De teller rundt tre hundre millioner. I snart femti år har de reist fra sted til sted for å bygge landet. Vi blir ofte fortalt at kommunistpartiet har «løftet» flere hundre millioner innbyggere ut av fattigdom. Faktum er at migrantarbeiderne har tatt det tyngste løftet, men selv er de fremdeles fattige.
Det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité har de siste dagene staket ut kursen for de neste fem årene. Hovedbudskapet er at Kina skal fortsette å vokse, økonomisk som militært. I den ordrike slutterklæringen finner vi også en setning om at landet skal bli flinkere til å fordele godene. Stikkordet her er «felles velstand».
Sosial ulikhet har kjennetegnet Kina i mer enn to tusen år. I keisertiden ble bøndene ilagt tunge skatter, mens hoff og embedsmenn levde i luksus. I dag kaller landet seg sosialistisk, men forskjellene i rikdom og levekår er blant de største i verden.
Gini-indeksen er det mest brukte målet på ulikhet. Jo høyere tall, desto større forskjeller mellom høy og lav. I Kina er indeksen på 0,47. Det er betydelig høyere enn i USA (0,41), som ofte trekkes fram som et skrekkeksempel, og langt høyere enn i EU (0,30). Norge ligger til sammenligning på rundt 0,27.
I Kina er det ikke uvanlig at urbane husholdninger tjener mer enn dobbelt så mye som husholdningene på landsbygda. Gapet mellom by og land er like stort som det var på 1800-tallet, skjønt i en helt annen økonomisk virkelighet.
Deng Xiaoping la grunnlaget for dette paradokset. Da han åpnet opp økonomien på 1980-tallet, sa han at noen burde bli rike først, for da vil velstanden etter hvert spre seg til alle. Resonnementet fungerte til en viss grad, for med årene fikk millioner av mennesker et bedre liv. Ikke fordi de ble «løftet ut av fattigdom» av et barmhjertig kommunistparti, slik vi ofte hører, men fordi de grep mulighetene i tiden og arbeidet hardt.
Samtidig fikk landet en ny elite, bestående av gründere, partibyråkrater og forretningsfolk med de rette forbindelsene. Resultatet er blitt et samfunn hvor luksusleiligheter i Shanghai selges for priser som overgår Manhattans, mens fattige bønder i Gansu knapt har råd til å sende barna på skole.
De rikeste kineserne har ikke bare penger, men også makt. Mange er medlemmer av kommunistpartiet, som i teorien arbeider for et klasseløst samfunn. Jack Ma, grunnleggeren av Alibaba, er partimedlem og en av Kinas mest profilerte entreprenører. Ifølge magasinet Forbes er han god for minst 300 milliarder norske kroner. Pony Ma i internettselskapet Tencent er medlem av Den nasjonale folkekongressen og har hele 650 milliarder på bok. Listen kan gjøres mye lengre.
Dette er milliardærer som ikke bare driver forretning, men som også inngår i statens politiske struktur. Forretningssuksess gir tilgang til politisk makt, og politisk makt gir beskyttelse når det blåser opp til storm. Systemet er likevel skjørt, for da Jack Ma ble for frittalende og ga seg til å kritisere myndighetene, forsvant han fra offentligheten i over et år. Partiet ville ta ham i skole.
For vanlige kinesere er holdningene til rikdom sammensatt. På den ene siden beundrer de vellykkede næringsdrivende som skaper arbeidsplasser og hever familiens status. På den andre siden mistenker de rike medborgere for å være korrupte med nære bånd til partiet. Mange unge kinesere uttrykker åpent på sosiale medier at de ikke lenger lar seg imponere av luksusbiler og dyre klokker. I stedet spør de hvor pengene egentlig kommer fra.
I byene har den voksende middelklassen begynt å merke at boligprisene gjør det nesten umulig å kjøpe seg et hjem. Her er en av mange spirer til sosial misnøye.
Xi Jinping har gjort slagordet “felles velstand” til en hjørnestein i sin politikk. Han hevder at det ikke handler om å gjøre de rike fattigere, men å gjøre de fattige rikere. Tiltakene har så langt vært symbolske. Flere teknologigiganter er blitt tvunget til å donere penger til sosiale formål, men de grunnleggende strukturene er lite endret. Den urbane middelklassen får subsidierte lån og bedre skoler, mens migrantarbeidere fra landsbygda fremdeles behandles som annenrangs borgere.
Ifølge Kinas nasjonale statistikkbyrå hadde landet 296 millioner migrantarbeidere i 2023. Dette er innbyggere som har hukou (bostedsregistrering) på landsbygda, men som jobber i byene, ofte langt hjemmefra.
De fleste bor i trange brakker, kollektivboliger eller enkle rom nær fabrikkene eller byggeplassene.
Arbeidsdagene er lange. Ti til tolv timer er ikke uvanlig, seks dager i uken. Mange pendler tilbake til landsbyen bare én gang i året, til kinesisk nyttår, for å se familien. I byene nektes de tilgang til helsetjenester, barnehage og skoleplass for barna sine, fordi hukou-systemet binder velferdsrettighetene til hjemstedet.
Gjennomsnittlig månedslønn for migrantarbeidere var i 2023 rundt 6500 norske kroner. Mange av dem sender en vesentlig del av inntekten hjem til familie. I urbane områder er inntektene nesten dobbelt så høye. Ser vi bort fra de fattigste på landsbygda, som ikke har noen jobb i det hele tatt, befinner migrantarbeidere seg nederst på lønnsskalaen.
Uten migrantarbeiderne ville ikke «Kinas økonomiske mirakel» ha vært mulig. De er den fleksible og billige arbeidskraften som har gjort landet til verdens største fabrikk.
Som Bertolt Brecht skrev i et av sine dikt:
Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn.
Har kongene slept på murblokker?
Og Babylon, ødelagt så mange ganger:
Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?
Lima strålte av gull: Hvor bodde
bygningsarbeiderne i Lima?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murerne da?
Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp?
Forskjellen mellom migrantarbeiderne og den urbane middelklassen er den kanskje viktigste årsaken til at Kina – sin massive propaganda til tross – fremstår som et tydelig lagdelt samfunn.
Kinesiske og vestlige økonomer har pekt på at partiledelsen grovt sett har bare to alternativer. Det ene er å fortsette som før, med de farer det innebærer. Xi Jinpings rike har hittil vært forskånet sosial uro i stor skala, men systemet er slett ikke vaksinert mot det.
Det andre er å avskaffe det urettferdige hukou-systemet og gå i retning av en mer radikal omfordeling av godene, med en tydelig progressiv beskatning og sosiale sikkerhetsnett. Men det siste innebærer å utfordre partiets egne eliter, som har tjent seg søkkrike på dagens system.
Slutterklæringen fra sentralkomitémøtet i Beijing tyder på at det meste blir som før. Erklæringen nevner ikke hukou-systemet med ett eneste ord, og migrantarbeideren – Kinas uoppslitelige helt – får heller ingen omtale.
Mange, kinesere som andre, undrer seg over at et parti som ble stiftet for å representere bøndene og arbeiderklassen, i dag er blitt en allianse av byråkrater, militære og mangemillionærer.
«Slagord kan klinge høyt, men hvis de ikke forvandles til konkrete reformer, blir de bare tomme ord», skrev den kinesiske nettavisen Caixin nylig.
Det var en viktig påminnelse.
