Det kunne ikke være sant.
Japanere som slo på radioen den 15. august 1945 kl. 12, spisset ørene og så vantro på hverandre. De ble fortalt at selveste keiseren, Hirohito, ville tale til dem. Det hadde ikke skjedd før.
Noen sekunder gikk, og en spinkel stemme smøg seg inn i de millioner hjem. «Til mine undersåtter», begynte han. «Etter å ha vurdert situasjonen i verden, har vi besluttet å akseptere den felles erklæringen fra USA, Storbritannia, Kina og Sovjetunionen.
Erklæringen han siktet til, var de fire maktenes felles krav om en betingelsesløs japansk kapitulasjon, vedtatt i Potsdam tre uker tidligere.
«Fienden har begynt å bruke et nytt og særlig grusomt våpen», fortsatte han. «Dets destruktive kraft er uten sidestykke, og det har allerede forårsaket uopprettelig skade. Dersom vi skulle fortsette kampene, vil det ikke bare føre til utslettelse av vår nasjon, men også til menneskehetens fullstendige endelikt.»
Den historiske radiotalen huskes som «Den keiserlige stemmens sending». Tidligere i august hadde USAs atombomber lagt Nagasaki og Hiroshima i ruiner. Dager senere kunne keiserens hoffsjef og dagbokforfatter, Michiji Tajima, vise Hirohito de første fotografiene av de utslettede byene. «Dette er ikke lenger en krig», bemerket keiseren med lav stemme. «Det er utslettelse.»
Den korte talen ble innspilt på to grammofonplater dagen før. Et godt sikret rom i keiserpalasset i Tokyo ble brukt som studio. Etter at innspillingen var over, ble platene skjult for å forhindre at noen skulle få tak i dem.
Det skulle vise seg å være et smart trekk, for samme kveld aksjonerte flere hundre opprørske offiserer og soldater. De hadde fått nyss om innspillingen og ville stanse radiosendingen. Japan, Soloppgangens land, måtte for all del ikke kapitulere!
Anført av Kenji Hatanaka, en 33 år gammel major, stormet opprørerne keiserpalasset natten til 15. august. Hatanaka var kjent som karismatisk og handlekraftig og hevdet med styrke at keiseren var blitt villedet av sine nærmeste menn.
I dramaet som fulgte, fikk opprørerne hjelp fra flere medlemmer av keiserens vaktstyrke. Under skrik og skrål brøt de seg inn i radiostudioet i håp om å finne grammofonplatene - til ingen nytte. «Vi må finne platene før soloppgang, ellers er alt tapt!», ropte Hatanaka til soldatene sine.
De neste to timene løp de hit og dit. «Gi oss grammofonplatene!» Flere av soldatene gikk seg vill i virvaret av trapper og korridorer, og etter mye støy ble de drevet ut. Ved soloppgang forsøkte Hatanaka å skaffe seg forsterkninger, men da var det for sent.
Den formiddagen, mens klokken tikket mot 12, gikk en desperat Hatanaka i Tokyos gater og delte ut løpesedler med sin versjon av hendelsen. Da den siste løpeseddelen var revet bort, tok han sitt eget liv med et pistolskudd mot hodet. «Jeg handler for rikets fremtid og keiserens ære. Må min død bli forstått», lød hans siste hilsen.
En annen offiser, oberst Jiro Shiizaki, begikk selvmord sammen med ham. Øyenvitner fortalte at de sto i giv akt og skjøt seg samtidig, en handling inspirert av samuraiens æreskodeks. Hatanaka hadde for anledningen tatt på seg hvite hansker, et symbolsk uttrykk for at han hadde ren samvittighet.
Kyujo-hendelsen, som den er blitt kalt, ble lenge dysset ned i både Japan og Vesten. Mest fordi den ikke passet inn i fortellingen om et samlet folk som til enhver tid bøyde seg for keiseren. I virkeligheten ville mange japanere heller kjempe til døden enn å kapitulere.
