Hils på Sir Cyril Radcliffe, den piperøykende britiske advokaten som i 1947 delte India i to. Han fikk en frist på seks uker og hadde bare nokså grove kart å forholde seg til. ”Min Gud, hvilken umenneskelig jobb!” sukket han midtveis i oppdraget. Endelig ferdig reiste han hjem i all hast. Siden er han blitt forbannet av millioner av mennesker.
De siste dagene har navnet hans fått ny aktualitet. India og Pakistan rasler med sablene og truer hverandre med krig, død og fordervelse. Hvorfor slutter de aldri fred?
I 1947 ringte frihetens klokker i India. Britene, som hadde styrt landet i nesten hundre år, innså at deres tid var forbi. Datidens India – kjent som Britisk India – var langt større enn det er i dag. Frihetskjemperne Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru var opptatt av at landet måtte forbli helt, men det muslimske mindretallet ville det annerledes.
Motsetningene mellom hinduer og muslimer ble til slutt så sterke at Gandhi og Nehru måtte gi etter. Men hvor skulle grensen mellom India og Pakistan, muslimenes kommende stat, gå? Det var en kjent sak at muslimene var i stort flertall i Indias vestlige og nordøstlige del, men gråsonene var mange. Lord Mountbatten, britenes visekonge, og de stridende parter ble til slutt enige om å overlate jobben til ”en nøytral og uhildet instans”.
Sir Cyril Radcliffe hadde aldri vært øst for Paris da han i juni 1947 ble innkalt til et strengt fortrolig møte i det britiske utenriksdepartementet. Kunne han tenke seg å dele det folkerike India i to? Under lysekronene i departementets ”India Office” brettet byråkratene ut et stort kart. Radcliffe ble fortalt at landet var 34 ganger større enn de britiske øyer og omfattet 8,2 millioner kvadratkilometer.
”Hvor lang tid får jeg?” spurte han.
”Noen uker. Du må være ferdig innen 15. august.”
Britene hadde for lengst varslet at kolonistyret ville opphøre den dagen, og at India og Pakistan da ville bli selvstendige.
Radcliffe fortalte flere år senere hva han følte i dette brutale øyeblikk: ”Avmakt! Håpløshet! Frykt! Fortvilelse! Jeg kastet et raskt blikk mot utgangsdøren og hadde mest lyst til å flykte. Men ett eller annet holdt meg tilbake. Stoltheten, selvrespekten, pliktfølelsen – og utfordringen.”
Dager senere, etter et kort møte med statsminister Clement Attlee, var Radcliffe på vei til India. Endelig fremme ble han mottatt av førti lammende varmegrader og kravene og truslene fra en halv milliard mennesker.
Slik forholdene var, måtte også det nye Pakistan deles i to, med den ene delen vest for India, og den andre delen på østsiden. Mange forsto at det ville bli vanskelig å holde et så underlig land sammen, og de skulle få rett. Men det kunne ikke Radcliffe ta hensyn til. Han hadde fått i oppdrag å dele India på grunnlag av religiøse skillelinjer, ”and that was it”.
Så gikk han i gang. Radcliffe og hans stab av karttegnere låste seg inne i dager og uker. Skulle de bli ferdige, måtte de markere fem mil daglig. Linjal og fyllepenn ble flittig brukt. Nå og da kom Nehru og Jinnah på besøk. ”Hvordan går det?” spurte de utålmodig, og i det fjerne syntes briten å høre massenes illsinte rop.
Arbeidet foregikk i et hesblesende tempo, men da de nærmet seg Kashmir i nord, måtte de gi opp. Den lokale fyrsten var hindu og ville helst beholde sin selvstendighet, mens det muslimske flertallet hadde andre planer. Dermed var det duket for vold og krig. Det som nå skjer i dette naturskjønne fjellriket, er bare en fortsettelse av de motsetninger som ble skapt av delingen i 1947.
Tidlig på morgenen 13. august trakk Radcliffe sin siste strek. India, kronjuvelen i det en gang så mektige britiske imperium, var skåret i to. Kartet med de røde grenselinjene ble straks brettet sammen og deponert i koloniregjeringens tykke hvelv. Mountbatten hadde bestemt at grensene ikke måtte bli kjent før uavhengighetsfeiringen to dager senere. I motsatt fall kunne India og det nye Pakistan eksplodere i en orgie av blod.
