Det kinesiske kommunistpartiets indre kjerne, politbyråets faste utvalg, består av sju personer, og alle er menn. Offisielt sverger de til det som kalles «Xi Jinpings tenkning». Men i bakgrunnen summer de tre usynlige: Konfusius, Laozi og Sunzi. De levde for mer enn to tusen år siden, men ennå taler de til kineserne fra det hinsidige.
At kommunistpartiet omfavner landets up urgamle vismenn, kan virke underlig. Da Mao grep makten i 1949, ble arven etter dem betraktet som et hinder for revolusjonen. Under Kulturrevolusjonen (1966–1976) ble Konfusius uthengt som en reaksjonær, og Maos elleville rødegardister grep sjansen til å rasere mye av den gamle kulturen. Mystikeren Laozi ble stemplet som en overtroens mann, og militærteoretikeren Sunzi ble i perioder betraktet som en representant for «føydal krigskunst».
Men historien har vist seg sterkere enn ideologien, for Kina har ikke klart å kutte båndene til sine røtter.
Konfusius ble født i Qufu i Shangdong-provinsen for vel 2500 år siden. Byen ligger noen timers togreise sørøst for Beijing. Templene som ble reist til hans pris, ble ødelagt mange ganger, sist under Kulturrevolusjonen. Nå skinner de som aldri før. Turister og skoleklasser strømmer til, og fargerike seremonier holdes med myndighetenes velsignelse. Xi Jinping har selv sitert Konfusius i sine taler og sier at «tradisjonell kinesisk kultur er nasjonens sjel». I realiteten er den gamle vismannen blitt et nyttig symbol for partiet i en krevende tid.
Som moralfilosofi var Konfusius lite opptatt av himmelen. Derimot hadde han klare meninger om hvordan menneskene burde innrette seg på jorden. «Et land styres med ritualer, men det styres best når folket kjenner sin plass», fastslo han.
Det ideelle samfunn var ifølge Konfusius et tydelig hierarki. De som befant seg lavt på stigen, pliktet å adlyde de som befant seg over, for rang og orden var viktigere enn individets frihet. Samtidig understreket han viktigheten av skolegang og kunnskap, og selv reiste han fra sted til sted for å undervise unge, lærevillige elever.
Dette lyder som vakker musikk for dagens autoritære ledere. Nettopp derfor pusser de støvet av gamle Konfusius-templer, og vismannens fødselsdag, 28. september, feires med fargerike prosesjoner over hele landet.
Under årets feiring i Qufu holdt provinsguvernøren hovedtalen. Han ledet også de rituelle seremoniene, mens andre leste høyt fra Konfusius’ Analekter, en tekstsamling som tilskrives vismannen. Tradisjonell dans og musikk hørte også med. Begivenheten ble ikke bare overført til millioner av kinesere, mens også til flere andre land.
Oppstyret i Beijings mektige Konfusius-tempel var nesten like stort. Tempelet ble reist tidlig på 1300-tallet og har vært et samlingssted for høytidelige seremonier i sju hundre år. Flere av fortidens keisere pleide å oppsøke det, noe som ga det enorm prestisje.
Laozi, daoismens far, levde på samme tid som Konfusius, men var tilsynelatende hans rake motsetning. Han elsket det enkle og naturlige liv, uten seremonier, bukking og skraping, og ville at herskerne skulle styre minst mulig. «Den som griper styrende inn, ødelegger. Den som lar være, lar alt vokse», står det i Daodejing, den tynne boken han og disiplene etterlot.
Det er vanskelig å forene Laozi med et parti som vil at staten skal være sterk, og som til alt overmål overvåker sine borgere tettere enn noen gang. Xi og hans ideologer finner ham likevel nyttig, særlig hans tanke om at mennesket må følge sin egen vei, «dao». For det må også Kina gjøre ved følge Xi Jinpings vei, og ikke ved å blåkopiere Vesten. Offisielt omtales den som «sosialisme med kinesiske særtrekk». Når daoismen ikles nasjonaldrakt på denne måten, blir den ufarliggjort og dermed tolerert.
Det hjelper også at daoismen fremstår som en fredelig religion. Den lever i templer, filosofi og kultur, men utgjør ingen trussel mot partiets allmakt. Ifølge Kinas offisielle daoistorganisasjon har landet rundt 170 millioner daoister. Tallet er muligens for høyt, men betegnelsen er vanskelig å avgrense. Vi snakker uansett om millioner av mennesker.
Er du i Beijing, bør du unne deg et besøk i daoistenes kanskje viktigste helligdom, Bai Yun Guan (Den hvite skys tempel), som ble grunnlagt under Tang-dynastiet for mer enn tusen år siden. Tempelet er kjent for sine store gårdsplasser, vakre paviljonger og skulpturer, og sin imponerende samling av gamle daoistiske skrifter. Det besøkes flittig hele året, men særlig under vårfesten, når tusener av mennesker strømmer til for å brenne røkelse, kjøpe lykkeamuletter og be om helse og velstand.
Så er det Sunzi, strategen som skrev Kunsten å krige. Også han levde rundt 500 år f. Kr. Hans lille bok er pensum for alle kinesiske offiserer. «Den største seieren er den som oppnås uten kamp», skrev han, men tilføyde: «Kjenn fienden og kjenn deg selv, og du vil ikke frykte hundre slag.»
