Soyabønnen blir sjelden mer enn 10 millimeter i diameter. Nå står den i sentrum for handelskrigen mellom USA og Kina. I juni stanset Kina all import av soyabønner fra USA, og bøndene i Midtvesten gruer seg til fortsettelsen. Fra slettene i Iowa, Illinois og andre delstater kommer fortvilte rop om hjelp, men utsiktene er alt annet enn lyse. «Jeg har sagt veldig klart til president Xi Jinping at Kina må firedoble kjøpene av soyabønner fra USA. Ikke bare kjøpe litt mer, men mye mer», brummet Donald Trump i august. Men det var han som startet handelskrigen, ikke Xi.
Soyabønner har i flere tiår vært en av USAs største eksportvarer til Kina. De brukes i dyrefôr, oljeproduksjon og en rekke industrielle prosesser. Landets voksende middelklasse har også bidratt til å øke etterspørselen. Rundt to tredjedeler av all amerikansk soya har endt opp i Kina.
Nå er det innhøstingstid i «soyabeltet». Tunge maskiner gjør mye av jobben, men tusener av arbeidshender er også i sving for å bearbeide og lagre avlingene. Men hvem skal kjøpe dem? Heldigvis tåler bønnene å bli lagret over vinteren. På slettene i Midtvesten rager tusener av siloer som romskip klare til oppskyting.
Før handelskrigen begynte i 2018, eksporterte USA soyabønner til Kina for 12-14 milliarder dollar årlig. Dette gjorde soya til den viktigste enkeltvaren i samhandelen. Samarbeidet skar seg da Trump trappet opp handelskrigen året etter. For å ramme USA der det gjorde mest vondt, svarte Kina med å heve tollen på amerikansk soya.
Slik begynte nedturen for soyabøndene i Midtvesten. Eksporten falt fra 32 til 16 millioner tonn på ett år, og tapet er aldri hentet inn. I år ble de kinesiske signalene enda tydeligere, og siden juni har de ikke kjøpt en eneste soyabønne. Beslutningen er ikke tilfeldig. I en tid hvor USA blir stadig mer uforutsigbar, vender kineserne blikket mot andre og mer stabile markeder.
Den største vinneren i denne omstillingen er Brasil. Med sitt store landbrukspotensial har landet raskt overtatt rollen som Kinas viktigste soyaleverandør. I fjor produserte Brasil 169 millioner tonn soya, mot USAs 119 millioner tonn. Store investeringer i infrastruktur har gjort det lettere å frakte bønner fra produsentene til havnebyene. Argentina, som selv er rammet av økonomiske kriser, har også forsøkt å øke sin produksjon. Samtidig har Russland og flere afrikanske land begynt å se muligheter i soya som en del av sin eksport.
Det er godt nytt for Kina, men for bøndene i Iowa, Illinois, Minnesota, Indiana og Nebraska er livet blitt dystrere. Mange opplever fallende inntekter, overskuddslagre som hoper seg opp, og økende gjeldsbyrder. Subsidier fra den føderale regjeringen har dempet smerten, men ikke fjernet den.
«Vi føler oss som brikker i et politisk spill», sier en bonde i Iowa til avisen Wall Street Journal. «Washington snakker om storpolitikk, men det er vi som sitter igjen med fulle siloer og tomme konti.»
Midtvesten er hjertet i Trumps velgerbase, og bøndenes frustrasjon kan få alvorlige følger for presidentens oppslutning. Flere kommentatorer peker på at Kina har tenkt på nettopp det. Kinas strategi illustrerer hvordan mat og råvarer brukes som våpen i geopolitikken. Ved å strupe importen av amerikansk soya, sender Beijing et tydelig signal om at USA kan ikke ta for gitt at Kina alltid vil være en villig kunde.
Tidlig i november holdes det mellomvalg i USA. Velgerne skal stemme på hvem som skal sitte i Representantenes hus og fylle en tredjedel av plassene i Senatet. De skal også velge delstatsforsamlinger og lokale forsamlinger. Med sine soyabønder og sterke jordbruksinteresser kan de sju statene i Midtvesten fort bli «svingstater» og avgjørende for valgresultatet.
USA har lenge vært verdens største eksportør av landbruksvarer, men hvis nye markeder ikke kan kompensere for tapet av Kina, risikerer amerikansk jordbruk å miste sin globale posisjon. Trump virker rådvill, men har som en begynnelse varslet en støttepakke til de mest utsatte bøndene. Beløpet kan ligge på mellom 10 og 15 milliarder dollar i startfasen.
Trumps plan går ut på å kanalisere litt av tollinntektene, som han påstår er «skyhøye», tilbake til bøndene. Men utfordringene er mange. Å bruke tollinntekter til subsidier krever normalt Kongressens godkjenning og kan føre til politisk strid. Nedstengningen av den føderale administrasjonen gjør det ikke lettere å få tingene gjort. Blir subsidiene vedtatt, kan de gi bøndene en kjærkommen buffer, men de vil ikke fjerne behovet for nye markeder og reformer i landbruket.
Trump har varslet han vil ta opp soyabønnesaken med Xi Jinping når de møtes i Sør-Korea i slutten av oktober. Men få tror at han har noe særlig å hente. Kina kan kanskje gå med på å kjøpe mindre kvanta, men ikke så mye som før. De kinesiske lederne virker fast bestemt på å øke samhandelen med «det globale sør» på bekostning av USA.
Det folkerike Brasil med sin voksende økonomi passer perfekt i dette bildet. Brasil er et viktig medlem i BRICS, en samarbeidsorganisasjon for land som ønsker å løsrive seg fra vestlig dominans. Her finner vi også Kina, Russland, India og Sør-Afrika – og flere andre. Forskjellene mellom dem er åpenbare, men deres ønske om å stå opp mot Vesten binder dem sammen.
For Kina handler det også om å vise muskler i en tid hvor USA fremstår som stadig mer sårbar. Derfor kan Trump vente seg flere nesestyvere fra Xi i tiden som kommer, vel å merke hvis Trump ikke roer seg og tar til vettet. Kinas viktigste handelsvåpen er landets nesten-monopol på sjeldne jordmetaller, som det har brukt ved flere tidligere anledninger. Uten stabil tilførsel av disse metallene stanser all avansert industri i USA og Vesten opp.
Det betyr at Trump har lite rom for å bølle med Kina, slik han tidligere han forsøkt. India, en annen gigant i vekst, blir heller ingen lett motstander. Derfor bør han gjøre hjemmeleksen godt før han reiser til Seoul 30. oktober, der lederne i APEC (Asia-Pacific Cooperation) møtes til rådslagninger.
