Den 15. august kapitulerte det keiserlige Japan etter mange års krig, og landet ble satt under administrasjon av USA og dets allierte. Kort etter begynte klappjakten på de japanske krigsforbryterne. I bydelen Setagaya i Tokyo hadde general Tojo forskanset seg i sin private bolig.
Den18. september ble den omringet av amerikansk militærpoliti.
«Slipp oss inn!»
Tojo forsto at slaget var tapt og grep til sin pistol. Han hadde tatt på seg sin velbrukte generalsuniform og skrevet et avskjedsbrev, men selvmordsforsøket mislyktes. Da amerikanerne stormet inn, fant de ham blødende og hardt skadet, men i live.
Leger og sykepleiere ble alarmert, og Tojo ble straks fraktet til det amerikanske feltsykehuset, hvor han ble operert og reddet. Senere ble han formelt arrestert og overført til Sugamo-fengselet i Tokyo. Det var en gammel anstalt som nå var tømt for sine opprinnelige fanger og klargjort for landets fremste krigsforbrytere.
Cellene var små og nakne og besto av en brisk, et gittervindu og et gulvtoalett. For Tojo og andre var det ikke mye å ta seg til, men amerikanerne ga dem lov til å skrive, mest fordi skrivingen holdt dem rolige og notatene kunne brukes som bevismateriale. Noen ga seg til å formulere lange forsvarstaler eller vemodige refleksjoner over sine forspilte liv, andre skrev dikt.
Tojo var mest opptatt av å nedtegne sine erfaringer fra rollen som handlekraftig general. Hans strenge far hadde vært offiser og lærte ham «å adlyde før han forsto». Dermed lå alt til rette for en militær karriere i Den keiserlige armé. Etter å ha fått stadig flere stjerner på uniformen, ble han i 1940 utnevnt til krigsminister, og loddet var kastet.
Bildene av ham fløy etter hvert over hele verden. Hans utseende med den blanke issen, brillene og barten ble med årene så ikonisk at han i Vesten ble karikert som selve ansiktet på japansk militarisme.
I Sugamo-fengselet ble Tojo fullstendig isolert. Men utenfor summet livet, om enn på en annen måte enn før. Flere måneder tidligere hadde amerikanske B-29 bombefly satt deler av Tokyo i brann. Den mest ødeleggende bombingen fant sted natt til 10. mars, som endte med hundre tusen drepte og nesten en million husløse. Byen var ikke til å kjenne igjen, og nøden var ubeskrivelig.
Den høsten og den påfølgende vinteren ble fengselet fylt til randen av mistenkte krigsforbrytere. Arrestasjonene skjedde som oftest i form av plutselige razziaer hvor hele bygninger eller kvartaler ble omringet av de allierte. I pakt med gamle tradisjoner forsøkte flere av de mistenkte å begå selvmord i stedet for å havne i fiendens klør. Andre, som utenriksminister Shigenori Togo, overga seg frivillig.
I mai 1946 åpnet Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne Østen, ofte omtalt som Tokyo-prosessen. Tribunalet, som besto av elleve alvorlige menn fra like mange land, skulle avgjøre skjebnen til tjueåtte av landets fremste politisk og militære ledere. Den hovedtiltalte Hideki Tojo hadde ikke bare vært mangeårig general, men også statsminister i de viktige krigsårene fra 1941 til 1944.
Hva ville han si til sitt forsvar? For angrepet på Pearl Harbor i desember 1941?
I presselosjen satt journalister og redaktører fra mange land. For domstolen var det viktig at oppgjøret skulle være synlig, dokumentert og bli forstått av verden.
Rundt Tojo satt en broket forsamling av «Klasse A-tiltalte», generaler, ministre, diplomater og ideologer – alle anklaget for å ha drevet Japan ut i en krig som hadde påført Asia ufattelige lidelser. Kanskje så mange som 20 millioner drepte.
