Torbjørn Færøvik: En stille stund i Hafez’ hage

I en tid hvor Iran preger nyhetsbildet og verden går av hengslene, sender jeg en vennlig tanke til den iranske nasjonaldikteren Hafez. Død er han riktignok, men han lever fremdeles.

Jeg ble kjent med ham for flere år siden, på reise i Iran. Etter å ha tilbakelagt uendelige mil gjennom golde landskaper kom jeg til byen Shiraz, en sann oase av vann og liv. Det varte ikke lenge før jeg befant meg i Aramgah-é-Hafez (Hafez’ hage), hvor innbyggerne kom for å nyte omgivelsene og lytte til et og annet Hafez-dikt.

Som dette:


O vinelsker, sett mitt glass i brann

med vinens lys! O trubadur, syng:

Verden har oppfylt mitt hjertes drøm!

Dypt i glasset, i vinens speil,

ser jeg glansen fra min elskedes røde kinn.

Den har liten visdom som unnlater å søke

de gleder som vinen alene kan bringe!


Hafez ble født i Shiraz i 1324. Faren døde tidlig, men lærde muslimer tok hånd om gutten og gjorde ham stinn av kunnskap. Det sies at han som niåring kunne gjengi Koranen fra første til siste vers. Senere fordypet han seg i annen litteratur, før han selv grep til pennen.

Hafez gjorde det få før ham hadde våget: å forene en brennende religiøsitet med en sunn porsjon skepsis og humor, og med en rytme og eleganse som satte tilhørerne i transe. Konger og keisere gjorde stadige forsøk på å forfremme ham til hoffpoet, men alle fikk nei, for Hafez elsket sin fødeby så høyt at han aldri ville forlate den.

Shiraz ligger i Irans sørlige del og har i århundrer vært et møtested for diktere og skjønnånder. I Hafez hage så jeg ingen vindrikkere, men noen av gjestene tenkte kanskje på tider som var, den gang det var mulig å tilbe Gud og nyte et glass vin på samme tid.

Hafez sovnet inn 65 år gammel og ble gravlagt her, omgitt av blomster, sypresser og appelsintrær på alle kanter. Hans sarkofag, vakkert utsmykket med noen av diktene han skrev, hviler på en plattform under en elegant paviljong. Hit kommer unge som gamle for å fremføre poesien han etterlot, de står med lukkede øyne og lar seg ikke affisere av andre mennesker.

«Sett deg ved min grav, og ta med deg vin og musikk», skrev Hafez kort før sin død - og tilføyde: «Straks jeg merker ditt nærvær, skal jeg komme ut av min grav.»

I utkanten av dikterens hage fant jeg tehusene og restaurantene. Jeg var blitt sulten, og kelneren ga meg, uten å spørre, en tallerken «abgoosht», en tradisjonell lammegryte med kikerter, poteter, løk og tomat. Jeg innbiller meg at iranerne spiser mer lammekjøtt enn noe annet folk. Men også her, mellom bordene, ble Hafez’ dikt deklamert med inderlighet og varme.

Hør bare:


Rosen har rødmet, knoppene har sprunget

og nattergalen er beruset av glede.

Vær hilset, sufier! Vinelskere, vær hilset alle som én!

For vinen skal skjenkes til hele den tørste verden!

Men kelnerne i Hafez’ hage skjenket ikke annet enn vann, kaffe og te. De løp fra bord til bord med kobberrøde kanner, smilte og bukket, og intet glass var tørt. Men var det ikke slik at den har liten visdom som unnlater å søke de gleder som vinen alene kan bringe?

I det gamle Persia ble det drukket mye vin, men så, i 1979, kom ayatollah Khomeini og hans strenge mullaher. I Shiraz ble vinrankene rykket opp med roten, kastet på bålet og brent som satansk ugress. Hvorfor?

Jesus gjorde vann til vin, han tok brødet, takket og brøt det, og ga disiplene sine både vin og brød. I Bibelen er vinkaggene alltid til stede, selv under nattverden. Seks hundre år senere kom profeten Muhammed og gjorde vin til vann. Begge gjorde krav på å være Guds sendebud på jorden.

Så hvorfor ville den ene ha vin og den andre vann?

Vanskelig å svare på, men den arabiske halvøy var et annet og varmere sted. Vinen lokalbefolkningen drakk, ble fremstilt av gjæret daddelsaft. Resultatet ble en dårlig vin som kunne gjøre dagen derpå ganske så tung. Slett ikke bra, for profeten trengte edruelige soldater i sin krig mot de andre ørkenstammene. Derfor endte han opp med å gi lover som skulle gjelde for alle muslimer under alle himmestrøk - og i all framtid.

Litt urettferdig, spør du meg.

Og likevel, til å begynne med var Muhammed ingen prinsipiell motstander av alkohol. Det fremgår av vers 216 i Koranens andre sura, hvor han uttalte seg om to av datidens forlystelser, vin og loddkasting: «Begge er forbundet med store ulemper og fordeler for menneskene, men ulempene er større enn fordelene.»

Senere konkluderte han med at araberne ikke var i stand til å drikke med måte. Ikke bare hadde han vært vitne til soldatenes misbruk. Han hadde også sett de troende utføre bønneriutalet galt på grunn av for høy promille.

Resultatet ble en ny guddommelig åpenbaring, det 93. vers i den femte sura:

«O dere som tror! Sannelig, vin og loddkasting er en vederstyggelighet som hører til Satans gjerninger. Sky dem derfor, slik at det kan gå dere vel. Sannelig, Satan prøver å så splid og fiendskap mellom dere ved hjelp av vin og lykkespill!»

Men drikker iranerne litt allikevel?

Ja, noen gjør det, for det brygges i smug, og hvert år smugles betydelige mengder alkohol inn i landet, særlig fra Tyrkia og Irak. Edle dråper kan også skaffes via kristne minoriteter som armenere og assyrere, som er unntatt fra forbudet. Muslimer som blir tatt i å drikke alkohol, straffes normalt med bøter eller pisking, i verste fall dødsstraff ved gjentatte overtredelser.

Alkohol eller ikke, jeg forlot Shiraz som en lykkelig mann, slik den britiske diplomaten Edward Browne gjorde det i 1893:

«Jeg ser tilbake på de tre ukene jeg tilbrakte i Shiraz med ubetinget glede. Vagt, men likevel etter beste evne, har jeg forsøkt å beskrive byens innbyggere, de mest innfødte og raffinerte av alle persere, de gladeste og livligste, akkurat som deres tale er den reneste og mest melodiøse i hele Persia.»


MINE LESETIPS:

Hafez: i vinens speil, Forlaget Press, Oslo 2010

Fra vinhus og moské: Rumi, Hafez og andre persiske diktere, Solum, Oslo 2004

Elizabeth Armstrong Reed: Persian Literature, Ancient and Modern, Simon Publications, London 2001

Torbjørn Færøvik: Veien til Xanadu. En reise i Marco Polos fotspor, Cappelen, Oslo 2001