Skiltene langs motorveien til Mekka er ikke til å misforstå. Et ukjent antall kristne har likevel klart å snike seg inn i muslimenes hellige by. Klarte noen det i år også? Det får vi kanskje aldri vite, for det er ikke lurt å snakke åpent om det.
Ifølge saudi-arabiske myndigheter deltok nesten 1,7 millioner pilegrimer fra 171 land i årets hajj, som fant sted fra 4. til 9. juni. Før de slapp inn i byen, måtte de vise pass og andre papirer. De som oppførte seg mistenkelig, ble tatt inn til forhør. Ikke-muslimer som blir pågrepet, blir deportert og utestengt fra landet på livstid.
Islam kom til verden tidlig på 600-tallet med profeten Muhammed. Forbudet mot å slippe kristne inn i Mekka begrunnes i et vers i Koranen (Sura 9:28): «Dere som tror! Avgudsdyrkerne er virkelig urene, så la dem ikke komme nær Den hellige moské etter dette året.»
Muhammed skal ha fått denne åpenbaringen i år 9 etter sin flukt fra Mekka til Medina, det vil si i år 631 etter Kristus. I de fleste islamske rettsskoler er verset blitt tolket som et absolutt forbud mot å gi ikke-muslimer adgang til byen.
Vi kjenner ikke navnene på noen ikke-muslimer som klarte å ta seg inn i Mekka de neste ni hundre årene, men det fantes nok dristige reisende da også. Tidlig på 1500-tallet dukker imidlertid italieneren Ludovico di Varthema opp i historiebøkene.
”Jeg drar fordi jeg er lei av å lese om fremmede land", skal han ha sagt. ”Nå vil jeg oppleve dem!”
Di Varthema ble født i Bologna i 1470. Han begynte sin reise i 1502 og bega seg først til Kairo og Damaskus. Snart ble han opptatt som soldat i mamelukkenes vaktkorps, som året etter ledsaget en gruppe muslimer til Mekka.
Reisen ble dramatisk. Vel fremme møtte han en lokal kjøpmann som anklaget ham for å være en kristen spion. Di Varthema avviste beskyldningene og sa at han var en mamelukk. Nervene var i høyspenn i Mekka det året. En båt med pilegrimer var blitt angrepet av et fartøy fra det kristne Portugal, og mange hadde druknet.
For å vinne muslimenes tillit begynte italieneren å snakke så nedsettende han kunne om de kristne. Det hjalp, i det minste for en tid, men etter nye kontroverser ble han satt om bord på et skip med kurs for Aden. De neste årene reiste di Varthema på kryss og tvers i Asia, skjønt aldri mer til Mekka. Boken han skrev, ble utgitt i Roma i 1510. Med årene ble den oversatt til mange språk. ”Jeg har aldri sett så mange mennesker på ett sted som det jeg gjorde i løpet av mine tyve dager i Mekka,” fastslo han.
Neste vestlige ”forfatter» til Mekka skulle bli en ung brite. En vårdag i 1678 vinket femten år gamle Joseph Pitts farvel til foreldrene sine. Gutten ville oppleve verden og fikk hyre på en skute som skulle til New Foundland for å frakte sild til Europa. På tilbaketuren, i Biskayabukta, ble skuta overfalt av sjørøvere, og mannskapet ble ført til Alger, den største byen i Algerie.
Dager senere ble Joseph og resten av mannskapet fremstilt for salg på byens slavemarked. ”Der sto vi fra åtte om morgenen til to om ettermiddagen uten å få så mye som en brødsmule.” Det var et livlig marked, fullt av ulykkelige fanger og kjøpere og selgere. ”Se på denne mannen!” ropte selgerne. ”Se hvor sterk han er! Han kan settes til hvilket som helst arbeid. Og se på denne unge gutten! Foreldrene hans må være rike og er sikkert villige til å betale store løsepenger for ham!”
Budrunden på Joseph endte med, ifølge ham selv, at han ble solgt til ”en grusom muslim” for noen lusne skillinger. Dermed begynte gutten et nytt, hardt og uvant liv.
På kort tid skiftet han eier to ganger. Hans tredje eier bestemte seg for å dra på pilegrimsreise til Mekka, og Joseph ble med. Første etappe gikk med båt til Aleksandria i Egypt, den neste med kamel til byen Suez. Båtreisen derfra til den arabiske havnebyen Jidda tok om lag tretti dager. Underveis stanset den i flere havner.
