Tidlig i 1950 sto en vitebegjærlig gutt på taket av det store Potala-palasset i Lhasa og speidet med sin kikkert. Dalai Lama var blitt fjorten år gammel, men ville han noensinne bli innsatt som konge? Fra Beijing kom illevarslende meldinger. Formann Mao ville innlemme Tibet i den nye Folkerepublikken Kina. Mao hadde erobret makten noen måneder tidligere. Nå var «røde soldater» på vei. Kanskje var det bare et spørsmål om tid før de marsjerte inn i Lhasa.
Ennå styrte en regent på Dalai Lamas vegne, men østerrikeren Heinrich Harrer gjorde sitt beste for å forberede ham på oppgaven som ventet. Harrer hadde bodd i Lhasa i noen år og trivdes godt blant tibetanerne. «Dalai Lama hadde gitt meg i oppdrag å undervise ham i engelsk, geografi og regning … og å holde ham underrettet om alt det viktigste som skjedde i verden.»
Østerrikeren forsto tidlig at gutten hadde et godt hode, og geografi ble hans yndlingsfag. «Jeg tegnet veldige veggkart av hele verden for ham og dessuten spesialkart for Asia og Tibet … Snart var han kjent overalt og var like fortrolig med Kaukasus som med Himalaya.»
Seiersmeldingene fra Beijing vakte uro i Lhasa. Statsorakelet ble stadig rådspurt, og selv om ritualet fant sted i hemmelighet, sivet svarene ut: «En mektig fiende truer vårt hellige land fra nord og øst». Eller: «Religionen er i fare.» Også mindre viktige sannsigere hadde travle dager, og folk ble stadig mer engstelige. Harrer la merke til at bemidlede tibetanere begynte å sende verdisakene sine til avsidesliggende strøk sør i landet, og nyopprettede Radio Lhasa gikk på luften med advarsler og råd.
Den sommeren ble Tibet rammet av flere kraftige jordskjelv. Steinhusene i Lhasa skalv, og Harrer observerte et flammende rødt skjær på himmelen i øst. Rystelsene varte i flere dager, og snart innløp katastrofemeldinger fra det sørlige Tibet. «Hele fjell» var jevnet med jorden, daler hadde «forsvunnet», og hundrevis av munker var «levende begravet».
Flere dårlige varsler fulgte. Vanskapte dyr kom til verden, og en solfylt dag begynte det å dryppe vann fra et drageformet avløpsrør i Lhasas største tempel. For Harrer fantes det naturlige forklaringer på det meste, men munkene ble fra seg av skrekk, og Dalai Lama ble behørig varslet.
Harrer fortsatte å undervise sin ivrige elev, men utover høsten ble møtene færre. Fra det østlige Tibet kom det meldinger om at Maos styrker var på vei, og 7. oktober 1950 krysset de grensen på seks forskjellige steder.
Tibetanerne reiste seg til kamp, og de første ofrene falt. Kinesisk radio hevdet at nær seks tusen tibetanske soldater var «likvidert». Da ulykkesbudskapet nådde Lhasa, utløste det dramatiske scener i Norbulingka, Dalai Lamas sommerpalass: «De gamle abbedene og ministrene … bønnfalt oraklene om bistand i denne tunge time. I nærvær av Kundun [Dalai Lama] kastet disse gamle menn seg med tårer i øynene foran sannsigermunkene og bønnfalt dem om at de bare denne ene gangen måtte vise den riktige vei. Statsorakelet bøyde seg plutselig i en av transene sine mot Dalai Lama og ropte: ’Gjør ham til konge!’»
Å overse statsorakelets råd nyttet ikke. Dermed begynte forberedelsene til maktoverdragelsen. «Dette fylte meg med frykt», skrev hovedpersonen selv mange år senere. «Jeg hadde på langt nær fullført min religiøse utdannelse. Jeg visste ingenting om verden og hadde ingen politisk erfaring, og likevel var jeg gammel nok til å forstå hvor uvitende jeg var …»
Guvernøren i det østlige Tibet innså tidlig at det ikke nyttet å kjempe. Han ba derfor nasjonalforsamlingen i Lhasa om fullmakt til å kapitulere. Men forsamlingen svarte nei, og guvernøren så seg nødt til å flykte. Hans britiske medhjelper, radiooperatøren Robert Ford, ble også med, men begge ble innhentet og tatt til fange.
Tibets egen hær besto av 8500 dårlig utrustede soldater. Egentlig var den en politistyrke utsett til å stanse det som ble kalt uautoriserte reisende. Lederne i Lhasa begynte å innse at de ikke ville klare å stanse Maos langt mektigere armé. I stedet sendte de inntrengende appeller til andre land om hjelp, og offisielle delegasjoner dro i all hast til India og Nepal. Om mulig skulle de reise videre til Storbritannia og USA. Men allerede før de forlot Lhasa, ble de informert om at de ikke kunne regne med noen hjelp, og USAs regjering var ikke engang villig til å motta dem.
Tibets status ble av mange ansett som uklar. Tibetanerne hadde i århundrer levd i Kinas randsone. Vekslende keisere hadde betraktet fjellriket som sitt, og som tegn på sitt påståtte eierskap hadde de stasjonert en amban (utsending) i Lhasa. Keisermakten hadde likevel gjort lite av seg. På 1800-tallet hadde keiserne vært svake, og etter at Kina ble republikk i 1912, hadde de nye lederne brukt mye av sin tid på innbyrdes strid.
