.
Det som i dag presenteres som et teknologisk gjennombrudd, bygger dessuten på systemer som enten befinner seg på forsøksstadiet eller allerede har vist seg problematiske. Bruken av railguns er et godt eksempel.
En railgun er et elektromagnetisk våpen som skyter et prosjektil ved hjelp av elektrisitet og et magnetfelt, ikke krutt eller eksplosiver. Våpenet består av to parallelle metallskinner, og når et kraftig strømstøt sendes gjennom skinnene og prosjektilet mellom dem, oppstår et magnetfelt som sender det av gårde med en ekstrem hastighet. Prosjektilet er vanligvis en massiv metallklump, ofte av wolfram, uten sprengladning, og ødeleggelsen skyldes utelukkende den enorme kinetiske energien som følger av høy fart og masse.
Interessen for railguns har vært stor fordi de i teorien kan gi svært lang rekkevidde, høy presisjon og lavere kostnad per skudd enn missiler. Samtidig eliminerer de behovet for eksplosiver om bord.
Men i praksis har teknologien vist seg å være problematisk. Hvert skudd krever enorme mengder elektrisk energi på svært kort tid, noe som stiller ekstreme krav til kraftproduksjon og lagring. Samtidig utsettes skinnene for voldsom varme og slitasje, slik at de raskt blir ødelagt og må skiftes ut. Kjøling og vedlikehold byr også på store utfordringer, og systemet er vanskelig å bruke på mobile plattformer som skip, hevder Mark Cancian.
Høyenergilasere har riktignok funnet begrensede bruksområder i luft- og missilforsvar, men gir ingen revolusjonerende slagkraft i sjøkrig. Å samle slike systemer i et gigantisk slagskip, forutsetter et teknologisk nivå som ikke finnes i dag, og som neppe vil foreligge innenfor en realistisk tidsramme.
Trump snakker om en ny storhetstid for amerikansk skipsbygging, men USAs militærindustrielle virkelighet peker i motsatt retning. Amerikanske verft er allerede presset til bristepunktet av forsinkelser, budsjettsprekker og mangel på kvalifisert arbeidskraft. Eksisterende programmer for hangarskip og destroyere sliter med å holde tidsplaner og kostnadsrammer. Å legge et ekstremt ambisiøst slagskipsprogram på toppen av dette, uten en klar doktrine og bred militærfaglig støtte, fremstår som politisk fantasi snarere enn seriøs forsvarsplanlegging, tilføyer den pensjonerte kontreadmiralen Mark Montgomery.
Kontrasten til Kina kan knapt være større. Der Trump lanserer grandiose visjoner, bygger kineserne sin flåte steg for steg. Landet har allerede tre hangarskip i tjeneste og planlegger, ifølge amerikanske forsvarsrapporter, å bygge flere i løpet av det kommende tiåret. Målet er ikke spektakulære enkeltplattformer, men en helhetlig marine av hangarskip, følgefartøyer, ubåter og fly som kan operere sammen.
Denne satsingen er metodisk og tett koblet til Kinas industrielle kapasitet. Den gir ikke grunnlag for store overskrifter om «hundre ganger mer slagkraft», men noe langt viktigere: reell operativ evne.
Også Russlands rolle bidrar til å avsløre hvor løsrevet Trumps slagskipsdrøm er fra dagens realiteter. Russland har i praksis gitt opp ambisjonen om å være en global sjømakt med store overflateflåter. Landets eneste hangarskip, Admiral Kuznetsov, har tilbrakt mer tid i dokk enn til sjøs det siste tiåret, mye på grunn av ulykker, branner og endeløse moderniseringsforsøk. Mye tyder på at skipet aldri vil vende tilbake i full operativ tjeneste.
I stedet har Russland valgt en mer nøktern strategi basert på ubåter, langtrekkende missiler og kystbaserte systemer. Det er en strategi som er billigere, vanskeligere å møte og bedre tilpasset landets økonomiske og industrielle begrensninger, hevder mange.
I dette landskapet blir Trumps slagskip stående som et anakronistisk symbol. Store, synlige og ekstremt kostbare skip blir i økende grad militære mål. Slike skip kan lokaliseres via satellitt, droner og radarer, og treffes av langtrekkende missiler med høy presisjon. Et tykt stålpanser gir liten beskyttelse mot hypersoniske våpen eller tunge sjømålsmissiler.
«Massive slagskip som koster fem milliarder dollar, er det siste vi trenger», fastslår Montgomery.
Derfor er Trumps visjon et fantasiprodukt, fortsetter han. Den appellerer til presidentens stormannsgalskap og forestillingen om at USA skal være størst og best, men er først og fremst et ekko fra en svunnen tid.
Inntil videre får det være en trøst at skipene i den nye «Trump Class» bare finnes på et tegnebrett. Byggestart kan tidligst skje på 2030-tallet, og byggetiden anslås til mellom fem og sju år. Til slutt kommer testing, sjøprøver og sertifisering, som kan ta opptil to år.
Da vil Donald Trump være godt over nitti år. Hvis han lever.
