For hundre år siden bodde Ernest Hemingway i Paris. En by med mange hjemløse, fattige og alkoholikere – og den evige stanken fra kloakkvognene som hestene trakk gjennom gatene. Og siden det nå er høst og regnet siler ned, passer det å lese hans uforliknelige A Moveable Feast enda en gang.
«Så satte styggværet inn», skriver han. «Det kom plutselig en dag da høsten var slutt. Vi måtte stenge vinduene om natten for regnet, og den kalde vinden rev bladene av trærne på Place Contrescarpe.»
Café des Amateurs var likevel smekkfull, og vindusrutene dugget av varmen der inne.
«Det var en trist og guffen kafé hvor kvarterets drukkenbolter søkte sammen, og jeg holdt meg unna den på grunn av lukten fra ustelte kropper og den sure osen av fyll. Mennene og kvinnene som var stamgjester på Amateurs, var fulle bestandig eller så sant de hadde penger til det; for det meste på vin som de kjøpte i halvliter- eller litervis.»
Da Hemingway kom til Paris i desember 1921, var han 22 år gammel, nygift og blakk. Han hadde forlatt Chicago for å prøve lykken som korrespondent for avisen Toronto Star Weekly. Paris var på den tiden et sentrum for kunstnerisk fornyelse, og Hemingway følte raskt at han var kommet til rett sted.
I løpet av de fem årene han bodde der, fra 1921 til 1926, utviklet han seg fra å være en ukjent journalist til å bli en av sin generasjons mest markante litterære stemmer. Han skrev om boksing, tyrefekting, fiske og politikk, men viktigst av alt: han lærte å skrive «enkelt, rent og sant». Denne læretiden ble utgangspunktet for A Moveable Feast, hans erindringsbok om Paris, vennskapene og kjærligheten – og kampen for å finne et språk.
Hemingway og hans unge kone Hadley Richardson bodde i en tid i en trang leilighet nær Café des Amateurs, på 74 Rue de Cardinal Lemoine.
«Jeg kunne stå og se ut over hustakene i Paris og tenke: ‘Ikke vær redd. Du har alltid skrevet før, og du kommer til å skrive nå. Alt som skal til, er å skrive ett sant utsagn. Skriv det sanneste utsagn du vet.’ Så skrev jeg omsider ett sant utsagn, og fra det gikk jeg videre. Det var lett den gang, for det var alltid ett sant utsagn som jeg visste om eller hadde sett eller hørt en eller annen si.»
Etter første verdenskrig ble Paris et fristed for mange unge amerikanere. Den amerikanske dollaren var sterk, og i Latinerkvarteret kunne de bo for en billig penge. Hemingway og hans Hadley bodde på ulike steder, men ofte trangt og trekkfullt, og med do i trappen.
Andre kunstnere levde på samme vis. Kafeene ble derfor deres kontorer. Hemingway skrev på Café de Flore, Les Deux Magots og Closerie des Lilas og mange flere. Han nøt sin kaffe, men også annet drikkbart, og noterte og observerte i timer av gangen – gateselgere, kunstnere, prostituerte, småborgere og krigsveteraner.
Hans uttalte mål var å skrelle språket for alt overflødig, slik at bare det nødvendige sto igjen. Det var i Paris han utviklet sin karakteristiske stil med korte, rytmiske setninger og et språk som skjulte mer enn det sa.
Men nå og da, mens han satt ved sitt kafébord og skrev, kunne han bli distrahert.
«En ung pike kom inn i kafeen og satte seg ved et bord nær vinduet. Hun var meget pen, med et ansikt så rent som en nyslått mynt, hvis de preget mynter i levende vev med regnfrisk hud, og håret hennes var ravnsvart og klippet kort og diagonalt over kinnet. Jeg så på henne, og hun forstyrret meg og gjorde meg svært oppspilt. Jeg hadde lyst til å ta henne med i fortellingen, eller hvor som helst, men hun hadde anbrakt seg slik at hun kunne holde øye med gaten og inngangsdøren, og jeg skjønte at hun vente på en annen. Så jeg fortsatte å skrive.»