I tomrommet de etterlot hadde tibetanerne oppfattet seg som frie. For å verne om sin antatte selvstendighet hadde de valgt å isolere seg, ikke bare fra Kina, men fra alle sine naboer. Da Maos styrker nærmet seg, hadde ikke Tibet diplomatiske forbindelser med noe land. Det var et dårlig utgangspunkt for å be andre om hjelp.
Den 17. november 1950 ble Dalai Lama, nå femten år gammel, offisielt innsatt som fjellrikets verdslige leder. «Jeg kunne ikke frasi meg ansvaret mitt», skrev han senere. «Jeg måtte bære det på mine skuldre, legge barndommen bak meg og straks forberede meg på å styre landet mitt.»
Flagg og faner vaiet fra alle byens tak, og begivenheten ble feiret i tre dager til ende. Fra Lhasa red ilbud i alle retninger for å kunngjøre det som hadde skjedd. Ifølge Harrer hadde tibetanerne aldri hatt større forventninger til en Dalai Lama. Til tross for sin unge alder ble han ansett som vidsynt og sterk. «Men jeg visste at det var for sent», tilføyde østerrikeren. «Han tiltrådte sitt høye embete på et tidspunkt da hans lands skjebne allerede var avgjort.»
Imens fortsatte Beijing å rasle med sablene. Dalai Lamas rådgivere begynte å frykte at Maos soldater snart ville stå i Lhasa. Spørsmålet som nå ble stilt, var om den unge kongen burde flykte eller ei.
Igjen falt det i statsorakelets lodd å svare.I nærvær av Dalai Lama og regenten ble det laget to tsampakuler [tsampa er en deig av smør og byggmel]. De skulle veie akkurat like mye, og for å få det til brukte man en gullvekt. To små lapper ble bakt inn i kulene som ble lagt i et gullbeger. På den ene lappen var det skrevet et ‘ja’ og på den andre et ‘nei’. Begeret ble lagt i hånden til statsorakelet som straks falt i trance og ga seg til å danse. Han lot det rotere fortere og fortere helt til en av kulene hoppet ut og falt ned. Det viste seg å være ‘ja’-kulen.
Dermed var det bestemt at Dalai Lama skulle forlate Lhasa.
Natten til 19. desember red Dalai Lama ut av byen eskortert av to hundre væpnede soldater. I grålysningen fulgte flere hundre andre etter, ministre, arkivarer, kokker, tjenere og bærere – og 1500 fullastede pakkdyr.
De neste ukene snodde karavanen seg gjennom fjellene mot India. Strekningen ble anslått til fem hundre kilometer. I landsbyene underveis kastet fattige tibetanere seg for gudekongens føtter. Mange tryglet ham om å bli. Dalai Lamas beroliget dem med å si at han ikke hadde til hensikt å flykte for godt, men å innlede forhandlinger med kineserne fra et sikkert oppholdssted. Så sant det var mulig, ville han vende tilbake.
«Alle pustet lettet ut da munkene med tusen gode ønsker kastet hvite skjerf og mynter foran gudekongen», skriver Harrer. «De sperret ikke lenger veien, men fortsatte ufortrødent å bønnfalle ham om å komme snart tilbake.»
Ved grensen til India slo følget leir. Imens innledet en offisiell tibetansk delegasjon forhandlinger med de nye makthaverne. Forhandlingene i Beijing ble lange og vanskelige. Partene ble til slutt enige om en avtale som innebar at tibetanerne skulle få indre selvstyre i verdslige og religiøse spørsmål. Til gjengjeld skulle Beijing ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret av fjellriket.
Det siste var, som Harrer så riktig bemerket, «det springende punkt». Dermed kunne kineserne sende så store styrker de ville til Tibet og senere tvinge gjennom alle sine krav.
Tibet ble nå innlemmet i Folkerepublikken Kina, og i august 1951 vendte Dalai Lama tilbake til Lhasa. To uker senere marsjerte flere tusen kinesiske soldater inn i byen, vaiende med røde flagg og viftende med store portretter av formann Mao. Et lite antall tibetanere var utkommandert for å ønske dem velkommen, ellers var gatene tomme.
For Mao, som aldri brydde seg om å besøke Tibet, var dagen historisk. For første gang siden Qing-dynastiets glansdager var det han definerte som Kina, bortsett fra Taiwan, forent under én ledelse.
Dalai Lama håpet at det nye partnerskapet skulle bli til å leve med, men de neste årene ble vanskelige. Det voksende kinesiske nærværet i Tibet utløste skarpe konflikter, og Dalai Lama følte seg stadig mer umyndiggjort. Uroen nådde sitt klimaks med tibetanernes oppstand i 1959. I kaoset som oppsto, valgte Dalai Lama å flykte for andre gang – til India. Siden har han bodd i eksil på indisk jord, i fjellbyen Dharamsala, med vakker utsikt til fjellriket han forlot.
I juli fyller tibetanernes avholdte leder 90 år. Tiden går, men som han selv sier: «Så lenge hjertet mitt banker vil jeg dyrke håpet om å vende tilbake til Tibet.»
MINE LESETIPS:
Torbjørn Færøvik: Midtens rike - En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009 og senere utgaver, siste utgave 2024.
Torbjørn Færøvik: Maos rike - En lidelseshistorie, Cappelen Damm, Oslo 2012.
Dalai Lama: My Land and My People, Mc Graw-Hill Book Company, London 1962
Heinrich Harrer: Syv år i Tibet, Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo 1953