Rettssaken ble en langdryg affære og varte i to og et halvt år. Tiltalene omfattet alt fra invasjonen av Mandsjuria i 1931 til massakrene i Kina og de brutale felttogene i Sørøst-Asia og Stillehavet. Rettsdokumentene ble etter hvert så mange at de kunne ha fylt et helt bibliotek, og alt som ble skrevet eller sagt, måtte oversettes til tribunalets tre arbeidsspråk, engelsk, japansk og kinesisk. I tillegg ble sammendrag gjort tilgjengelig på flere andre språk, som russisk og tagalog (Filippinene).
Forhøret av Tojo tok flere uker.
«Som statsminister i den aktuelle perioden bærer jeg det fulle ansvaret, men jeg hadde ingen kriminelle hensikter», bedyret han.
Gang på gang hevdet han at Japan ikke ønsket å starte en storkrig, men at de alliertes sanksjoner hadde truet landets eksistens. Han viste til at USA hadde iverksatt sine første sanksjoner allerede i 1939, det vil si to år før angrepet på Pearl Harbor. I 1941 begynte Japan å slippe opp for olje; derfor måtte de slå tilbake.
Men hadde ikke japanerne nok olje i 1937, da de gikk til massivt angrep på Kina? spurte aktor. Ja, jo ... Tojo ble plutselig vag, men påsto at Kina var en uansvarlig nabo som truet japanske interesser. Han la særlig vekt på kommunistenes fremmarsj i Kina og hevdet at de sto i ledtog med det enda farligere Sovjetunionen. Derfor måtte Japan invadere sin store nabo og «gjenopprette lov og orden». Da han ble spurt om japanernes massakre i byen Nanjing, som endte med 200 000 til 300 000 drepte, svarte han bare: «Jeg var ikke klar over at slike handlinger fant sted.»
General Douglas MacArthur, øverstkommanderende for de allierte styrkene i Japan, hadde på forhånd bestemt at keiser Hirohito ikke skulle tiltales. Det var et politisk valg. MacArthur begrunnet det med at Japan trengte stabilitet i en vanskelig tid, og at en rettssak mot selveste keiseren kunne utløse et folkeopprør. Han instruerte til og med etterforskerne til å unngå å søke bevis for at Hirohito hadde gjort noe galt. Keiserens medansvar ble derfor et ikke-tema – en avgjørelse som ble sterkt kritisert av Kina og flere andre.
Også general Tojo var sterkt opptatt av å frikjenne Hirohito. For japanerne hadde han guddommelig status. «Keiseren er uten feil», insisterte han. «Jeg alene bærer ansvaret.»
Dommene falt i november 1948:
Sju av de tiltalte, blant dem Tojo, ble dømt til døden, mens seksten fikk livsvarig fengsel. Noen døde underveis, og én ble erklært sinnssyk og unntatt siktelse.
De internasjonale reaksjonene varierte fra applaus til skarp kritikk. Mange kritikere mente at alle de tiltalte burde ha fått dødsstraff, og for en gangs skyld var Chiang Kai-shek, Kinas daværende leder, og Mao helt enige: Dommene var en hån mot alle Kinas døde. Det skal imidlertid tilføyes at ytterligere 5700 japanere (Klasse B og Klasse C) ble tiltalt i parallelle rettssaker. Om lag 4300 ble dømt. Dette gjorde det japanske rettsoppgjøret betydelig større enn Nürnberg-prosessene i Europa.
General Tojo og de andre dødsdømte ble henrettet ved hengning lille julaften 1948. «Jeg håper at min død vil være til gagn for Japan», sa han før bøddelen la løkken rundt halsen hans. Så fikk han et bind for øynene, og fellen i henrettelseskammeret ble utløst. Neste dag ble asken etter øyrikets største krigsforbryter spredt i Tokyobukta. De allierte fryktet at en vanlig grav ville bli et valfartssted for japanske nasjonalister.
Hideki Tojo ble 63 år gammel.