Som bestemt, så gjort. Men dermed skjedde det merkelige at India og Pakistan ble frie land uten at de to regjeringene visste hvor grensene egentlig gikk.
Radcliffes hastige hjemreise fant sted dagen etter. Da de nye grensene endelig ble kjent, reagerte både hinduer og muslimer med ramaskrik og opptøyer. Millioner av mennesker på begge sider hevdet at de var blitt urettferdig behandlet, og ikke uten grunn, for i noen tilfeller ble landsbyer delt i to. Familier ble splittet, og fortvilte bønder oppdaget plutselig at jorda de dyrket, lå på feil side av grensen. Hinduer fikk ikke lenger gå til nærmeste tempel, og muslimer måtte se langt etter moskeen på motsatt side.
Allerede før selvstendighetsdagen hadde millioner av mennesker flyktet i begge retninger. Hinduene i Pakistan ville til India, og mange av de indiske muslimene ville til sitt nye lovede hjemland. Sikhene, som bodde i grenseprovinsen Punjab, flyktet både hit og dit, men de aller fleste foretrakk å leve under indisk styre.
Etter at grensene ble kjent, la enda flere på flukt. I dag antas det at fjorten til atten millioner mennesker flyktet fra hjemmene sine. Omtrent like mange krysset grensene i begge retninger. I tillegg ble et stort antall, kanskje så mange som to millioner, drept i talløse sammenstøt mellom de tre religiøse gruppene. Vi snakker om en av de største menneskelige tragedier i Asias nyere historie.
Slik, i en orgie av vold og blod, ble de nye statene født. Det selvstendige Indias folketall ble da anslått til rundt 350 millioner, Pakistans til vel 30 millioner. Mange år senere, i 1971, sprakk unionen mellom Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, og Øst-Pakistan ble utskilt som egen stat under navnet Bangladesh. Sir Cyril fulgte nøye med også på dette dramaet, som endte med flere hundre tusen drepte.
Vel hjemme i England brente Radcliffe alle sine indiske papirer. Han gjenopptok sitt gamle yrke, og på 1950-tallet ble han ansett som en av øyrikests fremste advokater. Vennene hans la merke til at han følte ansvar for de lidelser delingen forårsaket, og at India forble et plagsomt minne så lenge han levde. ”Jeg fikk for liten tid”, sa han ved en anledning. ”Hadde jeg fått to eller tre år, kunne jeg ha gjort en bedre jobb.”
I virkeligheten hadde han gjort så godt han kunne under ekstremt vanskelige forhold. Om noen skulle anklages, måtte det være regjeringen i London, som ikke tok sin oppgave alvorlig nok.
I 1977, to måneder før han døde, ble Radcliffe spurt om han noen gang hadde ønsket å vende tilbake til India. Det hadde ikke skortet på invitasjoner. ”Aldri”, svarte han. ”I så fall ville jeg risikert å bli drept.”
I dag er India verdens mest folkerike land med vel 1,4 milliarder innbyggere, mens Pakistan kan skilte med om lag 250 millioner. Begge er rustet til tennene og har atomvåpen nok til å utslette hverandre. Grensene som Sir Cyril Radcliffe fastsatte, bevoktes av flere hundre tusen soldater på begge sider.
Måtte Allah og alle hinduismens guder forby en storkrig mellom dem.
MINE LESETIPS:
Torbjørn Færøvik: India. Stevnemøte med skjebnen, Cappelen Damm, Oslo 1999
Torbjørn Færøvik: India på 200 sider, Kagge forlag, Oslo 2021
Torbjørn Færøvik: Mahatma Gandhi. Elsket og hatet, Cappelen Damm, Oslo 2004
Yasmin Khan: The Great Partition. The Making of India and Pakistan, Yale University Press, New York 2017
Narendra Singh Sarila: The Shadow of the Great Game. The Untold Story of India’s Partition, Constable Books, London 2017
Ramachandra Guha: India After Gandhi. The History of the World’s Largest Democracy, HarperCollins, New York 2007
