Det betyr utpressing. De siste månedene har også Sør-Korea fått en leksjon i «pizzo». Med Donald Trump som president nøler ikke USA med å bruke metoder som til forveksling minner om mafiaens. Sør-Korea, en av USAs nære allierte i Asia, er i høst blitt utsatt for en utpressing uten sidestykke.
Kravet er krystallklart. Betal 350 milliarder dollar med én gang som investeringer i USA, eller lev med straffetoll som kan undergrave landets økonomi.
I Seoul omtales forhandlingene som både ydmykende og urealistiske. Beløpet som Trump krever, tilsvarer en tredjedel av Sør-Koreas samlede valutareserver. Ingen sørkoreansk regjering kan forsvare et slikt utlegg overfor egne borgere. Forhandlerne er likevel tvunget til å ta kravet på alvor, fordi alternativet, en åpen handelskrig, kan bli nesten like kostbar.
Trump har gjort toll og «deal-making» til sin viktigste utenrikspolitiske strategi. Han hevder at Sør-Korea har utnyttet USA i tiår, og at det er på tide å «rette opp ubalansen». Den såkalte ubalansen handler om et sør-koreansk handelsoverskudd som i hovedsak er drevet av bileksport, halvledere og stål.
Tallene er beskjedne sammenlignet med USAs handelsunderskudd med Kina eller EU, men for Trump spiller symbolikken større rolle enn fakta. Han vil fremstå som den sterke lederen som tvinger sine allierte i kne.
For Sør-Korea er dette et klassisk dilemma. Landet er sterkt avhengig av USA som sikkerhetsgarantist i nabokonflikten med Nord-Korea og et stadig mer selvsikkert Kina. Samtidig er Sør-Korea en teknologisk stormakt med globale ambisjoner. Landet vil ikke fremstå som en underdanig vasallstat som lar seg bølle med. Derfor har forhandlingene gått trått, og ingen tror på en endelig løsning før Trump setter foten på koreansk jord.
Og det skjer på onsdag.
En lekket beregning fra Sør-Koreas finansdepartement illustrerer dilemmaet. Hvis landet skulle gå med på kravet om 350 milliarder dollar, ville det tømme statens likviditet og potensielt utløse ustabilitet i won-kursen.
Et alternativ er å akseptere USAs tollsats på 25 prosent, fremfor den reduserte satsen på 15 prosent som Trump lokker med. Tollforskjellen på ti prosentpoeng vil koste Sør-Korea anslagsvis 20 til 25 milliarder dollar årlig i økte avgifter. Regner man over ti år, utgjør det rundt 200–250 milliarder dollar – fremdeles langt under Trumps krav.
Mange peker derfor på at det rent økonomisk kan være bedre å bite i det sure eplet og tåle høyere toll. Spørsmålet er om Seoul våger å gå den veien, vel vitende om at det kan trigge Trump til nye gjengjeldelser. Hans forhandlingsstil er alt annet enn forutsigbar. Motstand møtes ofte med trusler om ytterligere sanksjoner, eller i verste fall med personlige fornærmelser som kan undergrave forholdet mellom landene.
Trump selv framstiller kravene som en test på alliansens styrke. «Hvis Sør-Korea virkelig ønsker at vi skal beskytte dem, må de også vise at de står på vår side økonomisk», sa han for en tid siden. Ordene illustrerer hans syn på diplomati: allianser reduseres til transaksjoner, og sikkerhet blir en handelsvare.
I Seoul minner flere kommentatorer om at Sør-Korea også tidligere har opplevd utidig press fra USA. På 1970-tallet truet Richard Nixon med å trekke ut soldater ut hvis ikke sør-koreanerne betalte mer for sitt eget forsvar. Senere krevde både George W. Bush og Barack Obama en jevnere byrdefordeling. Men aldri tidligere har en amerikansk president reist så høye og plutselige krav som Donald Trump.
Hans motpart i Seoul, president Lee Jae Myung, tilrådte så sent som i juni og har fått en bratt læringskurve. Da han noe senere besøkte Trump i Det hvite hus, slo han an en vennlig og forsonende tone. Han er likevel tydelig på at Sør-Korea ikke har økonomisk evne til å betale USA 350 milliarder dollar «upfront» og i «cash», det vil si som en engangssum og med én gang.
Forhandlingene pågår fremdeles bak lukkede dører. Ifølge sørkoreanske medier er det nå snakk om å spre investeringene over tid, kanskje i form av en kombinasjon av direkte investeringer, lånegarantier og teknologisamarbeid. Det ville gjøre summen mer håndterbar og gi regjeringen en mulighet til å presentere avtalen som et kompromiss snarere enn en kapitulasjon. Det er likevel ingen tvil om hvem som sitter med de beste kortene.
Sør-Korea kan trøste seg med at landet ikke er alene. Både Japan, India og EU har møtt liknende krav fra Trump, og alle er blitt hudflettet av Trump etter tur. Det som gjør dette tilfellet så spesielt, er Sør-Koreas militære avhengighet av USA. Ingen andre land lever med en så fiendtlig nabo som Nord-Korea, et regime som stadig utvikler raketter og atomvåpen.
USA har hatt et militært nærvær i Sør-Korea siden Korea-krigen (1950–1953). I dag skal det være 28 000 amerikanske soldater på sør-koreansk jord fordelt på femten større baser. Selv har Sør-Korea en hær på en halv million soldater, men i motsetning til USA og Nord-Korea har landet ingen atomvåpen.
Hva blir utfallet?
Det mest sannsynlige er at Trump ankommer Seoul uten en ferdig avtale. I stedet vil partene presentere en «foreløpig forståelse» for å redde ansikt. Trump kan da skryte av at han har presset Sør-Korea til å love store investeringer, «billions and billions of dollars», mens Seoul kan hevde at de har kjøpt seg tid og fleksibilitet. Den egentlige regningen vil først bli synlig om måneder eller år.
I mellomtiden fortsetter spillet. Mens Sør-Korea må balansere på stram line mellom økonomisk fornuft og geopolitisk nødvendighet, vil Trump skvise sør-koreanerne som best han kan. Et åpent brudd blir det i hvert fall ikke, for det har ikke Sør-Korea råd til.
Mafiametoder kaller mange det. Og kanskje er det den mest treffende beskrivelsen. For Sør-Korea er dette en brutal påminnelse om hvor vanskelig det er å være en økonomisk suksess – og samtidig en småstat i en verden der stormaktene setter reglene og krever betaling.
