Men hvorfor er München blitt et synonym for ettergivenhet og politisk svik?
Her er mitt lille historiske tilbakeblikk:
Downing Street var svart av jublende mennesker da statsminister Neville Chamberlain vendte hjem fra München 30. september 1938. Bilen stanset foran Number 10, og da Chamberlain steg ut, løftet han hatten og sa: «Mine gode venner, jeg vender tilbake med ære.»
I hånden holdt han et papir, en avtale han og Adolf Hitler hadde undertegnet noen timer tidligere.
«Jeg tror at dette betyr fred i vår tid», erklærte han.
Inne i Number 10 var luften tykk av stemmer og sigarrøyk. Ministre og rådgivere ville gratulere ham. På et sidebord lå telegrammer i stabler; hilsener fra fjern og nær, ikke minst fra kong Georg VI, som uttrykte sin glede og beundring.
I Hitlers arbeidsværelse var stemningen mer avmålt. Føreren var tilfreds, men mente at Tyskland bare hadde fått det som det rettmessig skulle ha. Avtalen innebar at Sudetenland, den gang en del av Tsjekkoslovakia, ville bli innlemmet i det gryende tyske storriket. «Den lille mannen med paraplyen (Chamberlain) tror han har skapt fred», bemerket Hitler og kostet på seg et skjevt smil.
Senere samme kveld forsikret propagandaminister Joseph Goebbels at tyske aviser neste dag ville fremstille avtalen som et bevis på førerens politiske geni. Hitler, fremdeles avmålt og tenksom, tilføyde: «Vi har fått Sudetenland uten krig. Men krigen vil komme. Den vil komme når vi selv velger det.»
Kriger begynner gjerne i det små med krav og motkrav og lett sabelrasling. Andre verdenskrig begynte på samme måte. Hitler hadde i flere år varslet at han ville hevne utfallet av Versailles-konferansen i 1919, og at han ville samle alle tyskere, hvor de enn måtte bo, under samme nasjonale tak.
Hans første offer skulle bli Sudetenland, et lite område i Tsjekkoslovakia, nær grensen til Tyskland og Østerrike. Her bodde vel tre millioner mennesker, hvorav flertallet var tyskere. Andre var tsjekkere, slovaker og små minoriteter av polakker og jøder. Området hadde vært en del av keiserdømmet Østerrike-Ungarn, som i 1918 gikk tapende ut av første verdenskrig.
På Versailles-konferansen året etter ble krigens seierherrer enige om å innlemme det i den nye staten Tsjekkoslovakia. De allierte mente at Tsjekkoslovakia trengte sikre grenser og kontroll over de strategisk viktige fjellområdene hvor sudettyskerne bodde. Men beslutningen var ikke i samsvar med de fjorten punktene til USAs president Woodrow Wilson, som lovet at utsatte folkegrupper skulle få bestemme over sin egen skjebne.
De fleste sudettyskerne ønsket å bli en del av Tyskland eller Østerrike. Men der og da var det ingen som lyttet til dem. Hitler grep saken med begjær, men først måtte han snakke Chamberlain til fornuft.
Chamberlain ble britisk statsminister i mai 1937, 68 år gammel. Bak seg hadde han en lang politisk karriere både på lokalt nivå og i Parlamentet. Som ung hadde han forsøkt seg som forretningsmann, blant annet på Bahamas som leder for et mislykket plantasjeprosjekt. Han var konservativ og gikk for å være en forsiktig, seriøs og hardt arbeidende politiker.
Initiativet til forhandlingene i 1938 kom overraskende nok fra Chamberlain, men det var Hitler som utløste prosessen. Hitler hadde i flere måneder lagt press på Tsjekkoslovakia ved å gjøre krav på Sudetenland. Sudettyskernes leder, Konrad Henlein, sørget for å bære ved til ilden, og på ettersommeren fryktet mange at Tyskland ville invadere Tsjekkoslovakia og utløse en europeisk storkrig.
Chamberlain sendte derfor en melding til Hitler med forslag om å møtes ansikt til ansikt. Hitler godtok invitasjonen, ikke bare fordi han ville teste britenes forhandlingsvilje, men også fordi han ønsket å splitte Storbritannia og Frankrike.
Det første møtet ble holdt i Berchtesgaden 15. september, det andre i Godesberg 22. september, og det tredje i München 29. september. Hitler opptrådte stort sett høflig, men på møtet i Godesberg fikk han et av sine raserianfall. «Føreren spilte sin rolle mesterlig, og Chamberlain ble blek og usikker», skrev Joseph Goebbels i dagboken sin.
Mellom hvert av møtene fikk Chamberlain tid til å rådslå med sine nærmeste medarbeidere, men de var ikke spesielt skikket for oppdraget.
Mange har ment at forhandlingene kunne ha fått et annet utfall om Chamberlain hadde lyttet til sine mest skolerte diplomater, for ikke å snakke om de kritiske røstene i sitt eget parti. Men de ble holdt på avstand. Chamberlain hadde i årevis hatt ord på seg for å være en «kontrollfreak» med sans for de små detaljer. Han kunne derfor være lite villig til å involvere andre i prosesser han oppfattet som vanskelige.