Hemingway bestilte enda et glass med rom, spisset blyanten og fortsatte å betrakte «piken» i smug.
«Jeg har sett deg, min skjønne, og du tilhører meg nå, hvem du enn venter på og om jeg aldri får se deg igjen, tenkte jeg. Du tilhører meg, og hele Paris tilhører meg, og jeg tilhører denne notisboken og denne blyanten.»
Møysommelig trengte han seg så dypt inn i fortellingen at han glemte å bestille mer rom.
«Så var fortellingen ferdig, og jeg var meget trett. Jeg leste det siste avsnittet, og da jeg så opp, var hun gått. Jeg håper hun er gått med en bra mann, tenkte jeg. Men jeg følte meg trist.»
Gjennom Gertrude Stein, en annen amerikansk forfatter, ble Hemingway kjent med flere av datidens fremste kunstnere. Hjemmet hennes ved Luxemburgparken var et møtested for storheter som Picasso, Matisse og Ezra Pound. Hemingway ble særlig knyttet til Pound, som lærte ham betydningen av økonomi i språket. Pound redigerte dikt, fjernet overflødige ord, og overførte denne teknikken til Hemingways prosa.
Hos forleggeren Sylvia Beach, som drev den engelskspråklige bokhandelen Shakespeare and Company, fant han et annet hjem. Det var her han lånte bøker, møtte James Joyce og leste de første utgavene av Ulysses. «I en kald og forblåst gate var dette et varmt og koselig sted med en stor ovn om vinteren, bord og hyller med bøker, nye bøker i vinduet og fotografier på veggen av berømte forfattere, både døde og levende.»
A Moveable Feast er også en kjærlighetserklæring til Hadley Richardson. De var fattige, men lykkelige, skriver han – «vi hadde ikke mye penger, men vi hadde hverandre og Paris».
Men lykken skulle ikke vare. Da Hemingway begynte å få litterær suksess og beveget seg inn i mer velstående kretser, møtte han den unge journalisten Pauline Pfeiffer, som skulle bli hans andre kone. Forholdet til Hadley tok slutt, og han forlot henne, en hendelse som skulle hjemsøke ham resten av livet. I A Moveable Feast omtaler han Hadley med varme og anger, mens Pauline får en kjøligere plass i minnet.
Manuskriptet til boken ble renskrevet flere tiår etter at Hemingway forlot Paris. På slutten av 1950-tallet, mens han bodde på Cuba, besøkte han sin europeiske favorittby.
På Hotel Ritz spiste han lunsj med hotellets eier, Charles Ritz. Den fornemme «hôtelier» spurte ham om han var klar over at han hadde etterlatt en koffert i kjellerens lagerrom. Hemingway hadde bare en vag fornemmelse av det hele, men da lunsjen var over, sørget Ritz for at kofferten ble hentet opp. Og der, under gamle klær og fotografier, lå den glemte skatten.
«My Paris notes! Enfin!»
Men Hemingways storhetstid var forbi. Han slet med høyt blodtrykk og leversykdom, og da 1950-tallet gikk mot slutten, viste han tydelige tegn på depresjon og paranoide tanker. Tidlig om morgenen 2. juli 1961 skjøt han seg selv i hodet med et dobbeltløpet haglegevær. Hans daværende kone, Mary Welsh Hemingway, hevdet først at dødsfallet skyldtes en ulykke, men bekreftet senere at han hatt tatt sitt eget liv.
Mary tok hånd om notatene og sørget for at A Moveable Feast ble utgitt tre år senere. Boken ble en umiddelbar suksess. Leserne elsket den fordi den minnet dem om et Paris som ikke lenger fantes.
Med forfatterens ord:
«Hvis du har hatt lykken av å leve i Paris som ung mann, vil du bære den med deg resten av livet, for Paris er en evig fest.»
