Dalai Lama er ikke like aktiv som før. Han er dårlig til bens og støttes av medhjelpere når han opptrer offentlig. Men smilet er det samme, optimismen likeså. Tibetanernes åndelige leder sier han ønsker å leve så lenge som mulig, helst til godt over hundre. Men tiden går, og forberedelsene til det uunngåelige tronskiftet har pågått i det stille i lang tid.
Dalai Lama-institusjonen ble opprettet på 1500-tallet. Denne uken bekreftet den nåværende 14. Dalai Lama at institusjonen skal bestå etter hans død. Det betyr at eksil-tibetanerne må begynne å lete etter hans reinkarnasjon straks han er borte. Og han skal gjenfinnes utenfor Kina, mest sannsynlig i India.
Men «letemannskapene» får skarp konkurranse, for de kinesiske lederne er fast bestemt på å utnevne sin egen Dalai Lama. Dermed vil tibetanerne få to rivaliserende Dalai Lama-er å forholde seg til.
De kinesiske kommunistene har i årevis fordømt Dalai Lama etter at han i 1959 flyktet til India. «Han er en landsforræder og ulv i fåreklær», heter det i de ustanselige tiradene fra Beijing. Men tibetanerne i og utenfor Tibet fortsetter å betrakte ham som sin rette åndelige leder. Hver dag står fromme tibetanere foran det mektige Potala-palasset i Lhasa og ber om at han må få vende hjem til et fritt Tibet. Men sjansen for at det skal skje, svinner for hvert år som går.
Morgendagens jubilant - Tenzin Gyatso som han egentlig het - ble født i landsbyen Taktser i 1935. Den 13. Dalai Lama hadde dødd to år tidligere, og letingen etter den neste var i full gang. Tegn i naturen og andre hendelser ledet en gruppe alvorsstemte lamaer til landsbyen, som lå vel hundre mil nordøst for Lhasa.
Da de kom dit i 1939, var Tenzin Gyatso blitt fire år gammel. «Den er min!» skal han ha sagt da lamaene viste ham den 13. Dalai Lamas rosenkrans. Gutten skal også ha gjenkjent andre gjenstander som hadde tilhørt den avdøde, og lamaene ble overbevist om at de hadde funnet riktig person.
To år senere, etter å ha bestått nye tester, begynte gutten den lange reisen til Lhasa, til Gudenes by, en langsom karavene med 350 lastede dyr og en følgeskare av munker, adelsmenn og prester. Etter tre måneders strabaser trampet karavanen inn i Lhasa, hvor tusener av mennesker kastet seg til jorden for sin nye hersker.
Under en høytidelig seremoni i Norbulingka, Dalai Lama-enes sommerpalass, ble han formelt innsatt som Tibets verdslige og åndelige leder. Det var vår i luften og mange gråt, forteller Dalai Lama i sin selvbiografi – de gråt av lykke: ”Jeg var bare fire og et halvt år gammel, og for alle tibetanere syntes fremtiden lykkelig og trygg.”
Det siste tiåret før kommunistenes makterobring i Kina i 1949 var en politisk gjæringstid i Tibet. I påvente av at den unge Dalai Lama skulle bli myndig, styrte en regent på guttens vegne. I Lhasa bodde bare et fåtall kinesere, blant dem den såkalte «amban» – Kinas offisielle utsending. Tibetanerne hadde sin egen regjering, sin egen hær, sitt eget postvesen og sin egen mynt, og folk flest oppfattet fjellriket som uavhengig.
Men, ikke på noe tidspunkt hadde regjeringen i Lhasa bedt om – eller fått – diplomatisk anerkjennelse fra andre land. Landet var heller ikke medlem av FN.
Tibetanerne hadde derfor lite å svare med da Maos soldater invaderte Tibet i 1950. Misnøyen med kinesernes harde okkupasjon kulminerte med tibetanernes oppstand i 1959, som endte med Dalai Lamas dramatiske flukt gjennom fjellene til India. De neste månedene dro vel 80 000 landsmenn samme vei, til India, Nepal og Bhutan.