Så gikk det som det måtte. Det ene møtet ble tøffere enn det andre, og Chamberlain ble drevet fra skanse til skanse.
Forliket som partene til slutt ble enige om, gikk i hovedsak ut på at Sudetenland skulle overføres til Tyskland. Hitler lovet på sin side at dette var hans «siste territoriale krav» i Europa. Hitler ga i tillegg Chamberlain en separat, uoffisiell erklæring om at Tyskland og Storbritannia skulle løse fremtidige konflikter gjennom konsultasjoner.
Betegnende nok var den tsjekkoslovakiske regjeringen ikke invitert til forhandlingene. Først da avtalen var undertegnet, ble regjeringen i Praha gjort kjent med innholdet. Hitler hadde på forhånd truet med å invadere hele Tsjekkoslovakia hvis han ikke fikk det som han ville. Chamberlain forsto at Hitler mente alvor, for britisk etterretning var kjent med at Tyskland hadde utarbeidet en konkret invasjonsplan.
I mars året etter slukte Hitler hele Tsjekkoslovakia. Mellom 350 000 og 500 000 soldater deltok i felttoget. Regjeringen i Praha forsto at det ikke nyttet å gjøre motstand og kapitulerte med én gang. Fem måneder senere gikk Hitler til angrep på Polen. Storbritannia og Frankrike svarte med å erklære Tyskland krig - og den andre verdenskrig var et faktum.
For Chamberlain demret den brutale sannheten: Papiret han hadde undertegnet, var ingenting verd. Han følte seg ydmyket og sa: «This country is now at war with Germany.»
Chamberlain ble sittende som statsminister til mai 1940, men etter britenes mislykkede kampanje i Norge og nye tyske erobringer i Europa, mistet han tilliten i Parlamentet, og Churchill tok over.
Det viste seg snart at Chamberlain var alvorlig syk. Kreft, sa legene. Før han døde i november samme år, skrev han flere brev til sine søstre Hilda og Ida.
«Jeg vet at navnet mitt for alltid vil være knyttet til München», skrev han i ett av dem. «Men tro meg når jeg sier: Alt jeg gjorde, gjorde jeg for å tjene landet mitt.»
Han minnet om at Storbritannia i 1938 ikke var rustet til å gå til krig:
«Jeg visste at vi ikke var klare. Våre flystyrker var for få, våre hærstyrker spredt, og vår marine var bundet opp i imperiets farvann. De som i dag roper på at vi skulle ha slått til da, forstår ikke hvor sårbare vi var.»
«Historien vil dømme meg», fortsatte han. «Noen vil si at jeg tok feil, og kanskje har de rett. Men jeg vil dø med vissheten om at jeg handlet ærlig, at jeg søkte å beskytte mitt folk fra den redselsfulle stormen, og at jeg, i det korte tidsrommet vi vant, la grunnlaget for at Storbritannia kunne stå imot da mørket kom.»
Hadde han viktige poeng?
Det er ingen tvil om at München-forliket fikk et dårlig rykte. Winston Churchill og andre brukte det som et eksempel på hva som kan skje når man forsøker å blidgjøre en fiende i stedet for å møte ham med fast motstand.
Historikerne er ikke fullt så sikre. Briten A.J.P. Taylor (1906 - 1990), kjent for sine omfangsrike historiske verk, anså Chamberlains «appeasement» (ettergivenhet) som et rasjonelt svar. Han mente at Chamberlain handlet ut fra de rådende realiteter og at Storbritannia åpenbart var uforberedt på krig. Også nålevende historikere har mer nyanserte vurderinger av forliket enn dagens gjengse oppfatning.
Til slutt: Hva skjedde med sudettyskerne da krigen var over?
For det første bestemte de allierte at Sudetenland skulle tilbakeføres til Tsjekkoslovakia. De var også enige om at området skulle tømmes for sudettyskere, i praksis tre millioner mennesker. De fleste ble forvist til Tyskland og Østerrike. Bare sudettyskere som hadde tsjekkiske ektefeller eller hadde vært antinazister, fikk bli. Tusener døde under de dårlig planlagte transportene, mange av mishandling, sult og sykdom.
«Jeg så barn og babyer ligge døde i veikanten; armene og bena var ofte ikke tykkere enn en manns tommel», skrev en nederlandsk observatør.
Slik endte krigens tragiske kapittel om et lite folk i hjertet av Europa.
MINE LESETIPS
A.J.P. Taylor: The Origins of the Second World War, Fawcett Books, London 1969
Robert Self: Neville Chamberlain. A Biography, Routledge, London 2006
Nicholas Milton: Neville Chamberlain's Legacy. Hitler. Munich and the Path to War, Pen and Sword History, Cambridge 2021
Ian Kershaw: Hitler. 1936-1945-Nemesis, Allen Lane, London 2000
S
