I 1949 opprettet Mao Folkerepublikken Kina etter mange års krig. Stalin sendte sine varmeste gratulasjoner, men forholdet mellom dem hadde aldri vært særlig godt.Stalin betraktet Mao med mistro og hadde ved en anledning omtalt ham som «margarinkommunist». Mao hadde jo seiret ved hjelp av fattige bønder, og ikke klassebevisste arbeidere – slik Marx, Engels og Lenin foreskrev.
Under borgerkrigen hadde de kinesiske kommunistene fått en viss støtte fra Sovjetunionen, men Mao hadde håpet på enda mer. Uansett, nå skulle verdenskommunismens to giganter møtes ansikt til ansikt – for første gang.
Maos spesialtog var fullastet med gaver da det forlot Beijing 6. desember 1949. Store kister med porselen og lakkhåndverk, kalligrafi og billedkunst fra fortidens dynastier og flere vogner med kinesiske jordbruksprodukter, som ris, kål, neper, løk og annet. Alt var dyrket i Shandong-provinsen. Det siste var Jiang Qings påfunn. Jiang, Maos kone, kom fra Shangdong og hevdet at grøden som vokste der, var den beste i hele Kina.
Det var en kald dag. Mao hadde iført seg en ankelsid frakk, og på hodet bar han en tykk reveskinnlue som ville få aksept selv i Moskva. De gode klærne skulle komme godt med, for toget var uten sentralfyring. Kineserne hadde ikke noe slikt. Etter noen mil hadde vannet i Maos tesamovar frosset til is, og formannen hutret og frøs. Mens toget sto på perrongen i Tianjin, løp hans oppvartere ut på byen i håp om å finne en flyttpar parafinovn. Det klarte de, og da toget rullet videre, ble den installert Maos kupé.
Formannen var likevel i dårlig humør da toget neste morgen ankom Shenyang, en storby i Mandsjuria. Bedre ble det ikke da han under en omvisning i byen så flere kjempeportretter av Stalin, men ingen av seg selv.
På grensestasjonen Manzhouli byttet Mao til et sovjetisk tog som var bygd med tanke på å tåle den sibirske kulden. Herfra var det sju dagers reise til Moskva. Formannen kunne stirre i timevis gjennom togvinduet, og overfor den russiske tolken Nikolai Fedorenko uttrykte han sin undring over det stivfrosne landskapet.
Mao hadde beseiret høye snøfjell under Den lange marsjen (1934–1945) og skrevet et dikt kalt “Snø”. Det han nå så, var som et endeløst hvitt teppe, bare avbrutt av en og annen industriby som spydde svart røyk mot himmelen. Da toget kom til Sverdlovsk, hadde temperaturen falt til minus tretti grader, og Mao gikk stiv av kulde fram og tilbake på plattformen, omgitt av frostrøyk på alle kanter.
Røyken fra byens fabrikkpiper var nok mer tiltrekkende. Mao ville gjøre Kina til en industriell stormakt, men målet var fjernt. Landets beskjedne industriproduksjon hadde nådd en foreløpig topp i 1936. Senere hadde den falt, både på grunn av krigen mot japanerne og den påfølgende borgerkrigen. I 1949 ble produksjonskapasiteten anslått til halvparten av hva den hadde vært tretten år tidligere. Hvor mye kunne Stalin bidra med for å få fart på hjulene?
Den 16. desember rullet Maos tog inn på Jaroslav-stasjonen i Moskva. Vertskapet sørget for at ankomsten skjedde presis kl. 12, til vellyden fra stasjonens vakre klokke. Den sovjetiske velkomstkomiteen besto av partitoppene Nikolaj Bulganin, Vjatsjeslav Molotov og Andrej Gromyko – men ikke Stalin. Mao var skuffet. Ifølge Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore fikk besøket en klønete start da Mao inviterte russerne til et kinesisk måltid i togets spisevogn. Men Molotov avslo, og den langveisfarende formann ble om mulig enda surere.
Det historiske møtet mellom Stalin og Mao var berammet til kl.18 samme dag i det som ble kalt Det lille hjørnet i Kreml. En tydelig anspent Mao ankom forværelset tre minutter før tiden. Presis på sekundet åpnet vaktene de tunge dørene, og der, midt i en luftig sal, sto den allmektige Stalin og hans politbyrå. Mao gikk langsomt inn, og mens de betraktet hverandre fra hver sin olympiske høyde, håndhilste de for første gang.
Stalin åpnet samtalen med å gratulere Mao og de kinesiske kommunistene med seieren i borgerkrigen. “Du er en god sønn av Kina, og vi håper at du alltid vil ha god helse og forbli sterk.” Mao takket, men i stedet for å vise seg fra den positive siden, begynte han å klage over at russerne lenge hadde «skjøvet ham til side», åpenbart en påminnelse om at Stalin hadde betraktet ham med mistenksomhet. “Vinnere er uangripelige”, svarte den sovjetiske diktatoren. “Seieren avgjør alt ... Det er vanlig praksis.”
