Ayutthaya ligger et par timers kjøretur nord for Bangkok, ved Chao Phraya, landets viktigste vannåre. Byen var i en lang periode landets hovedstad, men mistet etter hvert sin status til fordel for Bangkok. Denne gang foregikk feiringen i litt dempede former på grunn av dronning Sirikits bortgang, men thaiene – rundt 70 millioner – benyttet likevel anledningen til å utføre sine årvisse ritualer.
Loy Krathong betyr bokstavelig talt «å flyte en kurv». Kurven i dette tilfellet kan være en bitteliten båt eller, enda oftere, et bananblad dekorert med blomster, røkelse og et tent lys. Hver familie lager en kurv og lar den stille flyte av sted. Handlingen symboliserer takk, renselse og fornyelse.
De mer miljøbevisste ber i tillegg vannets gudinne om tilgivelse for all lidelse de har påført henne. For sannheten er ubehagelig: Elvene i Thailand og store deler av Sørøst-Asia er nå mer forurenset enn noensinne. I århundrer har de forsynt innbyggerne med fisk, liv og grøde. Vil de gjøre det til evig tid? Nei, sier ekspertene. Ikke hvis de fylles med kjemikalier, plast og kloakk.
Det pågående klimaskiftet er også en kilde til gnagende uro. De siste tiårene har klimamønsteret i denne delen av Asia endret seg merkbart. Tidligere hadde årstidene en tydelig rytme. Nå varer tørketiden lenger, og regntiden blir kortere og mer intens. Det skaper store problemer for bøndene, som er avhengige av stabilitet og forutsigbarhet.
Under slike forhold endres tradisjonene i takt med krisen. Der Loy Krathong tidligere handlet om personlig tilgivelse, handler den nå om å ta et større ansvar. Å be om nåde fra vannets gudinne har liten mening hvis mennesket fortsetter å forgifte elvene. Mange munker og lærere snakker derfor om grådighetens karma – hvordan menneskets begjær etter vekst og velstand skaper en ubalanse som slår tilbake som flom, tørke og ekstremvarme.
Felles for disse festene er troen på vannets dobbelte natur. Det gir liv, men kan også ta det. I flere land har denne erkjennelsen fått ny tyngde. I Kambodsja må høstfestivalen Bon Om Touk ofte utsettes fordi vannstanden er for lav. I Laos kan landsbyboere ikke lenger sende lys på vannet fordi elveleiet har tørket ut. Selv mektige Mekong, som binder regionen sammen, strever mer enn før. Damanleggene i Kina og Laos endrer vannføringen og skader fiskebestandene.
I Vietnam truer saltvannet risåkrene i det lavtliggende Mekong-deltaet. Den globale oppvarmingen fører til stigende havnivå, og millioner av mennesker står i fare for å miste sitt levebrød. Bangladesh og Myanmar, med sine store deltaer, opplever det samme. I Thailand merkes forandringene særlig i Bangkok. Byen synker sakte, mens havet stiger. Mange forskere frykter at deler av den kan stå under vann innen få tiår. Den gamle betegnelsen «Østens Venezia» er ikke lenger et smigrende bilde, men et varsel om en kommende katastrofe.
I India ligger smogen som et lokk over Diwali-feiringen, og røyk fra fyrverkeri forsterker forurensningen. De gamle festene som en gang feiret naturens gaver, utfolder seg nå i landskap hvor naturen kjemper for å overleve.
Både buddhistisk og hinduistisk filosofi tillegger vannet en grunnleggende åndelig betydning. Vann er ikke bare et fysisk element, men et uttrykk for livets rytme, fornyelse og renhet. I begge tradisjonene er respekt for vannet uløselig knyttet til ideen om balanse og moralsk ansvar for naturen.
I hinduisk tenkning er vannet hellig og livgivende, en kraft som forbinder mennesket med kosmos. Allerede i de eldste tekstene, Rigveda (ca. 1500 f.Kr.), beskrives vannet som en guddommelig gave: «Vann er alt livs mor. I vannet finner alt liv sin styrke.» Elver anses som levende vesener og bærer ofte kvinnelige guddommelige navn. Mest kjent er Ganga, elvegudinnen som renser både kropp og sjel. Å bade i Ganges er derfor en vei til renselse og åndelig frigjøring.
I Thailand, Laos, Kambodsja og Myanmar er Buddha nesten enerådende. Buddhismen deler mye av den samme naturforståelsen, men gir den større etisk tyngde enn hinduismen. Vannet er ikke en guddom, men et symbol på sinnets renhet og balanse. I mange sutraer (hellige tekster) sammenliknes sinnet med vann. Et rolig sinn er som en klar innsjø hvor sannheten speiler seg; et urolig sinn er det stikk motsatte.
Selv om hinduismen og buddhismen betrakter vannet noe ulikt, møtes de i en kjerneidé – nemlig at naturen og mennesket er uatskillelige. Begge tradisjonene lærer at verden ikke tilhører mennesket, men at mennesket inngår i et større kretsløp av energi og liv. Vannet representerer dette kretsløpet; det flyter, fordamper, vender tilbake som regn og gir liv på ny.
I moderne tid har både buddhistiske og hinduistiske tenkere brukt sine tradisjoner til å forsvare miljøet. Den indiske økofilosofen Vandana Shiva skriver at hinduismens syn på naturen gir et etisk rammeverk for bærekraft: «Når vi dyrker elven som en gudinne, kan vi ikke forgifte henne.»
Mye av det som skjer i denne delen av Asia viser dessverre at gode religiøse tanker altfor ofte overstyres av den beske virkeligheten som mange lever i. I det buddhistiske Sørøst-Asia skinner tusener av buddhastatuer i landskapene. Men det hindrer verken vold eller politisk undertrykkelse.
I årenes løp har jeg opplevd mang en Loy Krathong i Thailand. Festivalen finner alltid sted ved fullmåne, mer presist ved den tolvte fullmånen i den thailandske månekalenderen. Stemningen er alltid magisk, for lyset fra den blide lampen på nattehimmelen påvirker alle.
Men dagen derpå må det ryddes opp. Opprinnelig ble krathongene laget av materialer som ikke skadet naturen. Men på 1980-tallet begynte mange produsenter å lage dem av plast, isopor og syntetiske stoffer. Da forsøplingen var som verst, samlet myndighetene i Bangkok inn nesten en million brukte krathonger i dagene etter festivalen.
Nå tilvirkes nesten alle av nedbrytbare materialer.
Heldigvis.
