Den siste geisha? Ikke helt, men det tynnes i rekkene. I gamle dager talte de flere titusener. Nå er bare noen hundre igjen, og de fleste er å finne i Tokyo eller Kyoto. Men også Japan som nasjon krymper. Folketallet toppet seg i 2010 med vel 128 millioner innbyggere. Nå har det sunket til 124 millioner, og færre skal det bli. Et slør av pessimisme hviler over det japanske øyriket, og mange er urolige for fortsettelsen.
I går ble lysene slukket på VM-stadion i Tokyo. Arrangementet har gått knirkefritt, og flere av de japanske utøverne utmerket seg med gode prestasjoner. Men nå vender landet tilbake til hverdagen. For regjeringens familieplanleggere vil den bli ekstra tung. Bare i fjor falt folketallet med 550.000. «Vil Japan forsvinne?» spurte en avis da nyheten ble kjent. En annen fastslo at solen er i ferd med å gå ned i det en gang så lovpriste Soloppgangens land.
Regjeringens prognoser for de neste tiårene er lite oppmuntrende lesning. I 2050 kan folketallet falle til under 100 millioner, og i 2100 kan det ligge på rundt 87 millioner. Hiroshi Yoshida, professor ved Tokyo-universitetet, er om mulig enda mer pessimistisk: «Hvis dagens trender fortsetter, kan Japans befolkning halveres innen slutten av århundret. Det er et spørsmål om nasjonens eksistens.»
Hvorfor setter ikke japanerne flere barn til verden?Mye av forklaringen er at dagens Japan er sterkt urbanisert. Nesten 95 prosent av innbyggerne bor i byer og tettbygde strøk. Landet preges i tillegg av en tøff arbeidskultur med høyt tempo, lange arbeidsdager og minimalt med fritid. Slikt blir det lite familieliv av. I tillegg bor folk flest trangt, ikke minst i Tokyo med sine 14 millioner innbyggere. Mange må nøye seg med leiligheter på mellom tjue og tretti kvadratmeter.
«Vi har verken tid eller energi til å få barn», lyder omkvedet.
Resultatet er en fødselsrate på bare 1,2 barn per kvinne, godt under reproduksjonsnivået på 2,1.
Unge par som vil stifte familie, må også ta hensyn til kostnadene ved å ha barn. Barnehage, skole og alt som følger med - ingenting er gratis. Derfor velger mange unge å utsette eller droppe ekteskap av økonomiske hensyn.
Utsiktene blir ikke bedre av at japansk økonomi skranter mer enn på lenge. OECD tror det går mot en BNP-vekst på bare 0,7 prosent i inneværende år. I 2026 kan den falle til 0,4 prosent. De lave prognosene skyldes i stor grad usikkerheten i eksportnæringen. Japan har i årevis tjent store penger på sin massive eksport, men nå utfordres landet av Donald Trumps tollbarrierer og den økende konkurransen fra Kina.
Eldreregningen blir naturligvis stiv og må betales av en stadig krympende yrkesaktiv befolkning. Som andre land kan Japan kompensere for tapet av arbeidshender ved å automatisere - og robotisere - mer av produksjonen. Mye har skjedd allerede, men som finansministeren sukket forleden: «Roboter er fantastiske, men de betaler ikke skatt.»
Japan har tradisjonelt vært forsiktig med å importere arbeidskraft. Helt siden solen sto opp i øst, har japanerne anstrengt seg for å holde fremmede «barbarer» på avstand. De siste årene har regjeringen i Tokyo likevel lempet på bestemmelsene og tillatt en begrenset import av fagarbeidere, som helsepersonell fra Hongkong, Taiwan og Filippinene. Hvor langt regjeringen skal strekke seg, kan bli et hett politisk tema. Denne høsten er det rundt 2,4 millioner utenlandske arbeidstakere i Japan.
Tradisjonsbundne japanerne mener det er mer enn nok, mens mange arbeidsgivere roper på enda flere.
Mens politikere og eksperter klør seg i hodet, avfolkes landsbygda i raskt tempo. Mange landsbyer er rett og slett i ferd med å forsvinne. Nagoro, et lite samfunn i sør, er et godt eksempel. Nesten alle innbyggerne har reist sin vei, bare et fåtall er igjen. En lokal kunstner, Ayano Tsukumi, har laget mer enn tre hundre dukker i full størrelse for å erstatte de mange som har dratt. Dukkene sitter i de forlatte husene, andre står på bussholdeplassen eller foran matbutikken – som er stengt.
De få gjenværende innbyggerne er stort sett eldre mennesker. Landsbyer hvor mer enn halvparten av befolkningen er 65 år eller mer, omtales gjerne som «grenselandsbyer». Det betyr at de lever på lånt tid. Ifølge forskere finnes det tusener av slike bosettinger, særlig i fjellområder og på mindre øyer.
Konsekvensene er velkjente. Skoler, butikker og helsestasjoner legges ned. Det neste som skjer, er at kollektivtilbudet opphører. De som blir igjen, føler seg isolert og forlatt. Undersøkelser viser at selvmordsraten i disse samfunnene er høyere enn landsgjennomsnittet.
Om det kan være en trøst, synker folketallet også i Kina og Sør-Korea. Alle er hardt rammet. På kort sikt er det lite de kan gjøre for å snu utviklingen. Offentlige støtteordninger og bonuser til ektepar som vil ha to eller flere barn, har hatt liten effekt. Det eneste som kan snu trenden, er å moderere arbeidskulturen i de tre landene - og det blir ikke lett.
«Konfusius har litt av skylden», sier professor Luo Lu ved Taiwans nasjonale universitet. «Han levde for 2500 år siden, men påvirker oss fremdeles.»
Som moralfilosof la Konfusius vekt på dyder som disiplin og hardt arbeid. Han levde og virket i Kina, men tankene hans slo dype røtter i nabolandene. Selv i dag hedres han med røkelse og bønn i de talløse templene som er oppkalt etter ham. I Tokyo oppsøker tilhengerne det 400 år gamle Konfusius-tempelet (Yushima Seido) i byens sentrale del. «Lykke og langt liv!» lyser det fra skrifttegnene over hovedporten.
Det hører for øvrig med at ikke alle japanere beklager de synkende folketallene. «Se på byene våre», sier en miljøaktivist til storavisen Asahi Shimbun. «Se på trengselen i rushtiden i Tokyo. Hva gjør det om vi blir noen millioner færre? Vi får bedre plass og renere luft. Er det ikke det vi vil ha?»