I Jidda ble pilegrimene mottatt av utsendinger fra Mekka, som ga dem en innføring i ritualene i den hellige byen. Synet av den svarte Kabaen brakte dem til tårer. ”Jeg kunne ikke annet enn beundre hengivenheten til disse stakkars skapningene der de praktiserte sin overtro …” Som lydig slave ble han med på alle ritualene, som vandringene rundt Kabaen, meditasjonen i ørkenen, seremoniene ved Arafatberget og steiningen av ”Djevelen” i Mina.
Pitts konstaterte at Mekka lå i et øde landskap omgitt av gråsvarte åser og fjell. Byen hadde egentlig ingenting å by på, bortsett fra det religiøse spetakkelet. Han beskrev innbyggerne som tynne og kortvokste, og husene de bodde, var ikke mye å skryte av. Heten var forresten så intens at de fleste, særlig mennene, valgte å sove i gatene eller på hustakene.
Briten tilbrakte fire måneder i byen før han og hans eier sluttet seg til en karavane med kurs for Egypt. Sju dager før den nådde Kairo, ble den hilst velkommen av et stort antall mennesker som viste seg å være slektninger av pilegrimene. Siden det var natt, sto slektningene i mørket og ropte navnene til sine kjære – ”og slik fant de hverandre”.
Kairo viste seg å være enda varmere enn Mekka. På toppen av det hele herjet en dødelig pest i byen. Pitts fikk høre at seksti tusen mennesker hadde dødd i løpet av de foregående fjorten dagene. Derfor reiste han og hans følge raskt videre til Aleksandria, hvor de fikk båtskyss til Alger. Snart viste det seg at flere av passasjerene var rammet av pesten, og levende som døde ble kastet over bord.
Endelig fremme ble også briten syk, men med ”Guds hjelp” – og ved å smøre inn de betente hudområdene med stekt løk dyppet i olje – ble han frisk igjen. Senere klarte han å flykte fra sin herre. Femten år etter at han dro til sjøs, ble Pitts gjenforent med sin familie i Exeter. ”Er du ikke min sønn Joseph?” stotret faren, som knelte og takket Gud. Moren hadde dødd året i forveien.
Vel hundre år senere bestemte Johann Ludwig Burckhardt seg for å reise til Mekka. Sveitseren hadde studert ved universitetene i Leipzig og Göttingen og var opptatt å utforske ukjente strøk. Som et ledd i forberedelsene dro han til Aleppo i Syria for å lære seg arabisk. For å skjule sin identitet tok han navnet Sheikh Ibrahim Ibn Abdallah. Mens han var der, la han ut på flere kortere ørkenekspedisjoner. På en av dem, i 1812, utforsket han oldtidsbyen Petra i Jordan.
Burckhardt nådde Mekka i juli 1814. De neste månedene ble han to ganger rammet av dysenteri. Likevel klarte han å gjennomføre de foreskrevne ritualene, observere omgivelsene og skrive fyldige dagbøker. Ble han spurt om hvem han var, svarte han at tilhørte ”mamelukkenes korps fra Egypt”.
Sveitseren fant Mekka mer tiltalende enn Pitt, selv om gatene var fulle av søppel. Byen manglet dessuten gatebelysning og lå i stummende mørke om nettene. Han anslo antallet fastboende til 25.000 – 30.000; i tillegg kom 3000 – 4000 slaver.
Seremoniene ved Arafatberget gjorde et sterkt inntrykk på Burkhardt. Fra toppen av høyden mente han å se rundt tre tusen telt. Etter det han forsto, var leiren fem til seks kilometer lang og tre til fire kilometer bred. ”Det er neppe noe sted på Jorden hvor man kan høre så mange språk på et så lite område», skrev han. ”Jeg talte førti språk, men er ikke i tvil om at det var langt flere.” Aldri før, tilføyde han, hadde han kjent en sterkere trang til å ”trenge seg inn” i landene som pilegrimene kom fra.
Som alle andre deltok Burkhardt i den viktige seremonien ved Arafatberget. Før den begynte, hadde pilegrimene tatt ned teltene sine og gjort seg klare til avreise. Talen til ”den tyrkiske herren fra Konstantinopel” varte i flere timer, helt til solnedgang. Straks han var ferdig, forlot mennesker og dyr området i et ubeskrivelig tempo.
Tidligere hadde mange omkommet i dette ”rushet fra Arafat”. Denne gang gikk det tålelig bra, men tusener mistet hverandre, og sveitseren klarte ikke å finne kamelen sin. Syk og forkommen vendte Burckhardt tilbake til Egypt. Fra Kairo sendte han en strøm av dagbøker og brev til venner i Europa. Materialet ble senere redigert og utgitt som bok under tittelen Travels in Arabia. Da han sovnet inn 1817, var han bare 32 år gammel.