Enda et sitat: «Hvis du er nær, lat som du er langt borte; hvis du er langt borte; lat som du er nær.» Og ett til: «Når du er sterk, lat som du er svak; når du er svak, lat som du er sterk.»
Hans prinsipper for krigføring brukes ikke bare på slagmarken, men også av kinesiske diplomater i forhandlinger, av partiets strateger i økonomiske spørsmål, og av forretningsfolk som manøvrerer i et konkurransepreget marked. På flyplasser finner man Kunsten å krige i moderne innpakning, rettet mot bedriftsledere og politikere.
Sunzi er med andre ord på moten. Når Kina legger press på små naboland uten å bruke våpen, bygger økonomiske nettverk gjennom Belt and Road-initiativet eller driver cyberoperasjoner mot rivaler, er det i tråd med Sunzis lære om at den dyktigste hærføreren er den som vinner uten å kjempe. Samtidig minner han om hvor farlig det er å undervurdere fienden, en tanke som også preger Kinas tilnærming til USA.
I sin historie har kineserne forholdt seg til disse tre. Keiserne i Han-dynastiet (206 f. Kr. - 220 e. Kr.) gjorde konfusianismen til statens offisielle ideologi, mens daoismen ble en kilde til folkelig tro og filosofisk motstand mot overstyring. Under Tang-dynastiet (618–908) ble Laozi æret som keiserhusets stamfar.
Sunzi ble lest av generaler i alle tidsepoker. Under Mao ble hans lære trukket frem som bevis på Kinas egen militære visdom, selv om formannen ofte blandet den med nyere ideer om folkekrig.
For dagens kommunistparti er størrelser som Marx, Engels, Lenin og Stalin nokså fjerne. Få om noen bryr seg om å lese dem. Selv Mao er i ferd med å bli glemt. Bildene av ham er stort sett fjernet, og han siteres sjelden av Xi Jinping og andre. Men med «de tre usynlige» klarer partiet å bygge broer til fortiden uten å kaste marxismen – en vestlig importert ideologi – over bord.
Konfusius og Laozi var mennesker, ikke guder. Kineserne betrakter dem likevel som hellige vismenn, ikke minst Laozi, som regnes som en udødelig guddom i flere daoistiske tradisjoner. Sunzi, derimot, har ikke hatt noen omfattende religiøs kult, skjønt det finnes minnetempler til hans pris. I Kina er skillelinjene mellom religion, filosofi og folketro mye mer flytende enn i Vesten. Å brenne røkelse eller å sette opp en statue av Konfusius eller andre, er ikke nødvendigvis en trosbekjennelse, men en vei til harmoni og lykke.
I kommunistpartiets vedtekter leser vi at medlemmene skal være ateister og ikke bekjenne seg til noen religion. Men det er ingen hemmelighet at mange lever et dobbeltliv med gudebilder og røkelsespinner i hjemmene sine. En undersøkelse utført av Pew Research Center i 2023 viste at rundt seks prosent av medlemmene (seks millioner) tilhørte eller identifiserte seg med en religion. De virkelige tallene er trolig betydelig høyere.
«Man kan klippe gresset igjen og igjen», lyder et gammelt kinesisk ordtak. «Men røttene vil alltid sende opp nye skudd.»
......
PS. I denne fortellingen vil noen etterlyse Buddha, men siden han ble født i India, må han finne seg i å stå på venteliste ...
Sunzi ble lest av generaler i alle tidsepoker. Under Mao ble hans lære trukket frem som bevis på Kinas egen militære visdom, selv om formannen ofte blandet den med nyere ideer om folkekrig.
For dagens kommunistparti er størrelser som Marx, Engels, Lenin og Stalin nokså fjerne. Få om noen bryr seg om å lese dem. Selv Mao er i ferd med å bli glemt. Bildene av ham er stort sett fjernet, og han siteres sjelden av Xi Jinping og andre. Men med «de tre usynlige» klarer partiet å bygge broer til fortiden uten å kaste marxismen – en vestlig importert ideologi – over bord.
Konfusius og Laozi var mennesker, ikke guder. Kineserne betrakter dem likevel som hellige vismenn, ikke minst Laozi, som regnes som en udødelig guddom i flere daoistiske tradisjoner. Sunzi, derimot, har ikke hatt noen omfattende religiøs kult, skjønt det finnes minnetempler til hans pris. I Kina er skillelinjene mellom religion, filosofi og folketro mye mer flytende enn i Vesten. Å brenne røkelse eller å sette opp en statue av Konfusius eller andre, er ikke nødvendigvis en trosbekjennelse, men en vei til harmoni og lykke.
I kommunistpartiets vedtekter leser vi at medlemmene skal være ateister og ikke bekjenne seg til noen religion. Men det er ingen hemmelighet at mange lever et dobbeltliv med gudebilder og røkelsespinner i hjemmene sine. En undersøkelse utført av Pew Research Center i 2023 viste at rundt seks prosent av medlemmene (seks millioner) tilhørte eller identifiserte seg med en religion. De virkelige tallene er trolig betydelig høyere.
«Man kan klippe gresset igjen og igjen», lyder et gammelt kinesisk ordtak. «Men røttene vil alltid sende opp nye skudd.»
......
PS. I denne fortellingen vil noen etterlyse Buddha, men siden han ble født i India, må han finne seg i å stå på venteliste ...