Mao ble taus, og Stalin fortsatte med å spørre om hva han ønsket å få ut av oppholdet i Moskva. “Det må være noe som ikke bare er vakkert, men også smakfullt”, svarte Mao.
Det kryptiske svaret gjorde Stalin usikker. Det Mao mente å si, var at besøket måtte bli vellykket i både form og innhold – ikke minst det siste. Senere i samtalen signaliserte han at den nye folkerepublikken var interessert i å inngå en vennskaps- og samarbeidsavtale med Sovjetunionen.
“Det kan vi kanskje diskutere”, svarte Stalin, som likevel ikke kunne love noe. Han minnet om at forholdet mellom stormaktene var regulert i Jalta-avtalen. Ble avtalen uthult eller brutt, kunne USA og Storbritannia komme til å kreve endringer. “Vi, i vår indre krets, har bestemt oss for ikke å endre noen av bestemmelsene i avtalen på det nåværende tidspunkt.”
Stalin sa at han forventet en lang periode med verdensfred, “kanskje ti til femten år, kanskje tjue til tjuefem år, kanskje enda lenger”. Heller ikke Kina hadde noe å frykte. Sovjet-lederen fortsatte med å spørre Mao om forholdene i Kina. Hvem eide gruvene? Ville det være mulig å opprette gummiplantasjer langt sør i landet? Hadde kineserne en meteorologisk stasjon? “Nei, det har vi ikke opprettet ennå”, svarte Mao. “Det bør dere ha”, svarte Stalin. Mao må ha følt seg som en skoleelev, og da møtet var over, virket han nedstemt.
I stedet for å losjere Mao i Kreml, skysset vertene ham til en av Stalins datsjaer i en vintertrist skog utenfor byen. Datsjaen var omringet av sikkerhetsstyrker, og i de tykke veggene lå Stalins skjulte mikrofoner. Mao følte seg som forvist, og de sovjetiske avlytterne, som var vant til litt av hvert, ble mer og mer sjokkert over hans primitive språk, rikt som det var på bannord og vulgære utsagn.
Stalins hensikt med å sende Mao ut av byen var åpenbart å lutre ham i verdenskommunismens barske virkelighet: Jeg bestemmer. Du bor i en skog, jeg i Kreml. Jeg er verdensrevolusjonens ubestridte leder.
Etter fem dagers kjedsomhet ble Mao kjørt tilbake til byen for å kaste glans over Stalins syttiårsdag. Feiringen fant sted i Bolsjoiteateret, hvor Mao ble anvist plass sammen med Stalin i æreslosjen, med tolken Shi Zhe i midten. Opphøyde som de var, ble losjen dekket av et forheng på den ene siden, slik at ingen i salen skulle se dem. Etter at gratulantene, også Mao, hadde holdt sine taler, trakk de seg tilbake.
Ballettforestillingen som fulgte, var spesialskrevet av Stalins propagandister og tok utgangspunkt i Chiang Kai-sheks blodige massakre på flere tusen arbeidere i Shanghai i 1927. Litt ut i forestillingen ble scenen erobret av et stort antall dansere som skulle forestille sovjetiske sjømenn. «Sjømennene», som lå ved kai i Shanghai, hadde bestemt seg for å redde sine kinesiske kamerater fra den visse død. Handlingen hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, og Chen Boda, Maos sekretær, følte seg provosert og forlot salen i spissen for den kinesiske delegasjonen. Etterpå beklaget vertene det inntrufne, og forestillingen ble tatt av plakaten.
Dagene gikk. Ingen nye invitasjoner kom fra Stalin, og i skogen utenfor Moskva dalte snøen ned. Mao ble desperat. Nå og da kom Bulganin, Mikojan og Molotov på korte høflighetsvisitter. Molotov forsøkte å teste Maos kunnskaper i marxistisk teori og konkluderte med at han var “en dyktig mann og bondeleder”, men slett ingen marxist. Bestyrtet rapporterte han til Stalin at formannen ikke engang hadde lest Marx' hovedverk Kapitalen.
Nyttårsklokkene ringte, og vestlig presse begynte å spekulere på om Mao ble holdt i fangenskap. Selv følte han det slik. “Jeg har bare tre oppgaver her. Den første er å sove, den andre å spise, og den tredje å drite”, klaget han til sine sovjetiske oppassere. Stalin måtte da forstå at han var en travel mann, og at han ikke kunne drive dank på denne måten.
Maos sutring og spekulasjonene i utenlandsk presse satte fart i Stalin. Den 2. januar 1950 sendte han en journalist til datsjaen for å intervjue formannen. Hva vil du med oppholdet? spurte han. Mao svarte at han ønsket å erstatte vennskapstraktaten av 1945 (mellom Republikken Kina og Sovjetunionen) med en ny. For å understreke alvoret tilføyde han at han ville bli i Moskva inntil den var i havn.
