I dag fyller Folkerepublikken Kina 76 år. Ingen rund dag, men likevel viktig nok til at den feires over hele landet. I min bok «Midtens rike. En vandring i Kinas historie» (ny utgave i fjor høst) forteller jeg om den historiske begivenheten 1. oktober 1949:
Beijing var pyntet til fest. I De velduftende åser utenfor byen ble Li Zhisui vekket allerede klokken fem om morgenen. Luften var klar og skarp, og bladverket i skogen utenfor lyste i alle høstens farger. De som bodde der, hadde det privilegium å begynne dagen med å vandre på stille stier og lytte til fuglenes sang.
Li var 29 år gammel og lege. Siden han var født i Beijing, kunne han med rette kalle seg et «Beijing-ren» (Beijing-menneske). Oldefaren hadde vært livlege for keiseren, bestefaren lege og apoteker. Det året han fylte tretten, hadde han og moren flyttet til Suzhou, en by lenger sør. Der hadde han gått på en kristen middelskole og latt seg døpe.
Senere hadde han skaffet seg medisinsk utdannelse og blitt kirurg. I 1948, mens borgerkrigen raste, hadde Li reist til Hongkong og fått jobb som skipslege i Australian Oriental Company. Ved kai i Sydney hadde han plukket opp en avis som fortalte at Beijing var erobret av kommunistene. Uker senere hadde han fått et brev fra sin eldre bror, som var en overbevist kommunist.
«Kina mangler kvalifiserte leger», hadde han skrevet. «Den nye regjeringen kan tilby deg en god jobb, og hele familien vår vil bli gjenforent på ny.»
Livet utenfor Kina føltes behagelig, og Li tjente godt. Likevel hadde han valgt å reise hjem for «å tjene folket». Men i De velduftende åser så han få vanlige mennesker. Bare noen steinkast unna bodde landets nye ledere med formann Mao i spissen. Ennå hadde de ikke rukket å installere seg i det lukkede Zhongnanhai, vegg i vegg med Den forbudte by.
De velduftende åser var en del av Vestfjellene nordvest for Beijing. Som rekreasjonsområde hadde det eksistert siden 1100-tallet. Her, blant klipper og eviggrønne trær, hvilte flere gamle templer, og Zongjing-klosterets pagode, reist i 1780, strakte seg mot høsthimmelen som et håpets tårn.
Li ble ansatt som lege på de nye ledernes spesialsykehus. Senere skulle han bli formann Maos livlege. Men denne dagen hadde han fri, og sammen med flere andre ble han fraktet med lastebil til Den himmelske freds plass. Da de ankom plassen i sjutiden, var den full av mennesker. De nye makthaverne arbeidet på spreng for å utvide den. Gamle bygninger var revet og morbærtrær fjernet. Bannere med røde slagord var strukket mellom hustakene, og folkerepublikkens nye flagg vaiet fra nyreiste flaggstenger.
Li var stolt og glad, og gleden ble ikke mindre da Mao og de andre lederne – presis klokken 10.00 – trådte fram på æresbalkongen over Den himmelske freds port, i nordenden av plassen.
«Virkningen var elektrisk. Mao hadde vært min helt siden broren min første gang fortalte meg at han var Kinas Messias, og dette var mitt første glimt av frelseren min. Selv om jeg arbeidet i De velduftende åser, så nær formann Maos bolig, hadde jeg aldri sett ham før. Han var 56 år gammel da, høyreist, sunn og solid. Ansiktet hans var rødmusset, det svarte håret hans tykt, pannen høy og bred.»
Mao hadde engstet seg for denne dagen. For tenk om noen skulle finne på å ødelegge den med et pistolskudd, en håndgranat eller en hjemmelagd bombe? Heldigvis skjedde ingen av delene.
«Lenge leve formann Mao, lenge leve formann Mao!»
Ropene veltet over plassen som tunge drønn. Alt var nøye regissert, for partimedlemmene, som utgjorde flertallet av festdeltakerne, hadde fått klare instrukser om hva de skulle gjøre. Den himmelske freds port var reist på 1400-tallet, samtidig med keiserbyen innenfor. Lenge hadde den skint i klare farger, men nå var den forfallen og matt.
Da mengden hadde roet seg, trådte Mao fram for mikrofonen for selv å rope med høy og anspent røst: «Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår fremtid vil for alltid være lys.»
I neste åndedrag erklærte han Folkerepublikken Kina for opprettet. Han harket mellom hver setning, og de av tilhørerne som hadde ventet å høre en fengende tale, ble sørgelig skuffet. Den nye frelseren hadde ingenting å si, bortsett fra å lese navnene på medlemmene av den nye regjeringen. For første og siste gang hadde han talt til folket på Den himmelske freds plass.
Etterpå istemte frigjøringshærens musikkorps den nye nasjonalsangen, De frivilliges marsj, og folkemengden sang av full hals. De røde hadde brukt den som kampsang i mange år. Nå var den blitt hele landets. Kort etter rullet de første stridsvognene med sine påmalte røde stjerner over plassen. Etter dem kom militære lastebiler med kanoner på slep, infanterister i lange rekker, spesialstyrker og vaktsoldater, en avdeling av væpnede bønder og rekker av dansende bønder.
Igjen var Beijing blitt landets hovedstad. I utgangspunktet var det ingen selvfølge. Mao kunne ha bestemt seg for Xi’an, hvor tallrike keisere hadde holdt hoff i flere hundre år. Shanghai, kjent for sitt store industriproletariat, hadde vært en annen mulighet, Nanjing en tredje. Men ingen av dem ble ansett som passende. Xi’an lå for langt vest og tilhørte en svunnen tid. Shanghai ble forbundet med imperialistisk aggresjon, mens Nanjing var blitt et symbol på det slagne regimets vanstyre.