Imens fortsatte lidelsene i Tibet. Drapsbølgen fra 1959 til 1961 ble for Dalai Lama en bekreftelse på at han hadde handlet rett. Kineserne har selv vedgått at så mange som 85 000 tibetanere ble drept de to første årene etter oppstanden. Det riktige antallet er nok mye høyere. Templer og klostre ble ødelagt, munker og frihetskjempere kastet i fengsel, og Tibets nest høyeste åndelige leder, Panchen Lama, ble ført til Beijing og tiltalt for ”kontra-revolusjonære forbrytelser”.
De neste tolv årene ble han sittende i fengsel. Endelig løslatt ble han holdt under konstant overvåking, og bare to ganger fikk han reise hjem til Tibet på kort besøk. Panchen Lama døde i 1989.
«Når jeg ser tilbake, føler jeg at alle mine viktige avgjørelser har vært riktige», sa Dalai Lama for en tid siden. «Jeg kan ha tatt feil i mindre spørsmål, men ikke i de store.»
Da Mao i 1966 fyrte av startskuddet for kulturrevolusjonen, ble tibetanerne utsatt for nye prøvelser. Tusener av glødende rødegardister bega seg til fjellriket for å ”lage revolusjon”. Mao hadde befalt dem å bekjempe ”de fire gamle” – kulturen, tankene, vanene og skikkene. Rødegardistene svarte med å gyve løs på alt som minnet om fortiden. Tusener av tibetanere ble mishandlet og torturert til døde, og på store massemøter ble Dalai Lama fordømt som «forræder» og «parasitt».
Etter tre års herjinger ble rødegardistene beordret hjem, og forholdene roet seg noe. Men kulturrevolusjonen forble offisiell politikk helt til formann Maos død i 1976
Tidlig på 1980-tallet – etter langvarige undersøkelser – konkluderte Dalai Lama med at overgrepene hadde forårsaket 1,2 millioner tibetaneres død. Mange har uttrykt skepsis til det høye anslaget. Lidelsene var uansett ufattelige, og talløse mennesker ble drept.
Maos død utløste nye forhåpninger blant tibetanerne. Det politiske klimaet ble gradvis mildere, og de forhatte folkekommunene ble oppløst. I 1982 reiste Hu Yaobang, den nye partisjefen, til Tibet. Hu var kjent som en ivrig reformator, men ble mektig skuffet av det han så – de ødelagte klostrene, de elendige skolene og havet av fattige tibetanere. ”Hvor har dere gjort av pengene?” spurte han de lokale partipampene. Tydelig oppskaket fastslo han at pengene fra Beijing like gjerne kunne ha vært kastet i Lhasa-elva.
Siden da har regjeringen anstrengt seg for å bøte på noen av skadene. Mange templer er restaurert og gjenåpnet, og friske penger har strømmet inn. Det samme har tusenvis av han-kinesere, som i økende grad fortrenger de lokale innbyggerne. De kommer med fly og tog, og Lhasa er ikke til å kjenne igjen. Overalt snakkes det kinesisk, og tibetanerne blir stadig mer marginalisert. Tibetanske barn tvinges til å lære kinesisk (mandarin) som sitt førstespråk. Illevarslende rapporter forteller at stadig færre barn får lov til å bo hjemme, i stedet skal de bo på internatskoler, ofte milevis fra foreldrene sine. På denne måten får regimet en mulighet til å forme barna fra de er små.
Kinesernes sivile invasjon understøttes av Folkets frigjøringshær, som antas å ha stasjonert mellom 200 000 og 300 000 soldater i Tibet. Den største garnisonen ligger utenfor Lhasa, andre nærmere grensen til India. Det store militære nærværet skyldes ikke bare de spente indre forholdene, men også den uløste grensestriden med naboen i sør.