Stalin sa seg endelig klar til å forhandle, og Mao sendte straks bud på stats- og utenriksminister Zhou Enlai, som gikk for å være en brobygger av rang. I påvente at Zhou ankomst ble Mao tilbudt noen dagers omvisning i Leningrad-området. Først takket han nei, men etter å ha tenkt seg om dro han avsted i Stalins spesialpansrede tog, kalt «Røde pil».
Reisen ble lite vellykket. Mao ga inntrykk av at ingenting imponerte ham, ikke engang Vinterpalasset og Eremitasjen med sine kunstverk av Rembrandt, Rubens, Michelangelo og Leonardo da Vinci. Formannen strenet tvers gjennom de store salene og ofret ikke kunstverkene så mye som et blikk.
En morgen ble han eskortert til en slagmark utenfor Leningrad hvor bolsjevikene hadde forsvart byen mot nazistene. Hitlers beleiring varte i ni hundre dager og krevde halvannen million menneskeliv. Guiden ville fortelle Mao om dramaet, men formannen gadd ikke høre på og sa: «Greit, jeg forstår alt dette. Vi har selv vært i krig.» Derimot ble han yr som et barn da han kom til Kronstadt og fikk sjansen til å gå noen meter på et stykke islagt hav.
Mao vendte tilbake til Moskva, og noen dager senere dukket Zhou Enlai opp. Dermed kunne forhandlingene begynne. Stalin hadde på forhånd bestemt seg for å erstatte den gamle avtalen med en ny, slik Mao ville. “Men hva med Jalta-avtalen?” spurte formannen. “Til helvete med den”, svarte Sovjet-lederen.
Forhandlingene skulle pågå i seks uker. Over forhandlingsbordet hang et slør av mistenksomhet, og Stalins 38 år gamle tolk, Nikolaj Fedorenko, opplevde sin rolle som spesielt vanskelig. Stalin fulgte ham med argusøyne, og hver gang han lenet seg mot Mao for å klargjøre betydningen av ett eller annet utsagn, ble Stalin mistenksom.
“Hvor lenge skal dere fortsette denne konspirasjonen?” spurte han ved en anledning.
Fedorenko ble slått av redsel. Enhver som våget å konspirere mot Stalin, ble henrettet. Svett og stammende forklarte Fedorenko at Mao hadde sagt noe han ikke forsto. “Vel, fortsett bare med dine hemmelige samtaler”, svarte Stalin bryskt. Lavrentij Berija, sjefen for Stalins hemmelige politi, var også til stede og plantet øynene sine i Fedorenko.
Først 14. februar var avtalen i havn. Med Stalin og Mao som vitner undertegnet de to lands utenriksministre en “Traktat om vennskap, allianse og gjensidig bistand”. Partene forpliktet seg til å komme hverandre til unnsetning så fremt de ble angrepet av Japan eller en av dets allierte. Grunnen til at Japan ble utpekt som potensiell fiende, var at landet ennå ikke hadde sluttet fred med Kina og Sovjetunionen. I virkeligheten var avtalen i like høy grad rettet mot japanernes beste venn, USA.
I tillegg fikk sovjeterne fornyet sine rettigheter til to isfrie havner i Nord-Kina, og til jernbanen i Mandsjurias sørlige del. De fikk også tilgang til mineralrikdommene til den vestlige Xinjiang-regionen. Sovjetunionen lovet på sin side å yte Kina et lån tilsvarende tre hundre millioner dollar over en periode på fem år. Det var en uventet liten sum, selv etter datidens forhold. Med forfatteren Harrison Salisburys ord: “USA ga på det tidspunkt mer hjelp per år til Ecuador.”
Mao var ikke fornøyd, men stilt overfor den store Stalin innså han at en passe god avtale var bedre enn ingen.
Stalin døde i 1953. De neste årene forsøkte Mao å gjøre seg selv til verdenskommunismens leder, og forholdet til Sovjetunionen ble stadig dårligere. Tidlig på 1960-tallet havnet de to kommunistpartiene i en heftig ideologisk krangel som endte med totalt brudd. Litt senere, under Maos ustyrlige “kulturrevolusjon”, ble den sovjetiske ambassaden i Beijing beleiret av illsinte rødegardister. Over hele landet ble Mao dyrket som en gud, mens sovjetlederne ble hudflettet og stemplet som “de nye tsarer”.
Først etter Maos død i 1976 begynte isen å tine, men det skulle gå tretten år før forholdet ble normalisert. Det skjedde da Mikhail Gorbatsjov besøkte Kina i 1989.
Min konklusjon?
1. På himmelen er det plass til bare én sol.
2. Allianser er midlertidige. Ingen varer evig.
LESETIPS:
Torbjørn Færøvik: Maos rike - En lidelseshistorie (Cappelen Damm, 2012 og senere utgivelser). Boken kan kjøpes i bokhandelen og på nettet. På papir, lesebrett og som lydbok.
