Hva skiller en stormester i sjakk fra en stormannsgal politiker?
Svaret er konsekvenstenkning - evnen til å forutse hva som følger av en handling, ikke bare i neste øyeblikk, men i flere trekk fremover.
Magnus Carlsens bravader ved sjakkbordet er en fortelling om konsekvenstenkning. Hvert trekk han gjør, er summen av tallrike komplekse vurderinger: Hva vil motstanderen svare? Hvilke posisjoner oppstår? Hva kan dette bety om ti trekk?
En stormester ser både farer og muligheter. Carlsen er særlig kjent for å kombinere regnekraft med posisjonell forståelse. Han jager ikke etter raske gevinster, men velger ofte trekk som gir små, men langsiktige fordeler. Disse kan virke ubetydelige i øyeblikket, men etter timer med presisjon forvandles de til seier.
«Vår mann» viser oss at konsekvenstenkning handler om tålmodighet og vilje til å leve med midlertidige ulemper for å oppnå en større gevinst.
Donald Trump fremstår på mange måter som Carlsens motpol. Hans beslutninger er ofte preget av øyeblikkets impulser og manglende forståelse for ringvirkningene. Trumps politiske stil minner om en sjakkspiller som bare ser på neste trekk: “Hvis jeg flytter denne bonden, får jeg applaus nå.” Han overser at motstanderen bygger opp en posisjon som få trekk senere gjør stillingen håpløs.
Hver dag tvinges vi til å tenke over konsekvensene av våre handlinger. Noen ganger går det galt, men vi forsøker. I enhver sammenheng, ikke minst i arbeidslivet, er konsekvenstekning en ressurs.
Økonomifaget er gjennomsyret av den. Investeringer, budsjettvalg og handelspolitikk forutsetter analyser av fremtidige effekter. Allerede i 1930-årene understreket makroøkonomen John Maynard Keynes at kortsiktige løsninger kunne skape langsiktige problemer. «På lang sikt er vi alle døde», sa han ironisk, men nettopp derfor, tilføyde han, måtte vi ta ansvar for dagens beslutninger.
I det politiske liv er konsekvenstenkning avgjørende. En leder som inngår en allianse, innfører sanksjoner eller går til krig, setter i gang en kjede av hendelser. Store deler av diplomatiet er derfor innrettet på å tenke fremover: Hva skjer om vi handler slik? Hvordan vil motparten reagere? Den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz beskrev krig som et sjakkspill på høyt nivå.
Men Donald Trump lever i nuet. Han er kjent for å ta raske avgjørelser. I løpet av en dag kan han endre tollsatsen overfor ett og samme land flere ganger. Han er manisk opptatt av å være i medienes søkelys. Ingen har noensinne sett ham sitte i dyp konsentrasjon over tunge dokumenter, slik Magnus Carlsen sitter grublende over sjakkbrettet. For det må skje noe - hele tiden. Hans ovale kontor minner til tider om en myldrende maurtue for beilere og fans, og før solen går ned, har han rukket å signere flere presidentordrer, beundre seg selv på TV og gi flere intervjuer.
Derfor står mennesker med kunnskap og evne til langsiktig tenkning i veien for ham. Erfarne diplomater og reflekterte politikere med lang farstid. Vaksineeksperter. Trauste økonomer. Fed-sjefen Jerome Powell. I forslaget til budsjett for regnskapsåret 2026 foreslo Trump et kutt på 48 prosent til State Department (UD) og USAID. Og det ble vedtatt.
Begge etatene har tradisjonelt nytt stor respektert for sine grundige overveielser og evne til langsiktig tenkning.
Allerede i juli ble 1300 ansatte i State Department oppsagt, en reduksjon i arbeidsstyrken på 18 prosent. Over hele verden, også i Europa, arbeider Trump-administrasjonen på spreng med å redusere antallet ansatte ved USAs utenriksstasjoner. Hvorfor bruke så mye penger på dem? Trump vet jo best selv.
Dessuten har han skaffet seg en stab av nye medarbeidere, mange av dem uten utenrikspolitisk erfaring, men lojale fra morgen til kveld.
Derfor kunne en håpefull, men dårlig forberedt Donald Trump reise til Alaska for å snakke med Vladimir Putin. Det måtte gå galt. Trump handlet på impuls, og de som omga ham, hadde verken evne, vilje eller mot til å få ham på bedre tanker. Heller ikke Marco Rubio, hans utenriksminister, som i løpet av halvannet år har gått fra å være en beinhard Trump-kritiker til en servil lojalist.
Trumps frontalangrep på landets universiteter og forskningsinstitusjoner føyer seg inn samme mønster. Harvard, Cornell, Yale og Colombia - alle står i veien for ham. Slike institusjoner drives av mennesker med velutviklede evner til konsekvenstenkning. Trump kan enten avskaffe dem eller forme dem i sitt bilde. Han har valgt det siste.
For å tvinge dem til underkastelse truer han med store kutt i de føderale bevilgningene. Harvard-universitetet risikerer å gå glipp av 2,2 milliarder amerikanske dollar. Ennå vet vi ikke utfallet av dragkampen.
Impulsive ledere av Trumps type har alltid næret et sterkt hat mot mennesker med kunnskap. Formann Mao er et godt eksempel. I løpet av hans 27 år ved makten ble millioner av velutdannede kinesere arrestert og kastet i fengsel. Resultatet ble død og fordervelse og tidenes største sultkatastrofe.
Konsekvenstenkning er den viktigste egenskapen til en god politisk leder.
Eksemplene på Trumps manglende oversikt er så mange at de kan fylle bindsterke verk. I disse dager leser vi om bondegårder i California og andre stater som lider av akutt mangel på arbeidskraft. Mais og andre avlinger blir stående og råtne på rot, for gårdsarbeiderne er arrestert og sendt hjem til Mexico og andre land.
Fabrikker som tidligere gikk for full musikk, er rammet på samme vis. Men det affiserer ikke Trump, for alle ulovlige innvandrere er per definisjon kriminelle - og bare det.
Trumps handelskrig med Kina er et annet slående eksempel på mangel på konsekvenstenkning. Ved å innføre høye tollsatser fikk han applaus hjemme, men amerikanske bønder og forbrukere betaler prisen. Kina finner nye markeder, og resultatet blir snarere svekket amerikansk konkurranseevne enn styrket.
Siden «Liberation Day» 2. april, da Trump sto i rosehagen utenfor Det hvite hus og viftet med sine nye tollsatser, har han lagt seg ut med et utall land. Partnere som EU, Canada og India har fått USA langt ned i halsen - og det i en tid hvor USA burde bygge allianser og fremme demokrati og menneskerettigheter.
Donald Trumps manglende konsekvenstenkning er derfor mer enn en personlig svakhet. Siden han styrer verdens mektigste land, rammer den ikke bare USA, men hele verden. Og ennå har han mer enn 1200 dager igjen
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 19.08 2025