Hva hadde skjedd om Hatanaka hadde klart å stanse radiosendingen? Ingen vet, men det virker sannsynlig at kapitulasjonen ville ha kommet senere. I så fall ville japanerne ha blitt påført enda flere lidelser. Det er heller ikke utenkelig at Japan ville ha blitt delt i to, med et sovjetisk-dominert styre i nord og et amerikansk-dominert styre i sør - som i Korea.
Japanerne anså Hirohito som guddommelig. Ved krigens slutt hadde han vært keiser i 19 år. Opphøyd som han var, hadde han levd tilbaketrukket bak palassets tykke murer, og aldri hadde han talt direkte til sitt eget folk. Før nå.
«Det ble klart for meg at folk måtte få høre det direkte fra meg», skrev han senere. «Jeg visste at avgjørelsen (om å kapitulere) vil føre til sinne, sorg og kanskje hat. Men hvis den kunne redde millioner av liv, var det en byrde jeg måtte bære.»
Talen ble holdt på et gammelmodig språk som mange japanere slet med å forstå, og det problematiske ordet kapitulasjon ble omgått med omhu. «Vi samlet elevene foran skolens høyttaleranlegg kl. 12», fortalte en lærer. «Vi visste det ville komme noe stort. Stemmen som endelig brøt stillheten, viste seg å være langsom og nesten hellig, og vi stivnet helt. Vi forsto ikke ordene, men alvoret var klart nok. Etterpå sto vi bare der, og noen begynte å gråte.»
Japan hadde 72 millioner innbyggere i 1945. Bare de færreste hadde radioapparater. Viktige budskap og keiserstyrets krigspropaganda ble derfor formidlet til massene via høyttalere i bygd og by.
Hirohito skalv da talen var over, men ved å akseptere nederlaget og «tåle det utålelige», som han selv formulerte det, reddet han både landet og seg selv. Japan ble satt under amerikansk administrasjon, men i stedet for å stille ham til ansvar, valgte USA og de allierte å gi ham en ny sjanse, nå som keiser uten reell makt.
Det var best slik, resonnerte general Douglas MacArthur, de alliertes øverstkommanderende i Japan fram til 1951: «Hadde vi avsatt keiseren og avskaffet keiserdømmet, ville Japan ha blitt kastet ut i kaos, og gjenoppbyggingen ville ha blitt enda vanskeligere.
Hirohito etterlot seg ingen selvbiografi, men i mars 1946 dikterte han en «monolog» til sine fem nærmeste medarbeidere hvor han forsøkte å renvaske seg. Han hevdet at alle avgjørelser om krig og fred var blitt tatt av andre enn ham, og at han ikke kunne lastes for den tragedie som hadde rammet Japan og verden.
Historikere har i mange år diskutert Hirohitos rolle, og meningene er delte. Det er liten tvil om Japans krigsmaskin ble fyrt opp av krefter som sto utenfor keiserens kontroll. Tilgjengelige kilder viser imidlertid at han aksepterte krigen, og at han også godkjente viktige beslutninger. Blant annet Japans overraskende angrep på den amerikanske flåtebasen i Pearl Harbor i desember 1941.
Som historikeren Herbert P. Bix skriver i sin bok Hirohito and the Making of Modern Japan: «Hirohito var ikke bare en tilskuer. Han var en aktiv deltaker som gjorde det mulig for det japanske militæret å føre en total krig.»
Det hører med til fortellingen at spredte japanske avdelinger fortsatte å kjempe selv etter Hirohitos radiotale. Den offisielle kapitulasjonen skjedde først 2. september under en seremoni om bord på slagskipet USS Missouri. Men også i tiden etterpå holdt stridbare avdelinger krigen gående, delvis på grunn av dårlig radiokontakt med Tokyo, men også fordi de ville kjempe til siste slutt.
Som en kuriositet kan det nevnes at soldaten Hiroo Onoda ikke overga seg først 1974. Han ble oppdaget i jungelen på Filippinene og nektet lenge å overgi seg. Bare etter lange overtalelser gikk han med på så legge ned sitt rustne gevær. Tilbake i Japan ble han i enkelte kretser mottatt som en helt.
Keiser Hirohito sovnet stille inn i 1989.
Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 15.08 2025 (noe kortere versjon)