Fire år etter Burckhardts død ble Richard Francis Burton født i kystbyen Torquay i England. Han viste tidlig et sjeldent talent for å lære seg fremmede språk som persisk, urdu, hindi og arabisk. I 1851 skrev han et brev til Royal Geographical Society i London hvor han ba selskapet støtte hans planlagte reise til Mekka: ”Jeg vil utforske en av de siste hvite flekkene på kartet.”
De fornemme styremedlemmene sa ja, og i 1853 var han reiseklar. Burton var på det tidspunkt soldat i britenes Østasiatiske kompani med base i Bombay. Som Burckhardt gjorde han grundige forberedelser, og for å møte ulike eventualiteter var han innstilt på å skifte identitet og klesdrakt underveis. Etter hvert skulle han opptre i flere roller, blant annet som pashtuner fra grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan.
Båtreisen i Rødehavet ble en sann lidelse. Den skrøpelige farkosten var fylt til bristepunktet, og pilegrimene begynte å slåss om plassen allerede før den hadde lagt fra kai. Først etter at Burton hadde kastet en stor krukke med vann over slåsshanene, ble det ro om bord. Pilegrimene gikk i land i havnebyen Yanbu al Bahr, hvor de sluttet seg til en karavane med kurs for Medina. Byen var et trist syn, og ved inngangen til moskeen hvor Profeten var gravlagt, ble Burton omringet av pågående tiggere.
Fra Medina fortsatte karavanen til Mekka – syv tusen mennesker, mange til fots, andre på kamel eller hest og noen på båre. Flere av dyrene segnet om og døde i ørkensanden. Landsbyene de passerte, var ”utelukkende befolket med ekkoer”; her var ingenting, bortsett fra ”Ham”.
Da karavanen nådde Mekka, var det sent på kvelden og mørkt, men allerede neste morgen sto Burton foran den hellige Kabaen. Jo, den var ”fremmedartet og unik”. Briten følte likevel at den manglet den skjønnhet som kjennetegnet de største bygningene i Egypt, Hellas, Italia og India.
Burtons observasjonsevne sto ikke tilbake for Burckhardts. I hver ledige stund skrev han sirlige notater som munnet ut i et tobindsverk om reisen. Briten mente at Kabaen var noe større enn Burckhardts anslag og målte lengden til 22 skritt og bredden til 18 skritt, og den virket litt høyere enn den var bred. Han fikk også et glimt av den berømte svarte steinen i bygningens indre.
Bare under seremonien ved Arafatberget mistet han konsentrasjonen. Blant de femti tusen fremmøtte fikk han øye på en ung kvinne, ”om lag atten år gammel, med regelmessige trekk, ferskenhud, symmetriske øyenbryn, de vakreste øyne og en grasiøs figur …” Mens pilegrimene lyttet til khatiben (taleren), utvekslet Burton og skjønnheten stadige, flørtende blikk, og han fikk ikke med seg et eneste ord av det som ble sagt.
Da seremonien var over, forlot menneskemassen stedet i rasende fart. ”Det var solnedgang … bårer ble knust, gående ble trampet ned og kameler dyttet overende … forvirringen var total.” Briten forsøkte å følge etter ”flørtejenta” så lenge som mulig inntil han mistet henne av syne. Til gjengjeld hadde han realisert sin store drøm om å komme til Mekka og oppleve islams helligste steder.
Burton vendte utmattet tilbake til Kairo. Britiske aviser hyllet ham i ekstatiske ordelag. Her var en kristen mann som hadde gått sine egne veier og trosset ”islams tåpelige forbud”. Hadde han reist til London, ville han ha fått en heltemottakelse. I stedet returnerte han til ”The Company” i India, som hadde gitt ham permisjon så lenge pilegrimsferden varte. Burton ble 69 år gammel. Før han døde, rakk han å skrive et stort antall bøker om reisene sine i Asia og Afrika.
Andre eventyrere kunne ha vært nevnt, og i nyere tid har noen skrytt av sine bravader på Youtube. Selv velger jeg andre reisemål, snill og lovlydig som jeg er.
MINE LESETIPS
Edvard Rice: Captain Sir Richard Francis Burton. A Biography, Da Capo Press, New York 1990
Johann Ludwig Burckhardt: Travels in Arabia, Henry Colburn, London 1829
Joseph Pitts: A True and Faithful Account of the Religions and Manners of the Mohammedanians, Columbia University Press, New York 2001 (første gang utgitt i 1704)
Ludovico di Varthema: The Travels of Ludovico di Varthema, The Hakluyt Society, London 1863
Michael Wolfe (red.): One Thousand Roads to Mecca, Grove Press, New York 1997
Sir Richard Francis Burton: Personal Narrative of a Pilgrimage to Al-Madinah & Meccah, Tylston and Edwards, London 1893