Mao hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i felten. Bortsett fra Changsha, hovedstaden i Hunan, var Beijing den eneste byen han hadde bodd i. Han kjente den, om ikke godt, så til en viss grad. Under sitt opphold tretti år tidligere hadde han sovet på en bred kang sammen med sju medstudenter fra Hunan.
«Forholdene jeg bodde under, var helt elendige», fortalte han mange år senere. Der han lå, klarte han nesten ikke å puste, og hver gang han ville snu seg, pleide han å varsle de andre studentene. Likevel ble han betatt av byens skjønnhet, av parkene og de gamle palassområdene.
«Jeg så plommetrærne blomstre i hvitt mens isen ennå lå på Nordsjøen [innsjøen Beihai, nordvest for Den forbudte by]. Jeg så piletrærne med sine tunge iskrystaller lene seg over sjøen, og jeg husket beskrivelsen til Tang-dikteren Cen Can, som skrev at Beihais vintersmykkede trær så ut som ’ti tusen ferskentrær i blomst’. De talløse trærne i Beijing påkalte min undring og beundring.»
Men byens beliggenhet var enda viktigere. Beijing lå langt mot nord, nær Mandsjuria og med togforbindelse til Sovjetunionen. Med sine høye murer ga den også sikkerhet som de nye lederne var så opptatt av.
I festrusen var det lett å overse de andre lederne på æresbalkongen, som Zhu De, Zhou Enlai, Dong Biwu, Peng Dehuai og Liu Shaoqi. En kvinne kunne også skimtes i rekkene av stive menn: Song Qingling. Mao ville ha henne med som representant for landets demokratiske krefter. Som enken til Sun Yatsen, han som hadde ledet kampen mot keiserstyret og medvirket til opprettelsen av Republikken i 1912, hadde hun stor symbolsk betydning.
Song-familien var blant Kinas rikeste. Før kommunistene grep makten, hadde den forlatt landet. Bare Song Qingling var blitt igjen, i Shanghai, hvor hun hadde lovprist kommunistpartiet i en offentlig tale: «Dette er det nye lys i landet vårt. Friheten demrer og sprer sin varme til hvert eneste mørke reaksjonære hjørne …»
Mao forsto at hun kunne bli et nyttig redskap og belønnet henne med en plass i den nye regjeringen.
1. oktober-feiringen ble avsluttet med et sprakende fyrverkeri. Song Qingling skulle senere omtale den med patos: «Det var en høytidelig seremoni som innga ærefrykt. Hjertet mitt flommet over av lykke.»
Men snart ble hun parkert i en avsides villa langt utenfor byen. De neste årene skulle Mao erstatte folket med partiet, partiet med sentralkomiteen, sentralkomiteen med politbyrået og politbyrået med seg selv.
Som en viss Mester Lu hadde sagt om forholdene under keiser Qins styre mer enn to tusen år tidligere: «Ikke færre enn tre hundre astrologer sitter og stirrer mot stjernene. Men disse gode menn, redde som de er for å fornærme keiseren, tør ikke fortelle ham sannheten, heller ikke påpeke hans feil.»
Mao og de andre partitoppene flyttet nå inn i Zhongnanhai («Midtsørsjøen»), et grønt paradis omgitt av høye sinoberrøde murer. I flere hundre år hadde det tjent som keiserlig rekreasjonsområde. På bykartene ble det tegnet inn som et stort anonymt felt, og ifølge Li Zhisui klarte ingen utenforstående å stjele seg til et glimt av området. Skjult blant furu, sypresser og piletrær lå villaer og paviljonger, og midt i herligheten blinket to innsjøer, Sørsjøen og Midtsjøen.
På den smale landstripen mellom dem åndet Hagen som flommer over av velgjørenhet. Her lå flere staselig bygninger, blant dem keiser Qianlongs bibliotek, Det krysantemumduftende arbeidsværelse. Mao flyttet like godt inn i det. «Boligen hans åpnet seg mot sør, på keiserlig maner», skrev livlegen. «Det må ha vært det best beskyttede området i verden.
Utenlandske ledere som besøkte Mao, bemerket fraværet av vakter. Men i virkeligheten var de overalt i Zhongnanhai. De var diskré plassert i en rekke sirkler, alle med Mao som sentrum. I fysisk forstand ble han nå fullstendig isolert. «Keiserne bodde i Zhongnanhai, så hvorfor kan ikke jeg bo der?» skal han ha sagt.
Den opphøyde stilen han hadde tillagt seg, ble nå mer synlig. Likevel fortsatte mange å tilbe ham, og også Li Zhisui, livlegen, lot seg fascinere:
«Inntil 1959 forgudet jeg ham. Men selv om jeg var fysisk nær ham hele tiden, var det som om en mystisk, ugjennomtrengelig mur skilte oss. Etter 1959 trengte jeg litt etter litt gjennom denne usynlige barrieren og jeg ble i stand til å se Maos virkelige ansikt. På scenen opprådte Mao som en skuespiller med en kunstferdig makeup, men på bakrommet viste han et annet ansikt.»
Ved et skjebnens sammenfall skulle Mao, Zhou og Zhu dø samme år, i 1976. Song Qingling sovnet inn i 1981, Li Zhisui i 1995. For de som ble nære medarbeidere av Den store leder, var det ingen selvfølgelighet at de skulle overleve ham. Flere av dem råtnet i fengsel under Kulturrevolusjonen (1966–1976), i en blodig kampanje som skulle ende med minst en million drepte.
Men denne dagen i 1949 vandret de håpefulle hjem, lykkelig uvitende om de prøvelser som ventet dem.
........
Utdraget er fra min bok Midtens rike. En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2024.