Dharamsala er et vakkert sted, jeg har selv vært der. Byen klorer seg til fjellskråningene i det sørlige Himalaya og er omgitt av frodige rododendronskoger. Fra sin terrasse har Dalai Lama praktfull utsikt til fjellene han forlot. Men synet av dem er ingen erstatning for hjemlandet, det Tibet han fortsetter å drømme om.
«Hver eneste dag ber jeg for Kina», sa han da jeg møtte ham for mange år siden. «Jeg har aldri vært noen fiende av det kinesiske folket, og flere av mine beste venner er kinesere. Det eneste jeg beklager, er at de kinesiske lederne betrakter tibetanerne som mindreverdige. Denne holdningen er roten til alt det onde som har skjedd i Tibet.»
Dalai Lama fortalte at han i alle år har fulgt den samme daglige rutinen. Allerede kl. 04 står han opp for å meditere og be. Halvannen time senere spiser han frokost. De neste timene vier han til religiøse studier. I mer enn 2000 år har buddhistiske lærde produsert tykke bøker med visdom, og som religiøs leder er han forpliktet til å sette seg inn i de gamle og gulnede papirene. Kl. 12.30 spiser han dagens andre og siste måltid, vanligvis grønnsaker og en suppebolle med nudler og biffstrimler.
Kylling forsøker han å unngå.
«Kyllingen er så liten, og jo mer mat du trenger, desto flere kyllinger må du drepe. Det er ikke bra.»
Etter lunsjen mottar han dagens besøkende. De kommer i en jevn strøm, noen i grupper, andre alene, noen for å bli velsignet, andre for å søke råd. Mange har strevd i månedsvis for å få audiens, men langveisfarende journalister prioriteres høyt. Det er viktig å få tibetanernes budskap ut til verden. Kl. 17.30 er arbeidsdagen offisielt over, men hvis situasjonen krever det, fortsetter han til langt på kveld.
«Jeg føler meg sterk», sa han. «Jeg elsker å treffe mennesker, og jeg liker å reise.»
Men nå merker han alderen. Før 90-årsdagen har han likevel skrevet en fyldig bok, «Voice for the Voiceless», hvor han oppsummerer sitt dramatiske liv. Realistisk som han er, understreker han at han ikke krever uavhengighet for Tibet - det er ikke mulig, i hvert fall ikke i overskuelig framtid. Derimot ber han om at det selvstyre Mao lovet tibetanerne i 1951, fylles med innhold. I dag er alle viktige stillinger i Tibet besatt av han-kinesere, og kommunistpartiet har alltid det siste ordet.
«Jeg innrømmer at utsiktene er mørke», skriver han i boken. «Men mist aldri håpet, uansett hvor mørk himmelen måtte bli … husk at en lys sol venter bak skyene. Vi er et eldgammelt folk med en lang historie med motstandskamp. I årtusener har vi, vi som spiser tsampa, vært voktere av det vidstrakte tibetanske høylandet, kjent som Verdens tak. Gjennom mer enn to tusen års historie har vi navigert oss gjennom både opp- og nedturer, alltid trygge på vår identitet som et eget folk med vårt eget språk, vår egen kultur og religion, og de kjerneverdiene som definerer oss.»
«Dagens mørke periode under kommunistisk okkupasjon kan virke endeløs, men i vår lange historie er den bare et kort mareritt», avslutter han. «Som vår buddhistiske tro lærer oss: Ingenting er unntatt forgjengelighetens lov.»
MINE LESETIPS
Dalai Lama: Voice of the Voiceless, William Morrow, New York 2025
Dalai Lama: My Land and My People, McGraw-Hill, New York 1962
Michael Harris Goodman: The Last Dalai Lama, Shambala, New Delhi 1987
Torbjørn Færøvik: Midtens rike. En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009
Torbjørn Færøvik: Maos rike. En lidelseshistorie, Cappelen Damm, Oslo 2013
