«We have a great relationship with Norway. Great leader, great people», sa en smørblid Trump da Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg besøkte ham i april. «Just keep doing what you’re doing … I love Norway. It’s beautiful.»
De rosende ordene var ikke tilfeldige. Trump ønsket å innynde seg hos Nobelkomiteen. Når det kom til stykket, ble norsk eksport til USA likevel ilagt en ekstratoll på 15 prosent.
Trump har lenge vært besatt av tanken på å få fredsprisen, særlig etter at han tok fatt på sin andre termin i januar. I sin innsettelsestale erklærte han at han ville bli husket for krigene han avsluttet, og krigene han ikke gikk inn i.
Ganske umiddelbart startet han en utilslørt kampanje for å få prisen. Metodene han har brukt, har som ventet hatt et tragikomisk skjær. Nære medarbeidere med utenriksminister Marco Rubio i spissen ble pålagt å tale hans sak. «Respekterte» ledere i andre land ble også engasjert, og noen stilte villig opp, blant dem Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Øyeblikket da Netanyahu leste opp nominasjonsbrevet for Trump ble naturligvis overført i amerikansk fjernsyn.
Trump har også fått napp hos Hun Manet, Kambodsjas ferske diktator - kjent for å knuse enhver opposisjon - og fra lederne i Pakistan, Aserbaidsjan og Armenia. Ikke akkurat Guds beste barn. Presidenten i verdens mektigste land tror åpenbart at disse initiativene vil gjøre inntrykk på komiteen. Bare en leder som lever i sin egen boble kan innbille seg noe slikt.
Like sprøtt er det når Trump, tilsynelatende spontant, slår på tråden til Jens Stoltenberg for å slå av en prat om den forestående pristildelingen. Stoltenberg går gatelangs i et sommerlig Oslo når verdenskeiseren melder seg. Hvordan samtalen forløp, får vi kanskje vite om noen år.
Bak Trumps søte fredsprisdrøm ligger også et hevnmotiv. Barack Obama, hans forgjenger og erkerival, fikk prisen i 2009. Siden da har Trump gang på gang hevdet at Obama var en uverdig vinner. Som han sutret i en tale i 2019: «De ga prisen til Obama rett etter at han ble president, og han selv visste ikke hvorfor han fikk den. Jeg har gjort mye mer enn Obama noen gang gjorde.»
Under valgkampen i fjor lovet Trump at store og små konflikter ville opphøre som ved et trylleslag om han ble president. I Ukraina ville han skape fred i løpet av 24 timer. I forrige uke hevdet han at han hadde klart å «avslutte kriger» i seks land. Dagen etter, i et intervju på TV-kanalen Fox, plusset han på et land til; dermed ble det sju.
Faktasjekkere i USA og resten av verden rister på hodet. Trump har riktignok påvirket forløpet av flere pågående kriger og konflikter, men han har ikke «avsluttet» noen av dem.
Hans kanskje mest håndfaste bidrag er normaliseringsavtalene mellom Israel og flere arabiske land, kjent som Abraham-avtalene (2020). Selv om de styrket de diplomatiske båndene mellom partene, var de først og fremst motivert av et felles fiendskap overfor Iran. Avtalene bidro heller ikke til å løse den grunnleggende konflikten mellom Israel og palestinerne, snarere det motsatte.
Allerede i 2016 lovet Trump å fremforhandle «den ultimate avtalen» mellom dem. Resten av historien kjenner vi. Siden Gaza-krigen brøt ut i oktober 2023, har USA gitt 18 milliarder dollar i militærhjelp til Israel. Legger vi til USAs regionale operasjoner i området, som i Jemen, blir det betydelig mer.
I tillegg har Trump og Kongressen godkjent fremtidige våpensalg til Israel for flere milliarder dollar. Våpnene inkluderer både avanserte Stealth-fly, kampfly av typen F-15 og F-16, presisjonsstyrte bomber, Hellfire-missiler, stridsvogner, klasebomber og mye mer. Militære eksperter er enige om at Israel ikke ville ha vært i stand til å føre en så ødeleggende krig uten kontinuerlig amerikansk hjelp.
Hittil har Israel hevnet Hamas’ drap på 1175 israelere og andre med å drepe 62 000 palestinere. Nesten halvparten av dem er kvinner og barn.
I Ukraina er det gått tre og et halvt år siden Russlands fullskalainvasjon, og Trump bærer et tungt ansvar for at Putin får ture fram som han vil. Allerede tidlig i sin andre presidentperiode varslet Trump at Ukraina ikke kunne bli medlem av NATO. Han sa også at ukrainerne måtte gi fra seg Krym og andre landområder for å oppnå fred. Dermed ble Ukraina frarøvet sine viktigste forhandlingskort.
«You don’t have any cards», ropte Trump til Volodymyr Zelinskyj på det grusomme møtet i Det hvite hus i februar. I beste sendetid ble Ukrainas president hånet, latterliggjort og sendt på dør. TV-seere over hele verden fulgte hendelsen med sjokk og vantro.
Nå er forholdet mellom dem tilsynelatende bedre, men ingen, aller minst ukrainerne, føler seg trygge på USAs «sikkerhetsgarantier». For ingen kjenner dagen så lenge Trump svinger pisken. Ikke Ukraina - og heller ikke Norge.
Fredsskapende arbeid forutsetter samarbeidsevner, tillit og tålmodighet. Donald Trump mangler alle tre. Og mens han uhemmet skryter av sine bravader som fredsfyrste, gjør han krav på Canada og Grønland. Han har oppløst bistandsorganet USAID og trukket USA ut av UNESCO, Verdens helseorganisasjon, FNs menneskerettighetsråd og Parisavtalen om et forpliktende globalt miljøsamarbeid.
Flere utmeldinger kan komme.
Også på hjemmebane forårsaker Trump splittelse og støy. Det fryktede ICE (U.S. Immigration and Customs Enforcement Agency) arbeider på spreng for å pågripe ulovlige innvandrere og kaste dem ut av landet. Det skjer i mange tilfeller på opprørende vis. I tillegg mobiliserer han nasjonalgarden for å rydde amerikanske storbyer for påståtte kriminelle.
Nobels fredspris har en unik status. Medaljen er ikke bare et stykke edelt metall, men et globalt ikon. For Trump ville en pristildeling være et synlig bevis på at han er en verdenshistorisk skikkelse, og ikke bare hvilken som helst president. Hans ovale kontor er allerede overdådig utsmykket med gull og glitter. Er det plass til enda mer?
En nobelmedalje i gull tar ikke stor plass. Men den vil han aldri få.
Heldigvis.
