I dag er situasjonen en ganske annen. Derfor følger lederne i Beijing krigshandlingene mellom Israel og Iran fra time til time. Kina importerer store mengder olje fra Midtøsten, først og fremst fra Saudi-Arabia, men også fra andre land i regionen, som Iran. Ennå er det ingen tegn til at oljetransportene er berørt, men situasjonen kan fort forandreseg hvis fiendtlighetene tiltar.
Utenriksminister Wang Yi sier han er sterkt bekymret og har de siste dagene hatt telefonisk kontakt med sine israelske og iranske motparter. I sin samtale med Irans utenriksminister tilbød han kinesisk hjelp til å dempe motsetningene, men lite tyder på at Kina kan påvirke situasjonen nevneverdig. «Det eneste kineserne kan gjøre, er å stenge dørene og vinduene på ambassaden sin i Teheran og håpe at stormen går over», skriver en egyptisk kommentator.
Uten en stabil tilførsel av olje stanser det kinesiske maskineriet. Landets egen oljeproduksjon har stagnert, og allerede i 1993 ble Kina nettoimportør av olje. Siden har importen økt jevnt og trutt. I dag dekkes rundt 75 prosent av forbruket av import, og mer enn 40 prosent av det kommer fra Midtøsten.
Hvor mye som faktisk stammer fra Iran, er usikkert. For å omgå sanksjonene som USA og andre vestlige land har innført, fraktes iransk olje til Kina på «navnløse» skip, ofte ad omveier og med omlastninger i ulike havner. Dermed er leveransene vanskelige å spore.
Ifølge eksperter kan Kinas oljeimport fra Iran utgjøre rundt ti prosent av det totale volumet. For Iran er de lysskye transportene til de kinesiske havnene av vital betydning, siden Kina er landets største oljekunde. Presteskapet i Teheran er såre klar over at landets økonomi ville ha vært i elendig forfatning uten det svarte gullet. Takket være oljeeksporten har regimet klart å sikre statens inntekter og unngå politisk ustabilitet. Skjønt ikke helt, for de siste årene har sinte iranere gjentatte ganger strømmet ut i gatene i protest.
Kina har i mange år forsøkt å spre oljeimporten på flest mulig land, men Iran anses likevel som en viktig brikke i landets storpolitiske spill. Det skyldes både landets størrelse og klare brodd mot USA. At iranerne tilbyr sin olje til underpris, skader heller ikke. Kina anser derfor Iran som en strategisk partner i Midtøsten. Partnerskapet er i stor grad forankret i en 25-årig samarbeidsavtale som ble inngått for fire år siden. Avtalen inkluderer kinesiske investeringer i iransk infrastruktur og oljesektor i bytte mot langsiktige iranske oljeleveranser.
Kina var også pådriver da Iran og Saudi-Arabia gjenopprettetde diplomatiske forbindelsene i 2023. Avtalen ble annonsertetter flere dagers hemmelige forhandlinger i Beijing. Under signeringen sto den før omtalte Wang Yi side om side med de to delegasjonene, et symboltungt øyeblikk og en demonstrasjon av Kinas diplomatiske ambisjoner.
Mens de kinesiske lederne kan opptre påfallende aggressivtoverfor sine nære naboer, har Kinas Midtøsten-diplomati en helt annen tilnærming. Her gjelder det å viske bort motsetninger, fremme dialog og bygge broer, mest på grunn av oljen.
Siden Israels plutselige angrep på Iran 13. juni, har kinesiske talsmenn understreket behovet for våpenhvile og forhandlinger mellom partene. Men de legger ikke skjul på at de anser Iran som den angrepne parten, og at Israel bærer hovedansvaret for opptrappingen. Samtidig holder Kina fast ved at Iran har rett til å utvikle sivil atomenergi. Blir landet derimot en atommakt, vil det etter kinesisk oppfatning føre til ustabilitet i Midtøsten og utløse et nytt våpenkappløp.
De kommende årene vil Kina trenge enda mer olje. Det internasjonale energibyrået (IEA) mener at etterspørselen vil nå toppen i 2030, og at den senere vil flate ut. Anslaget kan vise seg å være vel optimistisk, for selv om kineserne satser på ulike former for ny energi, går ikke alt som planlagt. Kinesiske energieksperter har ved flere anledninger uttrykt bekymring for tempoet i omstillingen og sier at farten må opp.
Innenlands er det neppe mer olje å hente. Oljefeltet i Daqing i nordøst var lenge en bærebjelke i landets energiforsyning. Senere ble andre felt utviklet, men produksjonen er fallende. Den statlige oljeindustrien har klart å øke utvinningen til havs, men ikke nok til å gjøre landet selvforsynt. Kina må derforholde seg inne med sine utenlandske leverandører.
Det forklarer hvorfor kinesiske delegasjoner reiser i skytteltrafikk til Saudi-Arabia. President Xi Jinpings første besøk i 2016 ble starten på det som ble omtalt som «et omfattende strategisk partnerskap». Seks år senere returnerte han til Riyadh for å signere hele 34 samarbeidsavtaler. Kinasanstrengelser for å tekkes regimet strekker seg over et bredtspekter, fra investeringer i nye veier til 5G og høyteknologiske «smartbyer».
Men Kina er ikke alene om å fri til saudierne. USA har også sterke interesser i regionen. Det gir kronprins Mohammed bin Salman et luksusproblem: Han kan spille stormaktene ut mot hverandre og kreve stadig nye innrømmelser.
Kinas kanskje mest pålitelige oljepartner akkurat nå er Russland. Mens Vladimir Putin fortsetter sin krig mot Ukraina, kjøper kineserne store mengder russisk olje, igjen til underpris. Importen målt i antall fat skal være noe større enn den fra Saudi-Arabia. Oljen fraktes både med skip og gjennom rørledning. Putin og Xi har møttes mer enn førti ganger siden 2012 og ser ut til å ha opparbeidet et tett personlig forhold. Det kan få ekstra stor betydning dersom uroen i Midtøsten forverres ytterligere.
Inntil videre gjør de fem tusen kinesiske borgerne i Iran klokt i å ta sine forholdsregler, særlig hvis Israels Benjamin Netanyahu har som mål å styrte regimet i Teheran.
